For de av våre trofaste lesere som måtte lure på om vi har krepert, så kan jeg med glede melde at vi lever i beste velgående. Siden sist har vi hatt et par hektiske uker uten barnepass, da jeg egentlig burde vært på jobb. Deretter ankom min personlige engel, vår nye au pair, gudesendt fra Filippinene via Danmark. Siden den dagen har jeg knapt løftet en finger med husarbeid, Magnus elsker henne og i dag var hun sannelig med som figurant også. Hva mer kan man ønske seg! (Måtte ut og nødkjøpe en vinterbukse og hente vinterstøvlene hennes, da hun stilte i jeans og semskede støvletter...)

 

Shivassen har hatt sin vanlige dose uflaks. Var på trening for ca 1 mnd siden og syntes hun jobbet så dårlig. Er det jeg som gjør noe galt? spurte jeg, idet jeg så at hun haltet. Biceps??!! Biceps!! Rygg? Rygg? rakk jeg å tenke, men så raskt at problemet var langt enklere enn som så. Et skikkelig kraftig potekutt som hadde splittet ene tredeputen i to. Lækkert. Dro til veterinærhøgskolen med sultent barn og blødende hund. Fikk satt tre sting og beskjed om total ro, bandasjer, halskrage, piller, kort bånd, bla bla bla. Visstnok skulle jeg være takknemlig for at det ikke hadde røket noe sener/nerver eller hva det var, for det var så dypt. Takknemlighet var ikke det første som innfalt meg der jeg sto med bedrøvet hund og 1800 kroner fattigere.

 

En uke senere var vi tilbake, ikke bare til null, men enda lenger bak. Alle stingene hadde røket, tross mine heltemodige innsats. 2750 kroner senere sto vi med 6 sting og samme lekse om ro, bånd, bla bla.

 

Nå har det grodd fint, men halve tredeputen er jo borte, så for å få litt fortgang i herdingen la vi ut på vår første tur på grusvei med sykkel og potesokk på feil fot. Veldig fristende å legge seg ned foran en trailer på Østensjøveien da jeg oppdaget det. Men ikke stor skade skjedd, utrolig nok, bare en liten flik som blødde.

 

Har vært på to treninger siden den gang. Hun har vært veldig fin å jobbe med - full av arbeidsglede - veldig gøy å jobbe med henne. Hun har fortsatt disse stoppene sine, og vi har nå konkludert med at det normalt sett ikke har noe med runderingen å gjøre - hun gjør akkurat det samme på tur og ellers - stopper og kikker på meg. Det holder at jeg løfter armen, så suser hun ut på langtur. Selvfølgelig unødvendig at hun alltid må stoppe en gang før hun forlater meg av synet, men det har jo ikke noe med at jeg må tvinge henne ut. Prøvde en periode å kjefte på henne, slik flere dommere nå har anbefalt meg å gjøre. Men etterhvert ble hun veldig vàr på meg, og det ble ikke noe trivelig for noen av oss, for det føltes nok urettferdig for oss begge. Greit å gjøre det en gang i blant hvis hun ikke gidder og opponerer, men vanligvis har jo ikke stoppene hennes noe med det å gjøre.

 

Vet ikke hvordan jeg skal gjøre det mht prøven, for det begynner å bli få av dem, og hun burde ha litt konsistent trening + mer kondis før vi går opp til prøve. Får se det an til over helgen en gang.