Grunnet medfødt optimisme ringte jeg Jeløy for å høre om jeg kunne svømme med biffen. Veterinæren selv tok telefonen, og dermed ble det telefonkonsultasjon. Den gode nyhet nr 1 er at vi er enige i at kortisonen ser ut til å virke og at vi forhåpentligvis slipper unna operasjon. Den dårlige nyheten er at han ville sette en ny sprøyte om to uker for å gi litt ekstra marginer. Dermed 4 nye uker i bånd etter det. Altså 6 uker til vi kan begynne rundering igjen. Ergo kommer vi mildt sagt sent igang med oppkjøring til regodkjenning, og da stiller jeg med en utrent hund med dårlig kondis. Finnes ikke nok banneord på alle verdens språk for å gi utløp for min frustrasjon. Den gode nyheten nr 2 er at vi skal bli planetens beste sporekvipasje.

 

Stilte derfor opp til spor-bootcamp ved første P-plass i Maridalen. Fin start og kryssing av veien. Fikk med seg to gjenstander og avsluttet fint inni skogen. Så et spor som startet på vei dekket av halm. Fint oppsøk og første vinkel. Turet av gårde, men plutselig var det slutt på sporet gitt. Virret inn i skogen på venstre side med høy nese, men der så jeg jo at det ikke var. Det som irriterer meg er at jeg ble med på tur videre rett fram der jeg jo burde ha sett at hun ikke ville fortsette da virringa begynte. Virret og virret og gikk tilbake og prøvde oppsøk fra første vinkel, men ble med på ny tur, der jeg også burde ha husket at hun jo gikk fint spor i motsatt retning da vi tok vinkelen første gang. Fikk så vite at sporet gikk ut på det oppløyde jordet, og gjorde et oppsøk der. Så visse fragmenter av sporadferd, og fant en gjenstand, men det meste var formålsløs tråkking i leire. Ikke hjalp det med at det satt en stor en liten nisse i en Audi, spists sjokolade og lo av meg og sang "Maria går bakspor".

 

Neste spor var over stor P-plass. Her fikk jeg for første gang ikke en sporutgang. To ting som satte henne ut her. Oppsøket var rett fra bakdøren på bilen min. Der hadde hun sittet og giret seg opp i motsatt retning der jeg ruslet en tur med Magnus mens jeg ventet på at sporet ble lagt - hun er alltid helt fiksert på å komme seg bort dit. I tillegg er hun jo like BMW-gal som Joachim, og ville ikke helt løsrive seg fra bilen. Bare peste og vandret formålsløst rundt. En mager trøst at Roy også ramlet av sporet... Neste gang burde jeg ha gått litt så hun kom seg løs fra å skulle oppsøke det stedet jeg forsvant + satt henne på i litt større avstand fra bilen. Tror det hadde gått litt bedre da.

 

Siste sporet var en høydare. Fire krysninger over veien og avslutning i opp en skrent. Fant to av tre gjenstander - vet ikke helt hvor det ble av det ble av den siste - lever i håpet om at den fortsatt ligger i Johnnys bukselomme. Uansett var det veldig gøy å se progresjonen. Og så brukte vi påvirkning (fikk se Johnny gå ut) og det ga et fint trøkk og mer intensistet i lina, så det skal jeg bruke mer.

 

 

La også inn en liten blogg med oppdateringer - velformulert, vittig og med flotte bilder. Men det ble spist opp av et svart hull i internett (må visst kjøpe ny router) så da får mine trofaste lesere klare seg med det sedvanlige mikkmakket av rotete beskrivelser og stavefeil  Og jeg må nå blogge på gulvet siden PCen må kobles rett i veggkabelen inni bokhylla - med påfølgende kamp mot elementene (nysgjerrig hund og nysgjerrig barn)

 

Men altså - hva har skjedd siden sist?

 

Var frøktelig flink å trene fram til påskeferien. Mange lange runderinger på Østmarksetra, og vår nye spesialvinterdisiplin golfrundering+isdans på den glaserte Haga golfbane. Alt med vekslende hell og varierende dose nordnorsk bannskap. Her er et lite  bilde fra en utmerket morgen  på Østmarksetra. Minus 8 grader. Sitter og venter på at Roy skal sniffe seg fram til et par isbrodder jeg skyldte ham, en pose tørrfisk, nybakte muffins (jepp - jeg kan bake pose-muffins) og ikke minst Team Gjølle.

 

 

Så kom påsken og tok oss til Sør-Afrika. Vidunderlig ferie med grilling, vinsmaking, turer i fjellet, og generell latskap til en billig penge.

 

Her er vi på fottur i fjellene utenfor Stellenbosch og bader føttene i en iskald bekk/kulp (dvs Magnus bader føttene - jeg syntes det var altfor kaldt) + utsikten fra Table Mountain over Cape Town, og Syd Kapp i det fjerne. Tror Lille-M må være en av de yngste som har rundet Table Mountain - han kosa seg stort bakpå ryggen min og tok en liten lur underveis.

 

                         

 

Her er vi og besøker noen litt spesielle Vespa-venner i Port Nolloth nær grensen til Namibia. De hadde akkurat flyttet din for å drive et backpacker-sted. Bodde i noe som minnet mest om en nedslitt trailer, sammen med sin 13 år gamle datter (blir undervist av foreldrene og oppfører seg som om hun skulle være ca 50 år) + deres to fullstendig ute-av-kontroll dachshunder. En av dem kicket helt på Magnus og hoppet opp og nappet i klærne hans og skrapte han på låret... litt stressende å passe på...

 

Port Nolloth er en gammel diamantgruveby - endel rimelig barka karer som kjørte rundt i daukjørte pick-uper. Ingenting å gjøre annet enn å høre på tåkeluren fra fyrtårnet og drikke øl. Så da gjorde vi det. Morsomt å se en helt annen del av Sør-Afrika. Vel verd 70 mils kjøring hver vei, og ikke en tåre fra lillemann der vi suste avgårde i vår lille blå Polo leiebil.

 

Her er Magnus på stranden, nok en gang med iskaldt vann rundt føttene (Atlanterhavet minus golfstrømmen + kalde strømmer fra Antarktis), og hans første natt som backpacker. Tidlig krøkes osv.

 

       

 

Vel hjemme i Oslo ble vi møtt av isstorm, sure taxisjåfører og man merker hvor generelt uhøflige og uoppmerksomme nordmenn er. Ikke et trivelig møte med gamlelandet der vi sto midt på natten i tynne klær, tung baggasje, sovende baby og ingen som gadd å hjelpe til med noe som helst.

 

Velvel. Fikk nå plukket opp Shiva som hadde bollet seg med en haug med huskyer hele påsken. Sliten og litt slankere i fisken. Hadde visst ikke vært den fødte sledehund - etter 3-4 km i spann plantet hun rompa i bakken og ville ikke mer. Så da fikk hun løpe bak ved sleden. I flexi-line. Synet av 11 smekre huskygutter fikk det tydeligvis til å rasle i eggstokkene hennes, og hun startet løpetiden før normalt. Tenker det var litt utfordring å holde styr på en helt spann hannhunder med en horete liten schäfer som sto og bød seg fram til alle og enhver. Heldigvis fikk jeg oppklart per telefon at det var schäferkløe hun holdt på med, ikke lusekløe.

 

I et forsøk på å opprettholde den gode formen fra påsken, startet jeg et intensivt sykkelprogram. 2 ganger rundt Østensjøvannet (ca 1,2 mil totalt) flere ganger i uka. Lot henne også trekke Lille-M i vår geniale sykkeltralle:

 

 

 

Resultatet lot selvsagt ikke vente på seg. Ikke i form av toppkondisjon og supermuskler. Neida. Betennelse i biceps. Syntes hun skrubba litt når jeg syklet, men jeg avskrev det med at hun endelig hadde lært seg å disponere farten etter hardkjøret i påsken. Så jeg kjørte på. Inntil hun stadig oftere løftet venstre forlabb og pep når hun hoppet opp/løftet forlabben høyt. Første rundering etter påsken var helt dass. Sneglefart og feilmelding på første og tredje slag. Hun har feilmeldt før, men ikke denne typen frustrasjonsmelding. Hyl når hun hoppet inn i bilen. Fikk utredet hennne hos Katja (hundeslededamen) som lokaliserte det hele til biceps. Tok et røntgen for å utelukke feil i leddet. Fant en pitteliten forkalkning på motsatt side, men ellers ingenting. Dyrlegen anbefalte artroskopi og å kutte senen - visstnok standard prosedyre på bicpesbetennelser. Jeg syntes det hørtes både dyrt, drastisk og håpløst ut i starten av regodkjenningssesongen. Gikk hjem med lang underleppe, ro og rimadyl. Absolutt ingen bicepshelende effekt av lang underleppe, ro og rimadyl. Faktisk ble hun bare værre og skrek helt grusomt de gangene hun lot seg rive med og begynte å hoppe fornøyd rundt seg selv. Selv lyden av rasling i Gore Tex kan utløse ekstase i den hunden.

 

I ren desperasjon fikk jeg gnålt meg til nummeret til en dyrlege som visstnok hadde vært borti dette, og under over alle under - vår faste dyrlege på Jeløy dyreklinikk pleide å forsøke med kortisoninjeksjon i leddet to ganger før han opererte. Ringte ham opp, og fikk gnålte meg til å prøve dette til rabattert pris, under trusler om å selge meg selv på Plata siden jeg ikke har råd til artroskopi (har jo svidd av årets dose forsikringspenger på knekt hale som ble lappet sammen av samme veterinær).

 

Nå har det gått halvannen uke (ro, rimadyl og halvlang underleppe) og hun er helt klart bedre. Jeg kan ikke tenke meg noe kjedeligere enn å ha henne i bånd disse 3-4 ukene, så jeg har utvidet definisjonen av bånd til også å gjelde sporline. Jobber nå med å perfeksjonere asfaltspor, eg begynner å få litt mer teken på å lese henne. Men gjenstandsinteressen hennes har svimt helt av, så der må jeg ta i et tak. Høydepunktet så langt var vel sporet vi gikk gjennom runderingsløypa. Etter litt utredning i starten gikk hun klokkerent gjennom alle kryssninger, krysset midtlinja og plukket begge gjenstander + slutten. Jenta si det!

 

Nei, nå er ungen sulten og vi skal snart på babysvømming - den eneste aktiviteten han får utenom å henge på standplass og spise på kongler.