Fortsetter med prosjekt kjøre-hunden-i-kjelleren-og-opp-igjen. Ikke så utpreget festlig for noen av partene når det regner i strie strømmer, knotten driver trefrontsangrep og midtlinjegeneralen knapt lar oss spise eller trekke pusten mens vi kjører doble sett rundering oppover løypa. Lørdag runderte vi nesten tur-retur Steinbordet, ca 1600 m. Som vanlig får hun en liten nedtur etter ca 400m, for så å gå seg opp igjen på ca 6-700m. Flyter fint i perioder, men hun blir veldig lav, og det blir mange stopper der jeg må oppfordre henne til videre innsats for Rednings-Norge. Greit at hun søker samarbeid og trenger litt mer støtte, men jeg ønsker meg mer motivasjon og motor til jul, må jeg si. Men, man tager hvad man haver og gjør det beste ut av sin skråstilte utstillingsschäfer med dårlig rygg, bicepsbetennelse, våteksem og dusk under øyet. Om ikke annet er hun lenger ute å leter nå, selv i de fasene hvor hun er sliten og lav.

 

Søndag fulgte omtrent samme oppskrift, med omtrent samme resultat. Vi humper oss gjennom og finner det som er å finne. Denne dagen regnet det non-stop og til slutt var alt skittent, vått og grusomt. Tok lunsjen hjemme og fortsatte med skitne og våte ting ute i hagen, og nå tildeler jeg meg snart Lille Langerud Vels Prydhagepris. Må bare få bort en fantazillion løvetenner, som av en eller annen grunn har valgt å bosette seg hos meg, men ikke hos noen andre naboer. Hva kan det komme av?

 

Snart skal vi ut og hente herremannen Roy for et minikennelopphold, før vi bytter hunder og Shivassen skal være med Team Rimadyl til fjells. Min nevrotiske tante skal ha med sin nevrotiske katt på familietreffet på hytta. Dette har alle i familien bekymret seg for i flere måneder nå, så til slutt måtte Shivassen vike. Sist gang katten var der (uten hund) måtte den stadig hentes ned fra hyttetaket, og den lot seg kun transportere i vedkurven. Aner ikke hva den ble redd for, men en stor schäfer gjør vel ikke saken bedre. Savner henne litt allerede!

Jah, hva har skjedd siden sist?

 

Hadde en ikke uventet besværlig rundering på Skytterkollen. På tide med en litt lengre rundering, og som forventet dalte motivasjonen og hun begynte å mene både det ene og det andre. Mye pressing, og et par ekstranummere i en vanndam der jeg ble sinnsykt sint og brølte så det sved i halsen lenge etterpå. Men hun gikk nå til slutt og fikk en fin avslutning. Alle tegn på behov for et par gode gammeldagse arbeidsøkter for å jobbe seg gjennom denne fasen.

 

Men da var det tid for å leke kennel og kose seg med Roy. Dro på hytta og lot hundene være hunder. Første og andre dagen suste de rundt og inspiserte sitt nye kommedømme og badet non-stop. Dag 3 var det kun bading, avbrutt av små varmepauser i solen som gjaldt. Morsomt å se hvordan de tuslet etter hverandre og koste seg sammen.

 

Verdens vakreste lille gutt... herdes litt i vannkanten:

 

 

 

Roy lurer på hvorfor han bare får èn frokost. Magnus lurer på hvordan han skal komme seg inn i gryteskapet.

 

 

Spise gress og spise sand i fellesskap og bade dagen lang på verdens vakreste hytte.

 

 

Deretter var det hjem og sitte nattevakt på båtforeningen... Festlig. I mitt hode er dette klassifisert som mannfolkarbeid, men den gang ei. Armert med mine to eminente vakthunder tilbragte jeg natten med en annen båtmann... av det ganske traurige slaget. Kl 04, etter å ha sett nøyaktig 0 busemenn på 7 timer, la jeg meg i ren desperasjon til å sove, og sa Pass På til Roy. Avsluttet 05:30 og sov i båten til 06:30 da en viss person våknet. Fikk en time til på øyet senere, men resten av dagen forsvant i en tåke... minnes at humøret ikke var det beste

 

Vakthund 1 & 2:

 

 

Dagen etter var det sannelig min lille bursdag. Fikk deilig frokost i hagen, men ellers ingen stor feiring, da min minste lillebror skulle konfirmeres i en lang, katolsk prosedyre. Som eneste idiot hadde jeg klemt meg inn i bunaden. De som sier at ull isolerer mot varme tar feil. 30 grader i partytelt, med endeløse taler og utålmodig liten mark på fanget. Fantastisk deilig å hoppe i bikinien og stupe ut i Oslo-fjordens 22 grader. Nok en natt i båten, og så grytidlig opp for min favoritt, en kombinasjon av det beste fra to verdener: O-prøve og fysisk test!

 

Prøven var utmerket arrangert, og jeg klakket meg greit igjennom hele løypa på 4 timer. Så heller ikke noe til den gale wannabe-Rambo-mannen som har slått ned damer med stein i Maridalen. Gikk uten hund denne gangen, da hennes (min?) superkorte dekk-bliiii og generell trekking og tant og fjas i bånd ikke bidrar til mine O-ferigheter. Bomma på en punktorientering må jeg jo innrømme, men det var bare tull fra min side. Forhåpentligvis min siste O-prøve om jeg består Ukas og søskøvelsene, og dermed oppnår den hellige statusen som Tidligere Hundefører. Deretter bar det ut på båten igjen med nytt bad og kald pils for å feire egen fortreffelighet.

 

Dagen i dag startet nok en gang kl 06 med fynd og klemt og ferd tilbake til kaia, der Jokke ble skipet tilbake på jobb. Jeg fikk meg en time på øyet og så båtlige sysler, og plutselig fløy tiden og min litt uklare treningsavtale endte med at en viss person satt på Skytterkollen og ventet på meg, mens jeg enda klumset med kalesjen. Ajaj. Vill ferd med masse feilkjøring (har ennå tilgode å kjøre rett på første forsøk i Bærum). Målet var en staselig arbeidsøkt, og det ble det. Startet rett på uten påvirkning i et helt dødt, og vanskelig terreng. Synes hun gikk ganske så bra egentlig. Sliter litt med at hun fort går samme vei tilbake når hun endelig har funnet en vei igjennom alt krattet, og ofte ikke går fullt så langt ut som jeg ønsker. Det tar jo mye lenger tid å komme ut på 50m og hun synes ofte hun har gjort 50m-innsats på rundt 40 meter. Terrenget var ganske utfordrende med mye ugjennomtrengelig kratt og kvist. Men vi jobbet bra sammen og innsatsen hennes var upåklagelig. Apporterte en vante og meldte på en sykkel. Etter 500m var vi i enden av løypa og på tide å snu og rundere tilbake. Fikk se J/pølseposen forsvinne. Satte igang med gode forsetter om å være til hjelp og støtte for pelsen. Knotet endel fordi hun ofte ikke trakk bra nok fram og dermed ble det liksom litt assymetrisk mellom dekking på høyre og venstre side.

 

Etter nærmere 500m med kamp mot 100% kratt og kvist, demret det at terrenget jo ikke kunne ha grodd igjen av seg selv, og at plankebroen umulig kunne ha klappet seg selv sammen og gått sin vei. I helvete! I min iver etter å være den perfekte hundefører, eventuelt at hele O-kvota ble brukt opp i går, så hadde jeg rett og slett tatt feil i første veikryss. Måtte beskjemmet kalle opp på radioen til en viss person som nok en gang satt og ventet forgjeves på meg. Avbrøt og gikk tilbake til start og fikk funnet der. Fikk en god dose velfortjent irritasjonspreken og måtte si meg enig i alle de udugeligheter på ble påpekt ved undertegnede. Tror det er vanskelig for folk med Stifinner-Hjortefot-gener å forstå at mitt hjernesenter for lagring av terrenginfo er enten ikke-eksisterende eller dekket av teflon. Min O-karriere i ung alder ble jo i hine hårde dager avsluttet da jeg sto i den stygge lille myggnettingdressen min og forvirret så alle mine lagkamerater komme inn gjennom mål, mens jeg ennå ikke hadde klart å finne start... Trist, men sant.

 

Anyway - ble positivt overrasket over pelsen. Trengs mer arbeid før vi er på prøvenivå, men jeg føler jeg har kontroll og vet sånn ca hva som skal til for å komme dit.