Her runderes det så mye at jeg ser meg nødt til å rapportere tre og tre økter, slik at jeg også får tid til å se litt på TV og spise sjokkis.

 

Altså, etter rabies-episoden med Shibby fikk Shiva komme ut og vise sine kunster i to runder. Går veldig fint om dagen - fin motivasjon, gode slag og er virkelig ute og leter. Det så jeg særlig da hun fikk ferten av Nansen på andre siden av midtlinja. Klamt og jævlig vær, så ferten oppførte seg tydelig merkelig. Men i motsetning til tidligere, så gir hun ikke opp før hun kommer i mål, og sirklet rundt og rundt på begge sider av midtlinja på egenhånd. Men selvfølelsen min ble raskt jekket ned igjen da hun ikke klarte å få cella til å melde på Sidsel som sto på midtlinja. Riktignok fikk hun henne da hun var på vei inn med melding fra en annen fig, så det er mulig at hun var litt "ferdig" med henne. Sendte henne på nye slag etter belønning, i jakten på Sidsel, men cella ville ikke. Da S gikk 73 cm ut av stien og stilte seg inntil et tre derimot, så kom meldingen umiddelbart. Må ta tak i dette nuh! Gjelder også fig som går på svært åpne områder tror jeg.

 

Økt to var med Herr og Fru Gjølberg på Østmarksetra. Gikk bare tomt, da Herr G etter eget utsagn ikke syntes det var så gøy å leke gjemsel etter fylte 10 år. Slasken! Så da runderte vi tomt. Samme entusiastiske tempo, og fikk henne nok en gang over myra som blir våtere og våtere for hver gang. Derimot begynte det å knote seg til litt i kjent stil da stien forsvant i en gjørmehull. Jeg måtte velge en annen sti og begynte å rote med sendingene og bli utydelig. I tillegg ble hun litt dratt av gårde på småstier der det sikkert var litt fert av spor. Etter noen rotete slag valgte jeg å avslutte. Tanken var mest å få luftet henne litt uten at jeg selv måtte springe så mye, men vi er jo ikke stabile nok til å være så nonsjalante heller.

 

I dag hadde vi en superøkt i krysset ved Sandermosen. Desverre hadde Johnny tatt meg på ordet når jeg klaget på hvor vanskelig det var med kart + rundering. Så nå sto han der med et uleselig kart og en GPS med merkelige innstillinger. Ut på tur. Ble virkelig kjørt på å tenke taktisk mht. terreng og vind og sending av firbeint slave. Fulgte jo bare stien, men måtte følge med på kart og GPS mens vi gikk. Siden hun nå går såpass bra ut og leter rolig, så rekker jeg å forflytte meg og også tenke littegrann mens jeg går. Utrolig lærerikt. Tror det jeg gjør feil på ettersøkning, er at jeg stresser henne opp i litt for høyt tempo, slik at hun daler for fort og samarbeidet går i kluss. Alt går for fort, og så går det i stå. En annen ting vi mangler, er at jeg fortsatt sliter litt med å få kontakt med henne ute i terrenget for å dirigere henne på avstand. Må finne et ord og en måte som veker henne uten å trekke henne inn til meg igjen.

 

Nå gikk vi anslagsvis 1200m på ca 40 min, med så godt som ingen slag under 50m og mange på langt over. Utrolig gøy å trene på noe som er så matnyttig i praktisk søk. Og ganske stolt over å klare å få såpass mye søksarbeid ut av lillebiffen som jo egentlig er utstyrt med Lada-motor. En annen ting jeg lærte, som jeg sikkert burde visst, var at jeg bare skal legge opp en nord-sør eller øst-vest--matrise over teigen, og så følge den slavisk. Så lenge jeg runderer, vet jeg jo at jeg har dekket alt. Eneste måten å vite det egentlig. 1200x100m på 40 min kan jo ikke være så ille da? Eller kanskje hun bare var ekstra sugen på pølse siden hun ikke hadde fått mat siden i forigårs... Nå har hun fått en dunderporsjon med vom og pytt i panne og ligger flat som en pannekake på stuegulvet.

 

Ellers nok en gang null jordmorpoeng for å våkne kl 05 av murringer i mage og rygg, stå opp kl 06, på jobb kl. 08, så to timer i skogen, så tur på Maxbo, asluttet med bæring av benkeplater. Helt uaktuelt å føde før termin, og hvis noen kjenner en murer som er arbeidslysten neste uke, så send ham hit, slik at vi slipper århundredets forsinkelse med oppussingen av badet.

Velvel - da har jeg sett litt mer av spekteret i hundementalitet, og for ikke å snakke om den tobente hundeverdnen.

Dagens kasus på trening var tidligere trivelige Shibby. (Har fått tillatelse av eierne til å beskrive misæren her).

Jeg gikk jo god for ham og vurderte ham som en veldig fin hund - avbalansert og kontaktsøkende. De han bodde midlertidig hos var også aktive hundefolk (bruks og instruktør tror jeg) anbefalte ham varmt som førstegangshund, og forhistorien hans virket fin (sykdom hos eier).

Men i løpet av uka ringte Nanna meg flere ganger og spurte om episoder der han hadde utagert mot folk (oppsøkt kontakt, for så å bjeffe truende/glefse). Jeg tenkte at det jo krever litt trening å se forskjell på ulike typer bjeffing, hilsing og hopping, og forsøkte å berolige de nybakte eiere best mulig. Men etter tre episoder på en uke, og litt ny info om forhistorien ("han hadde bare glefset en gang") tilbød jeg dem å ta ham med på trening og få sjefen sjøl til å kikke på ham.

Som sagt så gjort. De tok ham ut av bilen mens vi andre danderte oss i gruppe i typisk hilsesituasjon. Vi snakker ikke full pakke med skrammel og spøkelser, kun en vanlig gruppe på 5 personer der en forsøker å ta kontakt på ca 3 meters avstand. J lokket på hunden med stemme, kroppsspråk og pølsepose. Shibby likte ikke dette og bjeffet. Greit nok. Men da han ikke oppnådde ønsket resultat (J fortsatte å ta kontakt med ham på samme sted) slo han lynraskt over fra usikker bjeffing til angrep. Flerret tenner og glefset med et ansiktsuttrykk av typen rabies. Hva som hadde skjedd om han ikke hadde blitt holdt tilbake i båndet, kan man ikke vite, men det så ikke pent ut. Selvfølgelig er en sånn test en konstruert situasjon, men hunden hadde hele tiden tre meter fritt bånd. Han kunne gått til eier og søkt støtte, eller løpt bakover, men valgte frontalangrep, nesten uten forvarsel.

Velvel. Så flyttet vi oss opp i skogen med med Terjes liv og lemmer som innsats testet vi problem nummer to; at det kommer fremmede forbi et område han sannsynligvis oppfatter som sitt. Han reagerte med bjeffing/busting/løpe fram da også, men da gikk eier inn og stoppet ham. Dette fungerte rimelig bra. Deretter lot vi hunden få tusle litt rundt, mens vi pratet og han oppsøkte da kontakt med J, fikk litt pølse osv. Ting så litt lysere ut.

Men så gikk Shibby innom J enda en gang, og da kom det en annen person nede på stien, og i løpet av et millisekund gjorde Shibby et nytt utfall mot J. Helt tydelig at han ikke hadde avreagert på J til tross for at han da frivillig hadde oppsøkt ham to ganger og fått pølse, og at han gjore overslag mot J selv om" trusselen" nå kom fra et helt annet sted. Her sto vi alle på tå hev og er rimelig hundevante, og det var bare så vidt de rakk å avverge situasjonen. Umulig å forutse. Etter dette var det ingen som hadde behov for å se noe mer, for å si det sånn. Snørr og tårer hos de håpefulle eierne forståelig nok. Selv om de bare hadde hatt ham en uke, blir man jo knyttet til dem, og han var en veldig fin og behagelig hund utenom dette.

Men dette var ikke enden på visa. Jeg tilbød dem å låne bilen slik at de kunne returnere ham til et omplasseringssted samme kveld. Vi var vel alle ganske innstilt på at han ikke var liv laga, men jeg ville ikke pushe på og si "Drep ham, drep ham!". Dessuten er det jo kontrakter og slikt med omplasseringshunder, så jeg regnet med at saken ville bli fulgt opp i et samarbeid.

Den gang ei. For hva skjer: Samme kveld blir han lagt ut omplassering og beskrevet som "snill og god, flott og herlig", "slår seg lett til ro i nye omgivelser", "ingen negativ erfaring med barn".

Jeg tar en meget høflig telefon til personen som har annonsert ham. Introduserer meg og forteller at jeg var med og testet ham i går, og at hun burde kjenne til hva som skjedde i forhold til at han nå er lagt ut for ny omplassering. Nei, det var hun ikke interessert i. Hun hadde nemlig holdt på med hun i 30 år og kunne mye mer om hund enn hva jeg noengang ville kunne. Litt usikker på hvordan hun kunne bedømme det bare utfra navnet mitt, som var det eneste jeg hadde fortalt om meg selv. Så gjentok hun at hun ikke var interessert, den siste gangen høyt og skingrende før hun smalt på røret. Vel anvendte 47 sekunders telefonutgifer.

Ingen vits å resonnere med slike mennesker, så jeg tar kontakt med hun som formidlet hunden i første instans til vennene mine. Hun gikk også rett på defensiven. Først var hun fryktelig kritisk til at han var blitt utsatt for en sånn stressende test - at man de første ukene skulle skjerme hunden og jobbe med kommunikasjon og tillit. Greit nok, men grunnen til at vi tok denne testen var jo at han, mens han var skjermet og bare gikk turer i nabolaget og skogen, gjorde utfall 3 ganger. Deretter prøvde hun å plukke fra hverandre måten vi hadde utført testen på. Jeg forklarte at det var en normal hilsesituasjon som enhver hund kan dumpe oppi og må kunne håndtere uten aggresjon, og at hunden ikke var presset opp i et hjørne. Jeg måtte virkelig hoste opp alle godord fra fagspråket for å ikke bli avfeid. Neste skritt var å skylde på vennene mine: Hva i all verden hadde de utsatt ham for som utløste dette? I kombinasjon med standardpakken "Jeg har drevet med hund i 20 år". I stedet for å gjenta meg selv i det uendelige, takket jeg bare for at jeg hadde fått formidlet det jeg ville, og at jeg regnet med at hun tok saken videre.

Sitter likevel igjen med en utrolig kjip følelse av at de bare vil tillegge dette til udugelige førstegangseiere og hensynsløse testfikserte NRH-ere (mye argumentasjon om stress, kommunikasjon, Turid Rugaas, Lundquist osv.). Skremmende lite interesse for å få på plass fakta, og veldig mye rettferdiggjøring av en direkte farlig hund. Man kan forstå og unnskylde slik adferd så mye man vil, men det endrer ikke det faktum at det er en hund som lett føler seg truet og som nesten uten forvarsel slår over fra frykt til aggresjon. Og å legge ut en slik hund til ny omplassering samme kveld... Man gjør seg jo noen tanker om motivet her; gratis hund inn, 3000.- i omplasseringsgebyr.

Jeg skal ikke påberope meg noen ekspertise, men jeg har jo trent med endel hunder disse årene, og vært med på ca 10 mentaltester. Dette er definitivt det værste jeg har sett, både pga hvor fort han slo over, hvor lite signaler han ga i forveien, tyngden i angrepet hans, den manglende avreageringen og overslagsutfallet. Man reagerer instinktivt langt inni Neandertaler-delen av hjernen. Og ikke minst er jeg skikkelig lei meg for at jeg anbefalte vennene mine å ta ta ham til seg - jeg hverken så eller hørte noe som skulle tilsi dette da vi var og kikket på ham. Da var han trygg og kontaktsøkende og lydhør. Hilste fint på Shiva, lot meg håndtere labber og tenner, sovnet på gresset ved siden av oss og var den reneste Dalai Lama.

Vel - det var dagens utblåsning - må si det gjorde inntrykk, og at jeg ikke sov så godt i natt. Og ble enda mer glad i min egen lille pysejente.

Velvel! Har fått klemt inn tre runderingsøkter siden sist økt på Østmarksetra.

 

Økt 1: Fikk lokket herremannen ut som figurant (husker ikke hvilken trussel/løfte som ble brukt denne gangen). Han fikk velge sted, så da ble det Sørkedalen, der ingen av oss er kjent. Hadde jeg visst at det var buskas og utforbakke på ene siden, og sauegjerder, piggtrådgjerder og skigarder langs hele venstresiden, hadde jeg nok ikke valgt den løypa, men Shiva var veldig innstilt på å samle flokken igjen. Fikk til et fint samarbeid for å forsere gjerdene, med litt dirigering, løfting og dytting fra min side (Null jordmorpoeng for skigard-løfting på Maria). Genseren ble funnet på sporløsning lang inni et buskas (plusspoeng for innsats i buskaset, minus for plassering rett ved 5 aktive bikuber på Jokke). Herren i huset ble funnet uten større problemer litt lenger fram, klasket på et par slag ekstra for å avslutte.

 

Økt 2: Jeg lærer Nanna innkalling på Shibby i bytte mot å bruke Nanna som figurant. Nok en gang Østmarksetra som utgangspunkt. Nannas liflige spor ble snappet opp av liten schäfernese mens hun satt i hockey og la en kabel (Shiva altså), men hun måtte virkelig jobbe før hun fikk det som til slutt ble en overværsløsning. Fortsatte jakten på den forsvunne GoreTex-jakken. Fikk henne sannelig over hele myra på høyresida, og hun trakk fram rundt hele myra og vannet i enden. Ikke værst. Høyt tempo og veldig ivrig. Jakken ble funnet på toppen av "fjellkjeden" lenger fram og både jeg og Shiva var fryktelig glade og ivrige. Nok en gang null jordmorpoeng for fjellklatring og drakamp med schäfradoren Shibby. Blir litt revet med gitt, og betaler gladelig prisen i form av helvetes stiv rygg dagen etter.

 

Økt 3: Oj, tilbake til virkeligheten. Kaptein Johnny var på pletten med betimelig instruksjon. Det er helt tydelig at jeg, i de siste ukers uhemmede ensomme rundering, langsomt har skrudd opp tempoet og tjo-og-hei-faktoren. Mitt opprinnelige bilde av god rundering er visst brent inn på harddisken, og sniker seg inn igjen når jeg trener for mye alene. Nå måtte jeg rooooeeee aaaaalt heeeelt neeeed, og det hadde en helt knall effekt på henne (og meg).  Når jeg tør å la henne dale og bli lav, og klarer å bakke henne opp og belønne godt arbeid, så faller hun inn i en helt nydelig flyt, med lange slag og likevel glad hale. Første økt gikk vi 800m tomt, andre økt ca 400m med funn. Jobbet veldig godt med å finne figurant - ble så lenge borte at jeg var sikker på at hun enten hadde glemt seg selv i en bekk, at fig hadde misforstått og belønnet, eller at hun rett og slett hadde brukket alle fire bein.

 

Planen framover er å kjøre flere slike lave økter. Det er nemlig forutsetningen for at hun skal holde lenge nok, og at jeg skal kunne lese kart, kompass og terreng samtidig. Er jo det jeg sliter med i praktisk arbeid. Jeg drar henne for mye opp, rekker ikke å orientere meg, og hun blir for fort sliten. Nu skal alt bli så mye bedre! Utrolig hva man kan rekke på de 5 ukene jeg har igjen før termin!