Redningshunden Shiva

For no drit. Tre spor som alle gikk i dass. Har aldri opplevd makan.

 

Hadde stallet henne opp ute, hvilket alltid gjør henne superstressa og hodeløs. Fikk se J forsvinne, og dermed røk siste sikring. Oppsøket var elending - hun bare freste rundt, og begynte til og med å spise gress. Fikk henne i gang til slutt og fant en gjenstand. Deretter tok vi feil vei da vi rett etterpå kom på en sti. Hun gikk utvilsomt spor, men det frusterer meg at hun bytter spor uten å sende skriftlig søknad til hundefører først.

 

Neste spor var like tullete - brannsår i hendene og null samarbeid. Surr surr surrete hund og sur sur surere hundefører. Forsøkte å reparere elendigheten, og var nok i riktig retning helt mot slutten, men hun fikk overvær av slutten og plinget helt ut, så da avbrøt jeg.

 

Sista spor hadde et bedre oppsøk, om enn en taktisk blunder fra min side (satte henne på for nær potensielt overtråkket sti). Her var det nok endel krysninger, og det ble tant og fjas flere ganger. Heldigvis gikk de siste 15 m veldig fint fram til fig i slutten. Mulig lillehjernen rakk å gjøre koblingen...

 

Hva er så diagnosen: Overoppspilt hund i allefall. Hun har jo ligget brakk i 6 uker nå, og begynner å plages skikkelig av det. Peser, stresser, flasser, spiser dårligere. I det hele tatt. Skulle blitt ringt opp av veterinæren i dag angående ny sprøyte. Hun har ikke pepet eller haltet noe som helst de siste 3 ukene, og jeg har lyst til å la sprøyte nr 2 bero litt nå. Synes det er dyreplageri om hun må gjennom 1 uke med 100% hvile og så 3 nye uker i bånd. Menneskeplageri og, men det er en annen sak. Og hundefører Gjølle fikk sin diagnose også som humørspiller; når hunden går bra, går jeg bra, når hunden går dårlig, går jeg dårlig. Jeg er rett og slett ikke til mye hjelp for henne når det tufser seg til. Og så fikk jeg beskjed om å trekke i motvind når hun går av sporet. Dette må jeg fundere litt mer på før jeg forstår.

 

Ellers har vi levd som nomader de siste to ukene. Har vært 4 dager på hytta i Sverige. Oppdaget flott runderingsløype på over 1 km, men den måtte jo stå ubrukt nå. Så var vi hjemme og snudde i døra før vi tilbrakte 5 dager i Provence (dvs bare meg og junior). Deilig vær, deilig mat, masse kos med storesøster og papsen + familie. Eneste ulempe var at det var bratte trapper, steingulv over alt og badebasseng, så en imponerende mengde tid ble brukt til å gå krokrygget etter liten gutt. Og så var det hjem og snu i døra og tilbringe 4 dager i vår nyanskaffede båt: En Nidelv 24 fots snekke. Må si det er en utfordring med stor hund og lite barn i en liten balje, men vi tok det på strak arm og hadde det supert.

Grunnet medfødt optimisme ringte jeg Jeløy for å høre om jeg kunne svømme med biffen. Veterinæren selv tok telefonen, og dermed ble det telefonkonsultasjon. Den gode nyhet nr 1 er at vi er enige i at kortisonen ser ut til å virke og at vi forhåpentligvis slipper unna operasjon. Den dårlige nyheten er at han ville sette en ny sprøyte om to uker for å gi litt ekstra marginer. Dermed 4 nye uker i bånd etter det. Altså 6 uker til vi kan begynne rundering igjen. Ergo kommer vi mildt sagt sent igang med oppkjøring til regodkjenning, og da stiller jeg med en utrent hund med dårlig kondis. Finnes ikke nok banneord på alle verdens språk for å gi utløp for min frustrasjon. Den gode nyheten nr 2 er at vi skal bli planetens beste sporekvipasje.

 

Stilte derfor opp til spor-bootcamp ved første P-plass i Maridalen. Fin start og kryssing av veien. Fikk med seg to gjenstander og avsluttet fint inni skogen. Så et spor som startet på vei dekket av halm. Fint oppsøk og første vinkel. Turet av gårde, men plutselig var det slutt på sporet gitt. Virret inn i skogen på venstre side med høy nese, men der så jeg jo at det ikke var. Det som irriterer meg er at jeg ble med på tur videre rett fram der jeg jo burde ha sett at hun ikke ville fortsette da virringa begynte. Virret og virret og gikk tilbake og prøvde oppsøk fra første vinkel, men ble med på ny tur, der jeg også burde ha husket at hun jo gikk fint spor i motsatt retning da vi tok vinkelen første gang. Fikk så vite at sporet gikk ut på det oppløyde jordet, og gjorde et oppsøk der. Så visse fragmenter av sporadferd, og fant en gjenstand, men det meste var formålsløs tråkking i leire. Ikke hjalp det med at det satt en stor en liten nisse i en Audi, spists sjokolade og lo av meg og sang "Maria går bakspor".

 

Neste spor var over stor P-plass. Her fikk jeg for første gang ikke en sporutgang. To ting som satte henne ut her. Oppsøket var rett fra bakdøren på bilen min. Der hadde hun sittet og giret seg opp i motsatt retning der jeg ruslet en tur med Magnus mens jeg ventet på at sporet ble lagt - hun er alltid helt fiksert på å komme seg bort dit. I tillegg er hun jo like BMW-gal som Joachim, og ville ikke helt løsrive seg fra bilen. Bare peste og vandret formålsløst rundt. En mager trøst at Roy også ramlet av sporet... Neste gang burde jeg ha gått litt så hun kom seg løs fra å skulle oppsøke det stedet jeg forsvant + satt henne på i litt større avstand fra bilen. Tror det hadde gått litt bedre da.

 

Siste sporet var en høydare. Fire krysninger over veien og avslutning i opp en skrent. Fant to av tre gjenstander - vet ikke helt hvor det ble av det ble av den siste - lever i håpet om at den fortsatt ligger i Johnnys bukselomme. Uansett var det veldig gøy å se progresjonen. Og så brukte vi påvirkning (fikk se Johnny gå ut) og det ga et fint trøkk og mer intensistet i lina, så det skal jeg bruke mer.

 

 

La også inn en liten blogg med oppdateringer - velformulert, vittig og med flotte bilder. Men det ble spist opp av et svart hull i internett (må visst kjøpe ny router) så da får mine trofaste lesere klare seg med det sedvanlige mikkmakket av rotete beskrivelser og stavefeil  Og jeg må nå blogge på gulvet siden PCen må kobles rett i veggkabelen inni bokhylla - med påfølgende kamp mot elementene (nysgjerrig hund og nysgjerrig barn)

 

Men altså - hva har skjedd siden sist?

 

Var frøktelig flink å trene fram til påskeferien. Mange lange runderinger på Østmarksetra, og vår nye spesialvinterdisiplin golfrundering+isdans på den glaserte Haga golfbane. Alt med vekslende hell og varierende dose nordnorsk bannskap. Her er et lite  bilde fra en utmerket morgen  på Østmarksetra. Minus 8 grader. Sitter og venter på at Roy skal sniffe seg fram til et par isbrodder jeg skyldte ham, en pose tørrfisk, nybakte muffins (jepp - jeg kan bake pose-muffins) og ikke minst Team Gjølle.

 

 

Så kom påsken og tok oss til Sør-Afrika. Vidunderlig ferie med grilling, vinsmaking, turer i fjellet, og generell latskap til en billig penge.

 

Her er vi på fottur i fjellene utenfor Stellenbosch og bader føttene i en iskald bekk/kulp (dvs Magnus bader føttene - jeg syntes det var altfor kaldt) + utsikten fra Table Mountain over Cape Town, og Syd Kapp i det fjerne. Tror Lille-M må være en av de yngste som har rundet Table Mountain - han kosa seg stort bakpå ryggen min og tok en liten lur underveis.

 

                         

 

Her er vi og besøker noen litt spesielle Vespa-venner i Port Nolloth nær grensen til Namibia. De hadde akkurat flyttet din for å drive et backpacker-sted. Bodde i noe som minnet mest om en nedslitt trailer, sammen med sin 13 år gamle datter (blir undervist av foreldrene og oppfører seg som om hun skulle være ca 50 år) + deres to fullstendig ute-av-kontroll dachshunder. En av dem kicket helt på Magnus og hoppet opp og nappet i klærne hans og skrapte han på låret... litt stressende å passe på...

 

Port Nolloth er en gammel diamantgruveby - endel rimelig barka karer som kjørte rundt i daukjørte pick-uper. Ingenting å gjøre annet enn å høre på tåkeluren fra fyrtårnet og drikke øl. Så da gjorde vi det. Morsomt å se en helt annen del av Sør-Afrika. Vel verd 70 mils kjøring hver vei, og ikke en tåre fra lillemann der vi suste avgårde i vår lille blå Polo leiebil.

 

Her er Magnus på stranden, nok en gang med iskaldt vann rundt føttene (Atlanterhavet minus golfstrømmen + kalde strømmer fra Antarktis), og hans første natt som backpacker. Tidlig krøkes osv.

 

       

 

Vel hjemme i Oslo ble vi møtt av isstorm, sure taxisjåfører og man merker hvor generelt uhøflige og uoppmerksomme nordmenn er. Ikke et trivelig møte med gamlelandet der vi sto midt på natten i tynne klær, tung baggasje, sovende baby og ingen som gadd å hjelpe til med noe som helst.

 

Velvel. Fikk nå plukket opp Shiva som hadde bollet seg med en haug med huskyer hele påsken. Sliten og litt slankere i fisken. Hadde visst ikke vært den fødte sledehund - etter 3-4 km i spann plantet hun rompa i bakken og ville ikke mer. Så da fikk hun løpe bak ved sleden. I flexi-line. Synet av 11 smekre huskygutter fikk det tydeligvis til å rasle i eggstokkene hennes, og hun startet løpetiden før normalt. Tenker det var litt utfordring å holde styr på en helt spann hannhunder med en horete liten schäfer som sto og bød seg fram til alle og enhver. Heldigvis fikk jeg oppklart per telefon at det var schäferkløe hun holdt på med, ikke lusekløe.

 

I et forsøk på å opprettholde den gode formen fra påsken, startet jeg et intensivt sykkelprogram. 2 ganger rundt Østensjøvannet (ca 1,2 mil totalt) flere ganger i uka. Lot henne også trekke Lille-M i vår geniale sykkeltralle:

 

 

 

Resultatet lot selvsagt ikke vente på seg. Ikke i form av toppkondisjon og supermuskler. Neida. Betennelse i biceps. Syntes hun skrubba litt når jeg syklet, men jeg avskrev det med at hun endelig hadde lært seg å disponere farten etter hardkjøret i påsken. Så jeg kjørte på. Inntil hun stadig oftere løftet venstre forlabb og pep når hun hoppet opp/løftet forlabben høyt. Første rundering etter påsken var helt dass. Sneglefart og feilmelding på første og tredje slag. Hun har feilmeldt før, men ikke denne typen frustrasjonsmelding. Hyl når hun hoppet inn i bilen. Fikk utredet hennne hos Katja (hundeslededamen) som lokaliserte det hele til biceps. Tok et røntgen for å utelukke feil i leddet. Fant en pitteliten forkalkning på motsatt side, men ellers ingenting. Dyrlegen anbefalte artroskopi og å kutte senen - visstnok standard prosedyre på bicpesbetennelser. Jeg syntes det hørtes både dyrt, drastisk og håpløst ut i starten av regodkjenningssesongen. Gikk hjem med lang underleppe, ro og rimadyl. Absolutt ingen bicepshelende effekt av lang underleppe, ro og rimadyl. Faktisk ble hun bare værre og skrek helt grusomt de gangene hun lot seg rive med og begynte å hoppe fornøyd rundt seg selv. Selv lyden av rasling i Gore Tex kan utløse ekstase i den hunden.

 

I ren desperasjon fikk jeg gnålt meg til nummeret til en dyrlege som visstnok hadde vært borti dette, og under over alle under - vår faste dyrlege på Jeløy dyreklinikk pleide å forsøke med kortisoninjeksjon i leddet to ganger før han opererte. Ringte ham opp, og fikk gnålte meg til å prøve dette til rabattert pris, under trusler om å selge meg selv på Plata siden jeg ikke har råd til artroskopi (har jo svidd av årets dose forsikringspenger på knekt hale som ble lappet sammen av samme veterinær).

 

Nå har det gått halvannen uke (ro, rimadyl og halvlang underleppe) og hun er helt klart bedre. Jeg kan ikke tenke meg noe kjedeligere enn å ha henne i bånd disse 3-4 ukene, så jeg har utvidet definisjonen av bånd til også å gjelde sporline. Jobber nå med å perfeksjonere asfaltspor, eg begynner å få litt mer teken på å lese henne. Men gjenstandsinteressen hennes har svimt helt av, så der må jeg ta i et tak. Høydepunktet så langt var vel sporet vi gikk gjennom runderingsløypa. Etter litt utredning i starten gikk hun klokkerent gjennom alle kryssninger, krysset midtlinja og plukket begge gjenstander + slutten. Jenta si det!

 

Nei, nå er ungen sulten og vi skal snart på babysvømming - den eneste aktiviteten han får utenom å henge på standplass og spise på kongler.

Da er jeg endelig tilbake på lista! Magnus klarer seg utmeret uten mamsen en god stund nå, så da er Team Gjølle klar for oppdrag! Føles veldig bra  

 

For å feire det hele feide vi igjennom Steinbordet i dag. Startet med liten klapperekke og at hun så vidt fikk se J og G forsvinne. Fant begge fig uten problem og på lang avstand. Fikk også melding på en jakke som hang ca 15m fra midtlinja, men som både Shiva og Roy slet merkelig mye med å lokalisere. Shiva meldte på ferten, men bare sneiet innom meg og fortsatte å lete med bittet i munnen. Først da hun hadde lokalisert den helt, var hun fornøyd og kom inn og satte seg med meldingen.

 

Utrolig deilig dag i skogen, til forskjell fra to dager siden: Horrordagen med barselgruppen (til uinnvidde, dette er en gruppe av kvins som har født på samme tid i samme bydel og som settes sammen av helsestasjonen). Det var supervær, og jeg hadde brukt 4 timer på husarbeid og regninger og var passe amper. Derfor var det perfekt med invitasjon fra noen barselgruppejenter om tur i marka. Men når de ikke har bil, og har vogn, så begrenser det seg dramatisk hvor man kan gå - det må være kollektivtransport helt fram, og så brøytede og strødde veier... Vi møtes på nærsenteret for å legge en plan. Frognerseteren eller Sognsvann foreslår de. NEI sier jeg, , for der hadde vi ikke kommet fram før solnedgang... Valget falt på Skullerudstua. Så går det en god halvtime på bussing og mikking. Måtte en tur inn på Skullerudstua først, for en måtte amme. Ammet ferdig. Åh! Får hun trekk på seg? NEI sa jeg. Så sier neste at Åh, nå må jo jeg amme om en time. Er det greit om vi bare går en halvtime før vi snur? NEI sa jeg - gi ungen mat nå, og drit i de dumme rutinene dine. Nestemann blir ammet ferdig. Å, kanskje burde vi skifte på dem før vi går? NEI sa jeg. Tre kvarter senere kommer vi oss endelig av gårde.

Trehjulsvognene til kroner 7000,- kjørte seg fast så snart det var en liten barnål i veien, og etter en halvtimes tid var ungene lei av å ligge i vogn og begynte å skrike, så da var det mikkmakk med BabyBjørn-seler til kroner 2000,-, hvor de hang en stund. Men siden de henger helt ergonomisk grusomt i dem for både mor og barn, så de blir slitne fort, og da ble det nytt mikkmakk for å få dem ned i vogna igjen. Alle hadde vondt i bekken og rygg og etter litt over 2 km måtte vi snu. Dvs. at vi klarte å bruke 4 timer på en 5 km tur!? Takk men nei takk.  Jeg selnger heller Magnus på ryggen, og når bleia må skiftes, så finner jeg et eller annet sted når behovet melder seg, og jeg ammer når han sier han er sulten, og sovne det gjør han jo helt av seg selv på ryggen.

Som sagt så gjort. Stilte kl 11 for å gjenopprette min ære etter blunderne i går.

 

Biffen er generelt kraftig motivert for gud vet hva, og sitrer av arbeidsiver. Is med snø på, så jeg gikk kun på gresset. Slet litt i starten med at teigen gikk i allefall 100m ut fra der jeg sendte, så jeg klarte ikke å få henne de siste 30m over isdelta nr 2. Passet på å ikke høyne henne på noe vis, og bare snakke lavt og rolig til henne. Men hun var fin å jobbe med, og tok lange gode slag. Sliter stort med å forsere isen sammenlignet med Roy, og klarer ikke å ta imot kommandoer mens hun skøyter avgårde - ørene åpnes visst kun når hun har fast grunn under labbene. Vet ikke om det er ryggen, erfaringen eller at hun er så lavt vinklet bak. Skled og snurret og snublet i alle retninger, men hun fortsatte å jobbe og søke, selv om jeg så hun var stresset og preget av det. Har jo slitt litt med at hun adlyder, men ikke klarer å arbeide med nesa når hun sliter med miljøet.

 

Snirklet oss fram over isen, inludert en liten kunstpause med canadagås-jakt nede ved elven. Ble litt i stuss om hun da hadde avsøkt det området (det var jo et eksemplarisk slag), så jeg prøvde å sende henne litt bakover, men det var litt overambisiøst på så lang avstand. Fortsatte pent og forsikitg og da hun var ute og sjekket opp spor nesten helt ute av teigen på høyre side, så letta hun på nesa og suste over hele teigen til venstre side. Der fant hun en ilter kar i en busk, som slett ikke var imponert over Team Gjølles menneskelige halvdel. Og jeg som var så fornøyd! Men, kunne jo ikke benekte at jeg hadde avansert pinlig langsomt. Ved nærmere ettertanke, kommer det av at jeg er redd for å dra henne av slagene når hun er langt ute og i vanskelig terreng. Må liksom stå stille og pushe henne utover og framover. Begynner jeg å bevege meg, så kommer hun lett susende i retur inn til meg. Men jeg løser jo ikke det ved å stå bom stille av frykt for å ødelegge et fint slag. Hva skal jeg med lange slag om jeg ikke avanserer selv? Velvel, fikk nå bedre dreis på de 4 punktene jeg noterte meg i går.

 

Måtte sitte og steke i mitt eget fett inni jervenduken min og observere Team Larsen suse igjennom teigen på halve tiden, og også få med seg jakka som hang i et tre halvveis over golfbanen...

 

 

Her er det trening på rad og rekke. Blir jo skrullete av å sitte inne med 5 mnd gammel baby, og han blir også rastløs av å være hjemme hele dagen, for ikke å snakke om den firbente. Ingen av oss orker å henge på shoppingsenter/cafe/museum, eller hva det nå er andre i barselpermisjon driver med. Så hva er bedre enn å møte dagdrivergjengen og kombinere lufting av hund, barn og meg selv med litt kvalitetstrening?

 

Hele Oslomarka ligger under et islokk, så eneste alternativ var å droppe midtlinja og gå et teigsøk. Kom litt etter de andre, så hun så aldri noen forsvinne. Satte friskt igang i det som tydeligvis var det stedet der ca 15 barnehagebarn hadde campert hele dagen. Slasken satte nesa rett i bakken og støvsugde hele leirplassen for spor og matpakkerester. Fløt fint etter dette partiet, og kom susende inn med melding. Jeg sender henne på visning, og hun kommer tilbake med ny melding. Og sannelig sitter det ikke en kar gjemt bak en fjellskrent, med hatten ved siden av seg og utsikt til ittno. Mystisk. Han satt så figurantaktig til at jeg måtte spørre om han var med på trening. Ingen andre enn NRH'ere som setter seg nedi en dump bak en stein. Har i ettertid lurt på om han enten var a) suicidal og jeg kunne reddet ham ved et omsorgsfullt: "Er alt i orden"?, eller at b) skog-onanisten som Roy fant i Maridalen i sommer har relokalisert til Østmarka og lurer på hvorfor han blir forfulgt av store hunder med gul merketrekant. Resten av teigen gikk også fint - en lang overværsløsning på Geir og et kjempeslag der jeg tråkket rett på Johnny, men fikk rygget og latt henne gjøre jobben. Morsomt med teig, og kjenner jeg må jobbe mer med at jeg blir så forvirra av å ikke ha en midtlinje å rundere utifra. 

 

I dag skulle vi forsøke et langt overværssøk på Grini (?) golfbane. Hadde heldigvis super-broddene til Johnny, for det var rimelig glasert i store partier. Shiva var voldsomt yr i starten og rasket med seg en frossen grønn lue som halvveis apporterte, halvveis avlivet med hopp og sprett. Planen var at jeg skulle gå på de bare partiene og bruke hunden ut i de kjipe områdene. Men det var så glatt at jeg hadde hjertet helt i halsen. Ikke for meg selv, for jeg sto ganske så støtt på broddene, selv om det gikk sakte, men Shivassen skled som Bambi på isen og jeg så for meg lyskestrekk, korsbåndsknas og tennisalbuer der hun skled, ramla og sjangla rundt. Jeg klarte å gå forbi fig fordi jeg kuttet et hjørne av teigen. Rygget litt og hun kom i mål, men det ble mange leksjoner for lilla jag, som uheldigvis var pinlig synelig for en viss instruktør og dommer som satt i en busk med god utsikt til meg der jeg reiv meg i håret midt på golfbanen (for ikke å snakke om OL som tydeligvis også henger rundt på golfbanene!?).

 

Altså - dette lærte vi i dag:

 

- I stedet for å tenke, neineinei nå slår hun seg ihjel og bli akutt deprimert midt på golfbanen, skulle jeg latt meg fylle av konstruktive, offensive tanker av typen: Dette er en fin-fin anledning for henne til å lære seg å ta vare på seg selv, og for meg til å trene på dirigering i vanskelig terreng. Jeg egner meg ikke for motstand. Punktum. Jeg hadde nemlig visualisert hvordan hun skulle feie over steppene i flotte slynger og slå på lang avstand. Men all isen omdefinerte det hele til å være et søk i veldig vanskelige forhold, der treningsmomentet var å få hunden til å klare å jobbe rolig. For ikke å snakke om at vinden snudde til side-/bakfra-vind, og da skal det jo godt gjøres med lange overvær... Jeg er jo sta, så jeg gir jo aldri helt opp, men jeg blir skikkelig motløs og tiltaksløs og klarer ikke å ta inn over meg endrede forutsetninger og forandre strategi tilsvarende.

 

- Min sedvanlige taktikk med å hjelpe henne over vanskelige partier ved å fyre henne opp, var jo helt noldus på dette føret. Hvorfor i all verden stiller jeg henne opp ved siden av meg og høyner henne for å få henne til å forsere et 20-meters belte med blåis?! Det gir jo ikke mening. I ettertid. Det fikk henne jo bare til å dødse over isen og skli i hockeystilling flere meter, i stedet for å roe henne ned så hun kanskje muligens Insh Allah kunne bruke sin egen hjerne til å ta seg fram på en sikker måte. Og jeg fikk hjertet ennå mer i halsen og tenkte at dette er jo helt håpløst og uforsvarlig.

 

- Søket trenger ikke være matematiske sløyfer à 50m hele veien. Særlig ikke på en golfbane... Når jeg fikk henne fint ut på lange slag, burde jeg bare ha jagd henne videre og erklært området for dekket. I stedet roper jeg henne inn og ut og inn og ut så hun må krysse over isdeltaene ørti ganger for å passe inn i mitt 50x50 mønster. Tull og tant og fjas og skal aldri gjøre det igjen.

 

- Jeg må la henne gå litt inn og ut av søksmodus. Jeg tror liksom hun må være under kommando hele tiden - enten ute på rundering eller gå "fot" i påvente av at jeg kommer meg fram i terrenget, slik at hun alltid har en oppgave. Skal forsøke å komme inn i et samarbeid der hun kan komme inn fra et slag, og så bare surre rundt, i påvente av at jeg har kommet meg dit jeg vil og funnet et nytt sted å sende henne. Jeg ser for meg at det kan bli et salig surr i starten, men hvis jeg får det til, så blir det mye mer avslappende å ikke måtte finne på noe å gjøre for henne når jeg selv trenger å konsentrere meg om å forflytte meg, lese kart, terreng eller vind.

 

Summa summarum - Lite briljering og eleganse - mye læring. Og når skal denne brilliante planen settes ut i livet: I morgen!

For the record - hadde en knalløkt på Østmarksetra forrige uke. En gående fig på åpent område som hun meldte fint på, og J i slutten på rundt 800m som hun tok på et dunderslag med perfekt overværsløsning. Desverre var bittet for stramt, så det ble litt tull med meldinga. Ettersom jeg belønnet da hun kom inn pga det vidunderlige slaget, så ble det jo ekstra forvirrende for både henne og meg. Hun var fryktelig ivrig, og ville helt klart tilbake for belønning og gjerne ha meg med. Fikk egentlig ikke noe rellt inntrykk av hvordan hun ville reagert når hun ikke får tak i bittet siden jeg alt hadde belønnet "innkomsten". Men hele økta gikk som smør og det var veldig deilig å jobbe med henne. Ingen korte slag eller stamping.

 

I dagene etterpå hadde vi det firbeinte adoptivbarnet Roy på besøk. Et matvrak av dimensjoner, som sniker seg lydløst inn på kjøkkenet. Desverre kommer det avslørende snorkelyder ut av den skjeve nesa hans, så han opphold i kjøkkendøra ble kortvarige. Som vanlig tapte Shiva raskt senga si til inntrengeren, og den siste dagen gikk han bare bort til henne og sa BRØL pent og tydelig inn i øret hennes, så flyttet hun seg. Men hun er bemerkelsesverdig mye roligere med ham i hus - mulig hun synes det var deilig med et ekte mannfolk som kunne ta seg av hennes selvpålagte, men noget plagsomme vaktoppgaver. Burde kanskje være flinkere til å fortelle henne at det ikke er hennes jobb? Ellers fikk Roy være med på SPA i bassenget på Jeløy. Dette synes han var så festlig at han nesten gikk ut av sitt gode skinn og lagde hopp-sann-sa-lyder på høyde med enhver schäfer.

 

I dag var vi på Maxbo på Fossum for innendørssøk med gamlelaget. Kjempelager med masse flotte søksmuligheter, og et avtrekkssystem som gjorde det supervanskelig for urutinerte små frøkner. Startet med lydpåvirkning, og en enkel oppgave for å sette hjernen i gir. Hun var på nett med en gang, så det var ikke noe problem. Synes hun blir veldig høy i slike søk, så jeg ga ikke mer påvirkning, ettersom det fort blir mye løping og uforsiktig brasing rundt i hyllene.

 

Fig 2 lå vanskelig til inntil en vegg på en ca 2m høy hylle, der ferten tydeligvis samlet seg et godt stykke unna. Etter endel plunder lokaliserte hun fint og meldte. Økt to fikk jeg en fig plassert slik at jeg kunne rundere mellom hyllene og gå i midtgangen selv. Fikk henne greit ut hele hyllegangen, men så forsvant hun bakover og inn i en annen hall. Neste slag stoppet hun opp og begynte å sniffe bare noen meter fra meg, og tok meg selv i å ville sende henne ut på 50m hvilket jo er helt meningsløst i innendørssøk. Fig lå jo der hun sniffet...

 

Neste fig viste seg å være klin umulig. Trodde en stund hun hadde overvær av noe, inntil hun forsvant entusiastisk ned i en kartong med ca 200kg av favorittforet , Pedigree Pal... Elin lå godt gjemt bak en rad pappesker inntil en vegg. Synes ikke hun slo i det hele tatt, selv om vi gikk hele hyllraden fram og tilbake flere ganger. Gikk over til finsøk ved at jeg viste, pekte og klappet litt hist og her, og da fikk hun fert av henne.

 

Synes hun hadde fin fokus og nesa med seg hele veien. Viste stor interesse for steder der folk hadde sittet fig tidligere, og fikk også en setemelding. Men freser rett forbi vanskelige fig med mindre jeg aktivt setter henne i finsøk. Snek seg til en liten ekstramelding på Jon som sto henslengt inntil en hylle et stykke fra oss. Jeg belønnet siden hun er så dårlig på å melde på slike situasjoner i skogen. Synes hun jobbet bra over tid, selv om hun hadde høy intensitet og ble tydelig sliten. Søkte støtte/samarbeid fra meg, og jeg kunne utvilsomt vært bedre der, men er ikke så erfaren i slike søk, så jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Men helt tydelig at grovsøk er helt mislykka for å finne vanskelige figuranter. Må finsøke og peke og vise og få ned tempoet hennes, ellers koster hun lett forbi med høye kneløft. Lett å dirigere og styre, og ikke så værst miljøsterk til henne å være - klatret villig på innpakkede tørkestativ og hoppet oppi konteinere. Dog dødset hun ikke med lukkede øyne inn i konteinere, eller opp på 5m med parkettpakker, som Crash og Guido. Tydelig at de gutta har hatt en lykkelig barndom og har stor tiltro til at verden er et trygt og morsomt sted, evt. fattern ordner det, evt. det ække så farlig om jeg dør i dag.

 

Hyggelig å treffe kjentfolk igjen! Magnus hang og dinglet på magen og ryggen hele dagen. Har lånte en bæresele av søstern min som han nok er litt liten til, for hodet ble mildt sagt hengende og dingle i en litt ugrei vinkel da han sovnet. Litt vanskelig å figurere i slike miljø, sammenlignet med i skogen, men vi var heldigvis så mange at jeg håper det ikke var til bry. Og tusen takk til Andre som fikser så bra treningssted!

Nyttåret startet deprimerende med at jeg måtte stå over trening pga. sinnsykt glatt midtlinje. Skikkelig kjipt når man har pakket med seg hund og mat og drikke og barn og klær for all slags føre. Endte med en meget ensom tur på Østmarksetra, men traff en hyggelig polakk med en bullterrier, så litt selskap fikk jeg nå. Og aldri så galt så godt for noe; konstaterte utmerkede føreforhold på den delen av byen.

 

Søndag:
Lille-M var hjemme med papsen, og det er jo deilig å kunne komme seg ut på egenhånd, selv om det føles som om jeg mangler en kroppsdel når han ikke er med. Hadde en kanonøkt i 40cm nysnø. Lange fine slag, selvstendig søk og topp motivasjon. To utmerkede økter på alle måter. Føler at vi definitivt er ute av bølgedalen og at jeg til neste gang vet mer hvordan jeg skal komme meg ut av den. Siste økta var forresten litt knotete i starten fordi jeg ville komme meg avgårde før en turgåer tok oss igjen. Så da var vi begge litt opptatt av turgåeren, og litt opptatt av rundering. Dårlig start henger gjerne igjen i allefall 150m, først blir Shiva litt satt ut og så blir jeg satt ut og så tar det litt tid før begge er tilbake på nett. Men hun var riktig så ivrig hele dagen. Kjente faktisk pulsen hennes dunke i hånda mi da jeg holdt henne i bringkobbelet.

 

Lille Bølla begynner også å skjønne at man kan få pølse både her og der i bytte med avsagd hageslange. Morsomt å følge en helt fra starten av - man husker plutselig hvordan det var å ikke ane hva ord som apport, standplass, framover-bakover-utover-innover betyr. Her har vi Bølla på vei til påvisning - hun har det alltid meget travelt, og det er ikke alltid hjernecella henger med.

 

 

 

Og her ligger Shivassen og venter på tur etter å ha sett spennende mennesker forsvinne i skogen. En studie i selvbeherskelse.

 

Mandag:

 

 En meget hard dag for en stakkars småbarnsmor. Opp kl 8:30, dusje og spise frokost og kose med lille-knotten til han blir dødstrøtt igjen kl. 9:45. Legger oss og sover litt alle sammen igjen til 11:30, for deretter å bolle oss i senga til 12:30 før vi fant noen spesiell grunn til å stå opp. Ja det er hardt dette småbarnslivet: Bikkje, bok og baby:

 

 

Dagdrivergjengen møtes til formiddagsøkt på samme sted kl 9:30. En liten utfordring å få stablet alt uti bilen og ankomme til rett tidspunkt. Lå meget godt an på vei mot yttertøyet, inntil poden hostet dramatisk, og så brakk seg så hele frokosten kom ut i retur over hele ham og hele meg. Nytt skift til begge to, godt hjulpet av Shiva som for lengst har skjønt at det er trening på gang og bidrar med øvelsen "Hopp over stor hund" og virrer i beina mine, til tross for at hun lydig går og legger seg hver gang jeg ber om det.

 

Nå er nysnøen gått over i småråtten fase, så det er litt tyngre å løpe. Men jeg synes hun gjør en god jobb. Særlig avstandsdirigeringen er blitt mye bedre. Kan stoppe henne på god avstand og sende henne lenger ut til høyre eller venstre. Kan være litt vanskelig i starten når hun er høyt oppe - da må jeg brøle litt mer for å nå igjennom. Bestreber meg på å få mer normal "samarbeidsstemme" nå, men er nok litt mye General Gjølle fortsatt.

 

Lille-M henger med, litt på magen og litt på ryggen. Her ligger han på magen min mens jeg ligger på rygg og kikker opp i trærne i påvente av hunden Henry. Halvvakker utsikt som figurant. Litt sol hadde gjort seg.

 

 

 

 

Men dette var dagen for forviklinger. Vel tilbake i bilen ville plutselig ikke bakvinduet opp igjen. Argh! Kaldt! Og ikke spesielt tyverisikkert å ha åpent vindu. Et problem som måtte løses straks og med en gang, og som 100% tilhører Herreavdelingen. Men siden Dameavdelingen ligger i senga med bikkje, bok & baby store deler av uka, så hadde jeg vondt for å komme på en grunn til at ikke jeg skulle fikse det.

 

Min forrige tur til BMW-verkstedet satte meg tilbake nesten 2000 kroner! For to lyspærer!? Klarte ved sterke anstrengelse å sjarmere meg til at de satte inn disse lyspærene gratis for meg, men et helt manglende vindu ble jo en større utfordring. Pakket Lille-M godt inn:

 

 

...og kjørte av sted. Beholdt min gule hundeførervest i håp om å treffe en hundemann i skranken. (Håper jeg ikke blir innklaget til FTU for grovt vest-misbruk. I ettertid var det uansett lite sannsynlig at en vest i lite flatterende form og farge, fult av hundesikkel og sure pølser var et særlig stort pluss). Vekket også sovende barn i håp om å spille på en slags Jomfru-Maria-med-lite-barn-i-nød assosiasjon og drasset med meg desorientert unge og stinkende vest inn i lokalene til BMW og Porsche... Mulig at det rett og slett hadde motsatt effekt og at de ville ha meg, stinkende vest og potensielt skrikende unge ut derfra fortest mulig, for de fikk i allefall hostet fram en kjeledresskar til tross for at de ikke egentlig gjorde slikt uten timeavtale. Glemte å si til kjeledresskaren at det satt stor hund baki, så før han visste ord av det hadde han stort schäferhode inntil sitt eget. Heldigvis er Shiva for pysete til å følge sine innskytelser om å spise opp ørene hans, så han slapp unna med det voff og et slikk. Helt gratis fisket de opp vinduet og satte på denne dekorative juletapen:

 

 

Men sannelig skulle de ikke ha 7500 kroner for å fikse det... Kunne kjøpt en ny dritt-Passat for den prisen. I allefall om man tar med de 2000,- for de dustete Xenonlyspærene. Flashback til sist jeg var på verkstedet og fikk snappet dette meget kompromitterende bildet av en BMW som blir tauet av en Passat. Sterk kost for stakkars Joachim. Da jeg klaget høylydt til min mann om dette: "Vi kjøpte jo BMW for at vi ikke skulle ha masse utgifter til reparasjoner!" så måtte han jo trå til å forsvare sin elskede BMW og sa "Ja med det skal selvsagt jeg betale". Kvinnelist...

 

 

 

 

Halvråtten snø har nå blitt til helråtten snø, og det veksler mellom yr og pissregn. Ingen bønn for Team Gjølle. Til de som måtte bekymre seg, så har han to lag ren ull innerst, en tykk strømpebukse i ull, og en stor og en liten tykk ulldress utenpå. Sokker og lammeullsforede skinntøfler og to luer i ren ull, den ytterste vanntett. Og ullvotter. Bææææ. I tillegg sitter han i en bæresele foret med et lammeullskinn, så han er varm og god og synger og sover om hverandre.

 

Mot slutten i dag var det så ille vær at jeg måtte supplere med den forede Jervenduken. Gratis sauna... Men altså. Runderingen: Startet med klapperekke, og hun var jo like ivrig som alltid. Fryktelig mye av energien ble kanalisert ned i sporleting, til og med opptatt av tisseflekker på midtlinja... Gikk alene, og det er jo alltid en prøvelse for min litt manglende selvstendighet. Synes det gikk skikkelig tungt. Mye merkelig i starten etter klapperekka og et sted hvor hun bare ikke ville gå ut. Enkelte partier gikk bedre, og etter ca 600 hadde hun flere gode slag. Men synes jeg måtte dytte henne mye utover og hele tiden passe på at hun gikk ordentlig ut på vindsida. Slo også mye bakover, uten at jeg helt fikk rettet det opp, og da mister jeg lett følinga med hvor jeg har dekket. Tror mye av forklaringen er at snøen var tung å jobbe i, litt sliten fra flere lange økter tett på hverandre, og at det var mer vind i dag, slik at hun kanskje mente hun hadde god nok oversikt fra 30-40m. Var til slutt helt sikker på at jeg måtte ha gått over, ut og i dass, da hun plutselig forsvant. Fant fig på overvær ute på 70m. Nesten for godt til å være sant. Nesten så jeg mistenker at hun kan ha hørt fig prate el.l. Uansett. Hun lot seg ikke lure av fig som ertet henne med ball, men meldte og kom inn til mor. Fikk dårlig samvittighet for at jeg ble så irritert på henne og oser av mistillit så snart jeg begynner å frykte at vi har passert figurant... Men alt i alt, er dette slettes ikke værst. Må ta en prat med Joachim om å komme tilbake på beredskapslista...

 

 

 

 

Var på Hammern igjen, liker den løypa veldig godt. Shivassen fikk se pølsemannen forsvinne inn i skogen. Puttet henne i bilen for å la de dramatiske inntrykkene synke inn, og de sank så bra inn at vi brukte 7 min til 400m og 25 min til 800. I starten gikk det rimelig over stokk og stein til tross for at hun hadde ligget nærmere 10 min etter påvirkningen. Hun jager av sted, og så fort hun mener at "Akkurat her er det ingen", så freser hun på kryss og tvers etter eget forgodtbefinnende. Så det gjelder å holde henne litt i tøylene. Gjorde funn på ca 600 og fortsatte til ca 1100. Blir litt "Før & Etter funn" når hun er så gira, så jeg må bli flinkere til å skifte takt etter funn. Da begynner hun å stoppe veldig opp for å få dirigering og signaler fra meg, så jeg må være litt mer føre var da. Hun får villig ut, men jeg skulle ønske hun ikke var fullt så føreravhengig og gikk litt mer på eget initiativ.

 

Fortsatte etter 800m-streken og støtte raskt på to hester. Hun har løpt og bjeffet etter en hest da hun var valp, så jeg har alltid vært litt obs etterpå, selv om hun aldri har hatt noen unoter. Og sannelig: Hestedamene sa: "For en rolig og avbalansert hund". Haha. Hadde jeg hatt papir, skulle jeg bedt om å få det skriftlig. Hestedamene pratet også utrolig høyt - vi hørte dem på 100m hold. Johnny påpekte at "Sånn høres kvinnfolk ut i skogen", mens jeg, riktig nok kunne konstatere at "Sånn høres nordlendinger ut i skogen". Vi hadde begge rett. Men de var nå ikke fra Vadsø da.

 

Veien til 1100 gikk også fint - synes dette begynner å ligne gode gamle takter, selv om det fortsatt mangler litt på arbeidsutholdenheten. Største utfordringen i dag, var at hele midlinja var glasert. Lille-M var hjemme med papsen, og godt var det. Føles rart å ikke ha ham med - som om jeg mangler en kroppsdel. Tykk is og superglatt absolutt over alt, så jeg måtte bruke det meste av konsentrasjonen på å holde meg på beina. Hadde et par særdeles uelegante manøvre, og på vei tilbake gikk jeg skikkelig på ryggen. Ikke engang min julepolstrede rompa rakk å lande først - skikkelig Dondald-sklir-på-bananskall. Fikk mest vondt i fingern, og da jeg skulle ut som figurant gikk det nesten litt rundt for meg for det gjorde så vondt i fingern. En liten stund var den neste dobbel størrelse, nå ser det bare ut som om den har fått koldbrann, og jeg har fått slippe alle bleieskift i kveld, så det var et plussprosjekt.

 

ÅH! Nå er det hundeskolen og kaffekopp på gang!

 

 

Tro ikke at det ikke trenes selv om det ikke blogges!

 

Lille M har overtatt noe av blogginga, men resultatet lar vente på seg. Gulp i tastaturet er heller ikke anbefalt av IBM fikk jeg erfare;

 

 

 

 

Men altså. Hunden er glad og jeg er glad og alt er vel i kongeriket Gjølle om dagen. Motivasjonen har vært lagt opp etter prinsippet SE JEG FORSVINNER. Ingen har jo trodd på meg når før når jeg har sagt at Shiva er så kørka at det ikke holder at noen viser henne pølseposen på stamplass. Hun har liksom aldri, til tross for en trillion repetisjoner, skjønt at det betyr at noen er borte. Men nå er hun helt ellevill og har en meget sterk fornemmelse av at noen er dypt savne, og at kun hun kan gjenforene flokken.

 

Første gang det virkelig løsnet var på Steinbordet. Da hadde jeg også meget eksklusiv barnevakt som tuslet rundt med Lille M, viste ham bekker og trær og vips så sov ham. Han er jo vant til å bli båret, så han er ikke så kresen på sovestillinger, lyder og slikt. Stamplass er like bra som soverommet.

 

 

 

 

Befridd for 7 kg dødvekt på magen, ble jeg også hakket bedre som hundefører, og Shivassen var ikke vond å be. Synes denne formen for påvirkning fungerer til dels bedre enn klapperekke, for hun blir ikke så jagete i spor, og detter ikke så fort sammen. Nå blir det mer søk, og mer leting, og det varer mye lenger før bøtta er tom.

 

Innimellom har vi også vært flinkere til litt annen trening. Min nyinnkjøpte Nordic Cab ser ut til å være et røverkjøp. På bildet er Shivassen lastet med 8 kg Magnus, 2 kg mel, 1 kg sukker, 6 egg, 1/2 kg smør, gjær og safran. Erfarne husmødre skjønner at dette tilsammen blir lussekatter. (JA JEG HAR BAKT! Første gang i dette årtusenet. GJÆRBAKST til og med.) Man kan jo ikke gjøre et juleverkstedbarseltreff på andre siden av Østensjøvannet til bare det. Det må jo kombineres med litt hundetrening også. Det hele ble selvfølgelig ganske strabasiøst, for hun er ikke helt komfortabel i selen ennå, og det å få alt dette pikkpakket klappet og klart, og synkronisert med bleieskift og amming med ankomst på et bestemt tidspunkt... bare en lykkelig idiot gir seg i kast med det. På vei hjem traff jeg sannelig både Terje og Sidsel (som ikke kjente meg igjen i mørten, men sa "Skulle ikke forundre meg om det er Maria) og litt senere en annen NRHèr som sa "Er det Shiva og Maria?" i det jeg passerte. Mitt rykte går foran meg. Men vogna funker bra, og har høy byssanlull-faktor. Ikke helt fornøyd med trekkselen, så jeg prøver å forbedre den litt nå. Og fikk et sinnsykt blåmerke bak kneet, siden draget slår inni meg når hun går fot. Men orket ikke å lære henne at fot plutselig betyr å gå en halvmeter fra meg, når jeg samtidig prøvde  å lære høyre og venstre kommando + at vognen er vår venn og det er ikke lov å rygge panisk + du må gå midt i veien og ikke snuse i veikanten.

 

 

 

Dernest var det en ekspressøkt på Østmarksetra. Shiva fikk se J gå ut, og så suste hun rundt som en gal fram til funn på ca 600m. Tok ikke tida, men det gikk kjapt. Har nå begynt å knytte knotten på ryggen - mye lettere å jobbe da. Har kjøpt en Ellevill Viking for formålet (www ellevill.com, eller tettinntil.no for knyteinstruksjoner  for meget spesielt interesserte), altås en bæresele foret med lammeull. Den er litt stor, så jeg må knytte den på en spesiell måte, slik at den faktisk blir litt liten (logisk?), så første forsøk endte i en anatomisk lettere tvilsom posisjon. Men så lenge de sover har de vel ikke vondt... (se bilde).

 

 

I dag hadde vi en knallfin økt på Hammern. Fantastisk utsikt over hele Oslo i iskaldt rim. Føltes nesten litt feil å tråkke rundt og ødelegge de fine iskrystallene (trår bare det var jeg som plagdes av den tanken). Samme opplegg her, og Shiva var ikke vond å be. Holdt racertempo i 800m. Terrenget på Hammern er veldig fint, bortsett fra at det er altfor mange stier som ser ut som midtlinja og det er ikke bra for mitt indre kompass. Begynte dagen med Lille M på magen inni dunjakka, siden det var 8 minus. Følte meg som en enorm teletubbie, og peste som en hval i det ulente terrenget. I følge badevekta veier han 9 kg nå... Skjønner ikke hvordan det går an å gå opp nesten tredoble vekta si på under 4 mnd. Må dra og veie ham på helsestasjonen snart, men det krasjer alltid med trening, og da vet man jo hva som må vike...

 

 

I går var det barfrost og strålende sol. Jeg hadde lagt meg kl 22 og fått 4 timer vidunderlig uavbrutt søvn. Da kjørte jeg rundt og ordnet saker og ting og tenkte nå skulle jeg vært i skogen. Derav sms med forslag om trening i dag. Men da jeg våknet i dag tidlig, med max 2 timer sammenhengende søvn i kroppen, en sår hals og verkende rygg, tåke og regn bak rullgardina, ja da skulle jeg selvsagt på trening!

 

Har jo kjørt noen motivasjonsøkter som i og for seg funker fint for å få opp gleden, men det blir fort til at hun bare tar det ut i mer fart og jaging i starten, og så er vi like langt. Og når hun da lander, så lander hun hardt. I tillegg har hun litt for dårlig kondis nå til å rase rundt, så det blir ekstra tungt. Jobber med kondisdelen nå. Har fikset sykkelen og prøver å få lagt inn en 30-min runde rundt Østensjøvannet i relativt høyt tempo så mange kvelder i uka som mulig. Overraskende nok er min egen kondis ikke så aller værst. Og veltet bare en gang på isen, så jeg får kalle det en suksess. Og undere over alle undere og medisinske mirakler. Halen er friskmeldt og utenfor amputasjonsfare! Kirurgen var voldsomt fornøyd med sin egen low-teck løsning (røntgenfilm og sportstape) og gledet seg til å fortelle om prosjektet til sine amputasjonsglade kolleger. Nå er det bare en liten støttedings for sikkerhets skyld i to uker til. Deretter kan vi begynne å svømme igjen også . Kløve har vi gjort litt i det siste også, men det gir jo mest vekt på forpartiet, og hun trenger å bygge mer muskler i ryggen nå. Derfor har har Magnus vært så heldig å få en www.nordiccab.no i dåpsgave av meg og deler av familien. Har kun hatt den ute på en kort testtur - kommer tilbake med fyldig produktomtale, for fikk gnålt meg til redningshundsrabatt!

 

Vel, til dagens trening:

 

Første økt fikk hun se J forsvinne - ser tydelig at det har bedre effekt enn at man bare roper på henne på standplass. Hun må ha det inn med teskje og se at det konkret forsvinner en person inn i skogen. SE NÅ FORSVINNER JEG... Hadde fin fart fram til satanpartiet etter stokken der hun alltid konker ut i onde krøllene i terrenget (jah... vi er fortsatt på steinbordet). Hadde mektig lyst til å sende henne til limfabrikken en stund... Trodde jeg hadde gått forbi, men det gjorde vi heldigvis ikke. Andre økt gjorde vi det samme. Hun fikk se J gå, men han lurte seg tilbake til bilen. Vi gikk vel ca 300m og stoppet mens hun fortsatt hadde fin driv. God fart og bedre utslag og søk denne gangen.

 

Planen framover er å kjøre noen skikkelige arbeidsøkter på henne, kombinert med noen kortere slike vi hadde i dag. Tror det vil løse problemene mer enn motivasjonsøkter. Hun jobber jo gladelig for meg, og responderer egentlig bedre på å seigpine seg litt gjennom disse fasene sine. Mer motivasjon blir nå bare mer fart - det fester seg liksom ikke i teflonhjernen. Men hun var tydelig fornøyd, og dro stolt med seg en tung stokk ned til stamplass - et sikkert tegn på at hun er dypt imponert over seg selv. Og jeg var ganske så fornøyd jeg og da jeg sladdet meg hjemover i en bil fylt til randen av våt hund, våt ull og sure sokker.

 

Men fyttigrisen for et vær! Pakket Lille-M godt inn i tre lag ull, så sjalet og så windstopper fleece og så Gore-Tex. Ullue med vanntett trekk (str. 1 år, så den detter ned i øynene - ikke populært!). Litt regn på nesa tåler han jo, og han sover med hodet godt gjemt inntil meg. Bildene er tatt kl. 14:37... med blitz. Misliker å måtte bruke blitz kl 14:37... Uansett årstid. Den gretne ungen er min sønn. De to gule prikkene er min hund.