Her gjelder det å ha mange, men korte økter for å holde motivasjonen oppe og bicepsbetennelsen nede. Så hun var litt stiv og støl etter sist trening, men ikke noe spesielt å skulderne. Dessuten tror jeg hun har blitt litt mer frodig i fasongen...?

 

Bestemte meg for å se hvor nullpunktet lå, og satte igang i helt dødt terreng og uten påvirkning. Gikk egentlig ganske så fint. Ikke noe problem å få henne i gang, og hun svinset av gårde i 300m i jevnt tempo. Avsluttet med et godt slag mens leken var god. Neste økt fikk hun se J forsvinne. Klart høyere fart og motivasjon da, men jeg rota litt med å få dekket 90-graderssvingen i starten, så jeg fikk ikke utnyttet startfarten så godt som jeg burde. Et litt subbete slag, ellers fin flyt og overværsløsning på ca 50 cm avstand, etter sigende i god fart.

 

Skal prøve å få klemt inn en trening til i løpet av uka, og kanskje en til helgen. Men må nok også få tatt noen lengre økter og jobbe meg igjennom litt rusk, som helt sikkert ligger å venter på meg når vi passerer 600m.

 

Resten av dagen ble brukt til skadedyrforebyggende arbeid i bilen, da det begynte å hope seg opp så mange fuktige håndkler, tåteflasker, poser med pølserester, matpakkepapir og gud vet hva. Parkeringsbilletter, en enorm mengde penner, lekebiler, biteleker, hundeleker. Isbrodder. Engangskamera, teskjeer, matbokser med små brødbiter med leverpostei på, grøt-på-glass... Humaninært arbeids mørke side. Utrolig pinlig hver gang naboen sitter på til babysvømming med sin lille rosa jente med hvite blondeluer og pusesokker, inneklemt med rot og min høyrestende sønn.

 

Investerte også i et bur som passer baki. Dermed ble det mulig å organisere ting litt bedre på hver side, og alt hundeutstyr er sirlig hengt opp på kroker på buret, i håp om at den skumle, sure lukta vil forsvinne. Magnus krabbet fornøyd rundt og spiste på gamle muffinspapir som dukket opp under førersetet, men lot seg fint plassere i buret også. Meget, meget hendig. Anbefales alle småbarnsforeldre! Er jo i prinsippet det samme som en lekegrind, bortsett fra at den også har tak. Men siden barn ikke kan fly, så er jo det irrelevant. Mulig at naboen som passerte mens Magnus satt alene og ropte og ristet i burdøra (mens jeg var inne på kjøkkenet) ikke deler oppfatningen helt...

 

 

 

 

Og jeg har bakt: En croissant for de som ikke kjente den igjen. Rå i midten, til tross for dobbel steketid. Frekt. Smakte fælt. Men jeg gir ikke opp. I morgen skal jeg steke pose-vafler til stesøster som kommer på besøk.

 

Pissregn fra alle kanter, og kun nerder som orket å være ute i regnet, dvs 4 NRH-ere og et musikkorps (ok, jeg synes kanskje det å marsjere i korps i skogen i pissregn er hakket mer bisarr enn å drive hundetrening).

 

Jeg fikk varmet opp behørig, og trasket formålsløst rundt med hund i bånd i over en halvtime. Men det var det sannelig verd - masse søksglede og veldig løpsglad til henne å være. Fikk litt påpakk for å sende henne for lang foran meg fordi jeg indikerer med kroppen at hun skal passere. Skal jeg være helt ærlig, så var det vel heller det at jeg så hun kom til å passere for langt foran, og at jeg dermed begynte å indikere selv, for å skape en slags illusjon av samarbeid.

 

På rundt 300m ble hun plutselig ofseleg lenge borte og kom inn med melding. Men da jeg ba henne påvise, krysset hun over på andre siden som om hun ville ut på nytt slag. Jeg ble mektig forvirret, og radioen bekreftet at hun ikke hadde vært hos figurant. Kjente den onde angsten for feilmelding-grunnet-smertehelvete-grunnet-for-tidlig-oppstart-av-rundering grep meg. Sendte henne ut på nytt slag på samme side - hun føk bestemt ut og kom inn med ny melding. Da var det jo bare å være med på påvisning og se hvor haren hoppet. Hun var rimelig nølende, og jeg måtte oppfordre henne flere ganger. Men sannelig dukket det ikke opp et telt uti der! Jeg ble jo grensesprengende stol og åpnet hele pølsebutikken. Da begynte teltet å bevege på seg, og et forundret hippie-hode stakk ut. Jeg forklarte som best jeg kunne, men han så ikke synlig imponert ut over å ha blitt reddet på dette viset. Bra at hun meldte på teltet, ikke så bra at hun var så nølende på påvisning. Vet jo at hun gjerne nøler på påvisning av gjenstander og fremmede, så jeg må være flinkere til å stille henne i den retningen hun kom fra og støtte henne mer, så går det bra. Slurvet litt nå fordi jeg antok at det var vår fig hun hadde funnet.

 

Irriterende nok klarte vi på gå over figurant. Planen var nemlig at jeg skulle sy mye videre enn normalt og se hvordan det gikk. Men på det slaget kjente jeg at jeg hadde gått alt for langt - nærmere 80m. I stedet for å gjøre noe med saken stakk jeg hodet i sanden. En kortvarlig løsning. Gikk litt tilbake og sendte henne ut der jeg hadde gapt over for mye, og da traff vi.

 

Fortsatte tomt til 600m og avsluttet med litt momenttrening for å få en god start. Fikk verdensrekordrask tyvstart, da elementet Dekk, og spesielt den delen som dreier som å Bli, elegant ble hoppet over. Mitt argument om vi besto appellen i 2005 ble ikke tilgodesett. Deretter fikk hun ligge våt og fryse i bur - det må vel telle som en nedising av biceps deg og? Uff - ble mye lenger enn planlagt, og hun gallopperer stort sett hele veien, så jeg har en litt vond følelse. Hun fikk god massasje og virker litt støl, men har ikke vist tegn til noe vondt i biceps i allefall.

Gikk en tur i går ved Østmarkssetra og mimret tilbake til iskalde dager med lange snørunderinger og liten baby på ryggen. Ble riktig så nostalgisk og litt trist og følte at det var en epoke som var over. Syk hund, voksende barn, snart tilbake i jobb og den store J ut på turne med pizzabilen og gassflasker. Kjente et enormt sug etter rundering og skikkelig trening der jeg så Shiva herje glad og fornøyd rundt i lyngen, og inviterte meg selv sporenstreks til litt illegal runderingstrening dagen etter.

 

Morgendagen opprant, og da var det bare å pakke hele sirkuset inn i bilen i god tid. Har nemlig i en desperat stund kjøpt boken Friskvård för Hund. Der leste jeg at man skulle varme opp 5 min snusing i bånd, så 10-15 min mer aktiv gange, langsomt over på mer variert terreng, så la den få springe løs i 10 min. I følge min kalkulator blir det 30 min oppvarming. Etter dette kapitlet kom kapitlet "Varva ned efter arbete" der hunden skal holdes i jevn bevegelse i ca 20 min etter arbeidet. Interessant. Det ble jo 50 min opp- og nedvarming for de 300m med rundering jeg hadde tenkt å innvilge meg selv. Gi meg styrke.

 

Møtte opp 20 min før avtalt og varmet opp + sa 3 x Fadervår (jeg tuller ikke! Må sies fort og  feilfritt som en eneste lang setning - og kun i prekære situasjoner). Fikk heldigvis starte straks og med en gang slik at oppvarming og mystiske ritualer fortsatt hadde sin effekt. Og sannelig. Pang ut på første slag og slik fortsatte det helt til rundt 300m. Utrolig godt å se at

 

a) Ikke halt, vondt eller heldau, slik hun var før sykemeldingen, og
b) Ikke manisk fart og hodeløs jaging slik hun ofte har falt tilbake til tidligere når vi har hatt lenger treningsopphold. 

 

Fikk overvær på lang avstand, og store doser velfortjent pølse. Varva ned-delen ble tilbragt oppstallet i et tre, og hun benyttet anledningen til å synge til schäfersk mens jeg og Magnus ventet på å bli funnet bak en trestabel. Ganske vanskelig å holde en 9 mnd gutt sysselsatt med å kikke på trestokker, patronhylser og brennesle i 15 min. Kom også en kar gående forbi på veien rett bak oss, og han kommenterte at "Ja, dere var vel ikke så vanskelig å finne". Jeg avsto fra å forklare ham min brilliante plan om hvordan min fert ville spres over alle grøftekanter og bli filtrert gjennom trestokkstabelen...

 

Ble selvsagt revet med og lot meg overtale til en ny runde. Samme oppskrift. Fin start, men ble veldig i stuss da hun feilmeldte i et tre. Siste trening da hun hadde så vondt feilmeldte hun jo tre ganger på rappen. Men nå påviste hun med stor iver, omenn lite resultat, og det ble med den ene gangen. Fin flyt og gode slag resten av runden. 

 

Så nå er jeg glad, glad, glad! Men måtte også igjennom tidenes rehabiliteringsinnsats for å kompensere for å ha tyvstartet litt på runderingen: En pose frossen Herregårdsblanding på hver skulder. Har visst magisk effekt å kjøle ned irriterte muskler. Så da gjør vi som vi blir fortalt. Og har ikke råd til å kjøpe isposer til 150 kr stk, så da ble det Herregårdsblanding til 8,50 på Prix. Ingen skal kunne anklage meg for å ikke ha forsøkt!

 

Legger ved bildedokumentasjon, spesielt til glede for Elin, min gode venn i rehab-nøden. Føler dette er helt på høyde med tørrdrakt og magnetpute... Shiva så middels misfornøyd ut med å ha 2xHerregårdsblanding stukket inn i merketrekanten sin.

Vi sporer og vi sporer og alt går så bra inntil noen ligger og saboterer for oss i slutten. Et på 500m. Plukket fint alle 3 gjenstander, og gjorde jobben sin, inntil hun begynner å slå på overvær og jeg ser at hun dropper sporet. Tenkte det kanskje var slutten, men hun skal jo spore hele veien. Måtte gå tilbake å gjøre oppsøk fra sist kjente sted, og etter litt virr, fant vi nå et spor og en slutt med pølser i. Viste seg at barn + barnevakt hadde sittet og luktet godt i medvind ved slutten.

 

Neste spor var 1000m. Nå uten barnevakt, og dermed med 12 kg medhjelper på ryggen. Nok en gang fin oppstart og plukket fint de første to gjenstandene. Noe slit ved et veikryss siden vi ikke hadde helt kontakt da jeg kom inn på veien. Måtte nemlig velge mellom risiko for å miste sporet, og risiko for å stikke ut minn øyenstens øyne på alle kvistene i skogen akkurat der. Jeg visste hvor sporet gikk, men lot henne surre rundt, og tror jeg skulle klart det fint uten å vite det også. Ny gjenstand, og til slutt rundet vi elegant en kolle og så ned på våre argeste konkurrenter som allerede hadde fullført sitt spor. Nok en gang drar Shiva på overvær, og nok en gang lar jeg med lede ut på tur der jeg burde vite bedre. Er redningshund, ikke blindehund... Surr, surr, litt bakspor, og to tydelige sporganger ut på et hogstfelt, men der stoppet både sporet og hunden to ganger. Men jeg så jo tydelig at hun gikk spor dit, og da jeg fulgte opp tredje gang, så sporet hun fint de siste 50m fram til slutten.

 

Konklusjon: Samme feil to ganger på rad. Og hvis jeg gjør den på prøve (dvs. slipper henne helt ned på veien) så er det stryk, siden det ikke er lov å søke tilbake. Det hadde jeg rett og slett glemt! Men ellers: Sporet ser bra ut nå, og gjenstandene har falt fint på plass. Noen 4t gamle spor før prøven, så håper jeg vi er godt nok forberedt.

 

Bilder: Magnus øver på grusspor, og Shiva koser seg som måkevakt på piknik på Jeløy.

 

Mandag var vanndag. Startet med babysvømming. Mitt stakkars avkom har jo vært på mer hundesvømming enn babysvømming. Han har tydeligvis lært endel svømmeteknikk av sin firbente storesøster, for i denne gangen ble junior så entusiastisk da han kom uti bassenget at han hvinte høyt og skingrende, og plasket så mye med armer og bein, at vi måtte stå alene i et hjørne for å ikke skremme de andre små hos kursdeltagerne. Men jeg sliter fortsatt med å stå i ring med 10 andre voksne og synge i fullt alvor "Hjulene på bussen de går rundt og rundt, rundt og rundt, rundt og rundt". Et eller annet er litt kleint med hele settingen.

 

Da vi kom hjem, hadde han svidd av så mye krutt at han faktisk sovnet sittende rett opp og ned i kjøkkenstolen sin med munnen full av banan. Pirket ut de siste bananrestene og puttet ham i seng, der han sov 3 timer (ja, måtte inn å sjekke om krybbedødsfantasiene mine stemte opptil flere ganger).

 

Da han endelig våknet, var det Shivas tur. Ut i Skraperudtjern med henne. I godt selskap med drittbikkja Albert og hans fiskende matfar. Prøvde vennlig å spørre om vi kunne ta hver vår halvdel av brygga, og det sa Alberts far ja til, men han fortsatte likevel å kaste spøet over på min side, men stor fare for å få schäfer på kroken. Abert bjeffet som en gal hele tiden (mens Alberts far sa ALBERT tusen ganger). Til slutt begynte det å regne, og vi trakk opp til bilene - Albert hoppende og hvesende baklengs i flexilina si, mens Alberts far fortsatt brølte ALBERT, fortsatt uten effekt. Jeg spankulerte med dårlig kamuflert, hånlig smil på leppene og hunden fri ved fot. Det må jo være lov av og til?

 

For å hindre bicepskatastrofe vrengte jeg varmeanlegget på 30 grader og nøt tropiske dager i bilen. Etter å ha passert Vestby forsvant det meste av Aloha-stemningen og jeg måtte kapitulere ned til 21 grader, resten av turen til Jeløy.

 

Og i dag fikk vi klemt inn en liten time hos Aqua-Lene på klinikken der ute. Shiva sparte som vanlig ikke på noe, og nå var det hennes tur til å sovne sittende innlent i hjørnet på Lenes kontor.

 

Veldig fint å få sjekke ut progresjonen med henne. Gode og dårlige nyheter. Hun har fortsatt vondt når man klemmer på både triceps og biceps på både høyre og venstre side. Og hun strekker ut 1,5-2 cm kortere på venstre forbein. Men det positive er at hun ikke er det spor halt og ikke kompenserer på noe vis - hun bruker seg parallellt og fint.

 

Oppskriften på best mulig kondis er nå som følger:

1. Gå tur først og varm opp muskulatur.

2. 3x3min svømming annenhver dag, så inn i varm bil. Øke til 3x5min og hver dag om hun ikke blir støl

3. Neste uke tillate rundering i mest mulig flatt terreng (i allefall i starten) + god oppvarming først. + Isposer etterpå (kjenner en viss motvilje akkurat der...)

4. Prøve å få henne til å strekke ut venstre side mer, gjerne ved å gå i bånd i sirkel, slik man gjør med hest.

5. Massasje

6. Melde meg på kurs i hvordan få motivasjon til å dille med å varme opp, kjøle ned, svømme, stretche, massere for trehundredeogførtiendegang på en litt under middels bra bikkje...

 

Full av gode forsetter: Helgevask av huset, svømme med hunden og fikse bilen.

 

Begynte så vidt med førstnevnte, som forløp fullstendig uten dramatikk eller annet som kan pirre. Siden det var regnskyer på himmelen bestemte jeg meg for å ta svømmeturen først. Fyrte opp bilen til 30 grader, og begynte nedstigningen til Skraperudtjern. Hunden var vill og gal og vi svømte 2+300m sånn ca. La inn en pause midt i for å være flink, men den brukte Shivassen til ånners-løping i alle retninger, og i løpet av 30 sekunders pause hadde hun gjort like mange illegale bevegelser. Svømminga så ut som før - brukte venstre og høyre side likt. Puttet henne kjapt inn i bilen og fyrte opp til nye 30 grader.

 

Kom nesten til Skullerud før bilen streiket. Frekt! Vår nye flotte BMW som skal gå som en klokke i 100 år. Fikk vrengt inn til siden da det slo meg at den lille gule bensinmålerlampen jo begynte å lyse da jeg var på vei til sportreningen i går. Men da hadde jeg litt dårlig tid, så jeg måtte ignorere den. Dessuten misliker jeg sterkt åå punge ut 800 kroner i tide og utide. Da jeg skulle tilbake fra trening fikk jeg også dårlig tid grunnet dustekø over hele Røa mens Joachim ventet på å bli plukket opp av sin privatsjåfør, undertegnede. Da han endelig satt bak rattet (ja, vi bytter når han kommer i bilen...) så lurte han på om jeg helt hadde sluttet å fylle bensin. Jeg bedyret at den akkurat hadde begynt å lyse, og at jeg skulle fikse det i morgen. Fortet oss ut på Alnabru, og så hjem i gjen. Egentlig var det regnskyenes skyld, for jeg hadde tenkt å tanke med en gang, men ble altså, av klimatiske grunner nødt til å gjøre om på planen.

 

Men altså, hva gjør man når man står der med bilen full av sultne barn og våte hunder med raskt avkjølende muskulatur? Kunne selvsagt valgt å skjule skammen og tatt bussen hjem, funnet bensinkanne, gått til bensern, gått tilbake og tatt bussen til bilen igjen. For lat. Velger heller skam framfor anstrengelser. Joachim var utenbys, og har allerede en gang møtt meg med bensinkanne (den bilen hadde riktignok defekt varsellampe, så jeg kan umulig lastes at jeg fortrengte at pilen hadde stått på 0 en stund). Kan jo ikke ringe de jeg pleier å ringe når livet går meg imot (bestevenninne, mamma eller storesøster - helt ubrukelig i slike praktiske, ikke-emosjonelle situasjoner). Pappa, som ellers gladelig donerer en nyre på sekundet, var på vei til møte, så det gikk ikke. Christoph tar jo ikke telefonen i fengselet sitt. Vurderte å ringe Johnny, men litt langt å kjøre tur retur fra et annet fylke m liten bensinkanne, samt utstå framtidig mobbing til evig tid. Måtte derfor ringe Joachims kompiser som har inngått et eller annet slags blodsbrødrefelleskap i ung alder og alltid gladelig stiller.opp, inklusive for tåpelige kjærester. Fikk napp på telefon nr 2, men telefon nr 1 var desverre til en som kommer til å kringkaste den glade nyhet om at jeg strandet på Skullerud så snart han runder 0,3 i promille, til tross for at jeg har utlovet dødsstraff for tysting.

 

Tror jeg satser på hest i framtiden. Er bedre til å forstå signaler fra levende vesner. Eller mindre dårlig i allefall.

 

 

Kunne jo ikke la mine tre taper-spor fra sist stå uimotsagt. Skal jo tross alt bli Verdensmester i spor. 3 ganske enkle 3-500m skogsspor. Greie oppsøk og bånn gass så kvistene føyk. Lille-M fikk sitte igjen på standplass og spise eple, og godt var det. Kom meg greit fra A til Å, men gjenstandsinteressen er heller laber. Jeg plukker vel like mange dingser som henne, og endel ser vi aldri snurten til. Skal spice opp belønninga med ball - om enn bicepsvennlig ballbelønning, og kjøre noen felt for å se om ikke det kan hjelpe. Det rare er at de hun legger merke til, er hun veldig interessert i, mens andre barer turer hun rett over. Men merker at det fortsatt trengs mer mengdetrening for å få fram godfoten.

 

Men, gode nyheter: Etter å ha telefonterrorisert dyreklinkken på Jeløy tre dager til ende, fikk jeg endelig tak i rette mann, som var skjønt enig med meg i at når hun har vært symptomfri i litt over 3 uker nå, så lar vi neste kortisonsprøyte bero. Ved minste tegn til halthet eller smertebrøl, så er det fram med sprøyta og 4 uker med båndtvang. Så det henger som en sort sky over hodet mitt. Men jeg er jo vant til sorte dyrlegeskyer, så det skal jeg vel håndtere utmerket med min sedvanlige blanding av angst, utslett og halthetsparanoia.

 

Så nå må vi få opp kondisen. Sykle utgår. Vill rasing i skogen og harde landinger på forparten utgår også. Svømming er visstnok fint. MEN: Hun får ikke bli kald i muskulaturen etterpå. Neivel. Det blir enten dyrt (svømmebasseng) eller vanskelig. Derfor går vi for vanskelig. Dyrlegen (som ellers er en praktisk og jordnær kar) mente at løsningen var å:

 

1) Fukte noen store håndkler

2) Varme dem på håndklevarmer

3) Pakke dem i termobag

4) Pakke hund i håndkler etter endt svømming

 

Har jo store håndkler, men er dritt lei klesvask. Har ikke håndklevarmer eller termobag, og kan heller ikke forestille meg at jeg har en hund som kan tenke seg å sitte pent innpakket i håndkler til vi er trygt hjemme på en trekkfri plass. Lurer på om det hele er et komplott for å psyke meg ut og kjøpe nytt klippekort i hundebassenget. Noen tusenlapper for hundesvømming er jo et røverkjøp sammenlignet med håndklevarmer-termobag-kjøret.

 

Min plan B er derfor å kjøre til Skraperudtjern, parkere bilen i sola og svømme i vei. Putte hunden i kokvarm bil og kjøre hjem igjen. Må da gjøre samme nytten? Må også få ut fingern på vanlige turer i skogen. Kombinert med en viss O-prøve som jeg prøver å fortrenge.

 

Er fryktelig sugen på rundering nå, men vet ikke helt hvordan jeg skal gripe det an. Må jo begynne med korte økter, men hovedproblemet er egentlig de 200 første meterne der hun beiner av sted i bicepsinfiserende fart. Hvis vi bare kunne ha startet på 200m streken...

For no drit. Tre spor som alle gikk i dass. Har aldri opplevd makan.

 

Hadde stallet henne opp ute, hvilket alltid gjør henne superstressa og hodeløs. Fikk se J forsvinne, og dermed røk siste sikring. Oppsøket var elending - hun bare freste rundt, og begynte til og med å spise gress. Fikk henne i gang til slutt og fant en gjenstand. Deretter tok vi feil vei da vi rett etterpå kom på en sti. Hun gikk utvilsomt spor, men det frusterer meg at hun bytter spor uten å sende skriftlig søknad til hundefører først.

 

Neste spor var like tullete - brannsår i hendene og null samarbeid. Surr surr surrete hund og sur sur surere hundefører. Forsøkte å reparere elendigheten, og var nok i riktig retning helt mot slutten, men hun fikk overvær av slutten og plinget helt ut, så da avbrøt jeg.

 

Sista spor hadde et bedre oppsøk, om enn en taktisk blunder fra min side (satte henne på for nær potensielt overtråkket sti). Her var det nok endel krysninger, og det ble tant og fjas flere ganger. Heldigvis gikk de siste 15 m veldig fint fram til fig i slutten. Mulig lillehjernen rakk å gjøre koblingen...

 

Hva er så diagnosen: Overoppspilt hund i allefall. Hun har jo ligget brakk i 6 uker nå, og begynner å plages skikkelig av det. Peser, stresser, flasser, spiser dårligere. I det hele tatt. Skulle blitt ringt opp av veterinæren i dag angående ny sprøyte. Hun har ikke pepet eller haltet noe som helst de siste 3 ukene, og jeg har lyst til å la sprøyte nr 2 bero litt nå. Synes det er dyreplageri om hun må gjennom 1 uke med 100% hvile og så 3 nye uker i bånd. Menneskeplageri og, men det er en annen sak. Og hundefører Gjølle fikk sin diagnose også som humørspiller; når hunden går bra, går jeg bra, når hunden går dårlig, går jeg dårlig. Jeg er rett og slett ikke til mye hjelp for henne når det tufser seg til. Og så fikk jeg beskjed om å trekke i motvind når hun går av sporet. Dette må jeg fundere litt mer på før jeg forstår.

 

Ellers har vi levd som nomader de siste to ukene. Har vært 4 dager på hytta i Sverige. Oppdaget flott runderingsløype på over 1 km, men den måtte jo stå ubrukt nå. Så var vi hjemme og snudde i døra før vi tilbrakte 5 dager i Provence (dvs bare meg og junior). Deilig vær, deilig mat, masse kos med storesøster og papsen + familie. Eneste ulempe var at det var bratte trapper, steingulv over alt og badebasseng, så en imponerende mengde tid ble brukt til å gå krokrygget etter liten gutt. Og så var det hjem og snu i døra og tilbringe 4 dager i vår nyanskaffede båt: En Nidelv 24 fots snekke. Må si det er en utfordring med stor hund og lite barn i en liten balje, men vi tok det på strak arm og hadde det supert.