Jeg har ikke ord for min egen dumhet og udugelighet.

 

Var oppe til prøve i dag, og snublet noe så fenomentalt 50 meter fra målstreken.

 

Hun startet som et lyn og suste av gårde. Dype fine slag, kun noen få stopp-og-kikk der det holdt at jeg løftet hånda. Alt så supert ut. Fant første fig ganske raskt, fin melding. Så gikk vi og gikk vi og jeg kjente at nå hadde det vært godt med en figurant. Hun gikk litt grunt på et slag fordi hun tydelig hadde hengt seg opp i et spor (bakspor) og sniffet seg inn til meg. Sendte henne ut der hun kom inn, hun forsvant en stund og kom inn med melding. Jippi ja, tenkte jeg, da er vi vel i boks med figurantene. Sendte på høyre og så på venstre og hørte en av dommerne si at "vi stopper etter neste slag på høyre". Fint slag ut på høyre og så var jeg på 800m. Evig optimist som jeg er, trodde jeg at jeg hadde bestått, men neida. Hadde gått over figurant! Fig lå omtrent på motsatt side av der vi fant fig nr 2. Siden jeg jo sendte henne dobbelt på den funn-siden hadde jeg avansert litt lenger enn planlagt, og da jeg kom inn igjen, slurvet jeg og startet for langt fram. Mistet dermed de vitale meterne på høyre side og da var det jo kjørt. Ingen som hadde lyst til å styrke meg, siden det etter sigende var dagens beste rundering, og defintivt en av Shivas beste på. Men mangler man en fig så kan det jo bare gå en vei. Ufattelig frustrerende og et skikkelig nederlag. Hun gikk så fint og vinden var fin og løypa var fin og jeg fikk alt servert på et sølvfat. Fikk store mengder velfortjent kjeft fra Johnny og klapp på hodet og kinnet av de store snille mennene.

 

Humøret har vært ekstraordinært dårlig i kveld, og å være alene med syk sutregutt gjør ikke saken bedre. Vil ikke spise. Vil ikke drikke. Vil ikke være på gulvet. vil ikke bæres. Vil bæres. Vil ikke bæres...

 

Når jeg tenker gjennom hva som gikk galt, så var det egentlig litt fortjent, for jeg vet at jeg er for sløv til å følge med hva jeg har dekket, særlig etter funn kan jeg slurve litt. Jeg ble liksom litt redd for å gå inn og forstyrre henne siden alt gled så fint. Men jeg hadde jo masse å gå på. 800m og 2 fig på 19 minutter... Hadde jo vært min minste sak å skrå litt bakover når jeg kom inn med fig og sendt derfra. Kan liksom ikke helt synes annet enn at det var litt ufortjent også. Hun har jo nivået inne, vi har trent så masse og det var bare det ene slaget jeg gjorde en feil. Hvorfor kunne ikke den dustete vinden kommet og sendt et lite reddende drag? Hadde så utrolig lyst å kunne være glad og stolt og blid i kveld og kose meg med egen fortreffelighet og legge planer for ny type trening, i stedet for å bare ligge helt stille på sofaen og vente på at skuffelsen skal gå over av seg selv til slutt, og så nok en gang tvinge meg selv til å finne fram til siste rest av motivasjon, som vel var nede på mikroskopisk nivå alt etter hovedkurs.

 

Nå skal jeg lage meg en sterk toddy med whiskey for å kurere vond hals og vondt humør, og kjenner på meg at jeg nok må ha selskap av både deilig liten varm gutt (som hoster og gråter ørten ganger hver natt) og snill og myk schäfer (som snorker og voffer i søvne). Dårlig ide for søvnkvaliteten men god ide for hjertet akkurat nå.

Ja, intet mindre! Men få nå ikke for høye forventninger... Møtte naboen i går kveld. Med lommelykt og et bistert uttrykk i ansiktet, akkompagnert av hysterisk barnehyling som bølget ut fra andre etasje i huset hans. Bamsen Teddy hadde forsvunnet, sannsynligvis et sted mellom busstoppen og husrekka vår. Kona hadde tatt to turer alt, uten resultat. Ta med Shiva, sa Joachim. Jeg kjente selvfølgelig det voldsomme presset vi hundefører kjenner når vi skal ut på skarpt oppdrag. Fikk hunden pent inn på plass og sa "Søk apport" og tenkte at det jo bare var 2 år siden feltprøven. Hun suste av gårde på noen voldsomme slag, så jeg ba henne finsøke litt. Dette tok hun like alvorlig, og braste inn i prydbuskene til våre andre naboer. Men sannelig så jeg at hun slo på noe, og så reiste hun seg opp på to og markerte at sannelig ligger Teddy her og fryser alene oppå muren. Naboen var dypt imponert og jeg aner nå et håp om at han og hans familie kan tilgi vår uplanlagte og uannonserte nachspiel dagen før med ståk og støy til langt utpå morgenkvisten...

 

Vel, hva ellers kan vi rapportere? Har trent litt i det siste, og det ser slett ikke så værst ut. Hun har fortsatt sine utrolig irriterende stopper, men når jeg løfter hånda så løper hun videre, så jeg håper jeg ikke stryker på dette igjen, men at dommerne ser at det ikke har noe med tvang eller manglende søkslyst. Hva det skyldes aner jeg ikke, men hun gjør jo det samme når vi går på tur - må liksom sjekke hvor jeg er og hva jeg synes om tingenes tilstand. Søket er også blitt mye bedre, hun tar seg god tid og gir ikke opp når hun har fått ferten av noe lovende. Men hun har begynt med litt frustrasjonsmeldinger, og det bekymrer meg. Skal opp til prøve neste lørdag og håper av hele mitt hjerte at jeg består. Ikke noe gøy å ha godkjenningene hengende over seg hele året...