12 dager over termin følte junior seg endelig klar for å ankomme verden. Etter diverse trimturer off-road fikk jeg endelig ristet ham løs, gitt.

 

Må selvfølgelig dele alle de ulekre detaljene som alltid:

 

Begynte med svake rier kl 6 søndag morgen, dusjet og spiste. Ikke spesielt vondt de første timene, så jeg støvsugde og ryddet litt mens J plottet inn riene i et Excel-ark, regnet ut gjennomsnittlig varighet, trend siste 5 osv. Noe måtte jo han gjøre også. Tok et bad, tenkte stearinlys og følte meg som en ekte fødselsdronning. Kl 11 begynte J å rive seg i håret, for da var det ca 5 min mellom hver, og det begynte å gjøre ekte vondt, så vi dro inn til sykehuset kl 12. Kjøreturen inn var ikke spesielt festlig - fartsdump + rier er ingen god kombo.

 

Vel inne på sykehuset var jeg sikker på at jeg hadde kommet ganske langt, men akk. 1 cm åpning (det må være minst 3 for at man har noe på sykehuset å gjøre). Fødedronningen var raskt byttet ut med en mer patetisk førstegangsfødende der vi reiste hjem igjen over de samme fartsdumpene.

 

Nå begynte det å gjøre riktig så vondt etterhvert og riene kom tettere og tettere. Tok et bad til og fikk masse hjelp av de fancy pusteteknikkene jeg hadde lært - verd sin vekt i gull. De gangene det gikk i surr, var skikkelig kjipt (f.eks. da J hadde tappet i et badekar til meg og jeg fikk en ny ri akkurat da jeg satte meg nedi og oppdaget at vannet var ca 150 grader varmt, og måtte sitte der et minutt før jeg klarte å komme meg opp av ildbadet). Kl 3 var det så vondt at jeg tenkte jeg måtte reise inn igjen, bite i det sure eplet og be om epidural, for hvis dette bare var starten på et 10-timers maraton, så ville jeg flippe helt ut.

 

Kjørte inn igjen over de samme jævla fartsdumpene. En ri ble tilbrakt omslynget en lyktestolpe utenfor Kvinneklinikken, og en brølende i heisen sammen en masse mennesker. Couldn't care less. Ble møtt av en jordmor som så ut som en krysning av Dorthe Skappel og en engel. Krysset mine fingre for at jeg iallefall hadde 3 cm åpning så jeg kunne få epidural. Men nei da, her var det full åpning under riene, så det var altfor sent med epidural. Her var det bare å bli tredd på nettingtrusa og flyttes rett til fødestua, via en liten ri som ble tilbragt tett omslynget et brannslukkingsapparatt i gangen. Der begynte sannelig pressriene. Ikke rart det hadde gjort litt vondt hjemme.

 

Fikk lystgass til å begynne med - festlige saker! Tror jeg skal snekre sammen en slik en selv - man får visst det man trenger på Biltema. Siden junior tok en liten omvei via halebenet mitt, så tok det sin tid å få ham ut. Vannet ble tatt og det var misfarget. Siden vi mistet en liten gutt i familien på den måten for noen måneder siden, så ble jeg ganske redd, men puls og alt var helt fint. Bort med lystgassen og inn med to barnepleiere og en fødselslege som viftet med noen skumle sugekopper (ser visst ut som de man renser tette sluk med!). Slapp sugekoppen, men en av barnepleierne la seg oppå magen min til slutt, og da kom han ut. Skrikende, glatt og våt og bare vår. En utrolig rå opplevelse! Sannelig kom det melk ut av meg i samme sekund, og han sugde som en liten igle. Plutselig var vi en til og alt føltes veldig riktig.

 

De neste dagene ble tilbragt på pasienthotellet. Klarte ikke å sove noe særlig, måtte bare se litt til på ham hele tiden der han lå mellom oss i senga.

 

Alle sier at så snart ungen kommer ut, er alle smerter glemt. Sant nok, men det er jo da de kjipe smertene begynner. Gå på do med masse sting down there? Ikke godt. Sitte på et muligens brukket haleben? Melkespreng som får puppene dine til å se ut som en dårlig silokonjobb? Brystvorter som blør? Det hadde ingen sagt noe om nei! Første natten hjemme sto jeg lent over stelleborde hjemme - det rant tårer fra øynene, snørr fra nesa, melk fra jumbopuppene og blod fra unevnelige steder. Utrolig vondt overalt og ingen pause å få.

 

Nå har vi vært hjemme noen dager, og ting begynner å gå seg til. Han kan tre øvelser: Spise, drite og sove. Shiva skjønner helt tydelig at vi har fått en valp i familien. Hun snuser og slikker noe helt enormt, hvilket hun ikke har gjort med andre babyer. Lar henne holde på nå så hun ikke føler seg utestengt, så får vi heller avvenne henne med den ivrigste ansiktsrensen etterhvert.

 

I tillegg har jeg startet VM i bekymringer:

 

- Han kommer til å dø av sult (slet med amminga de første dagene)
- Er han autist? (er like interessert i lampa som i ansiktet mitt)
- Har han narkolepsi? (sover jo neste hele tiden)
- Er han døv? (skvetter ikke av høy hosting eller av at bikkja bjeffer rett ved ham)
- Har han immunsvikt? (gugg i øyet + lite bleiesår)

 

Håper å komme ut i skogen snart. Gjorde et tappert forsøk i går, da vi endelig kom oss av gårde en time etter at vi trodde vi var klare (hadde glemt ditt og datt, så bromlet det i bleia, så var han sulten igjen og så bromlet det på nytt i bleia...). Vel framme på Skytterkollen gikk vi 200m før helsvarte skyer samlet seg over hodet på oss, og vi så vidt rakk inn i bilen før haggelet satte inn. Halebeinet gjør fortsatt vondt, så 20 min er visst max enn så lenge. Kjenner at dagene lett kan skli bort i mating og skifting og TV-titting og surfing ispedd litt husarbeid, så det gjelder nok å være litt disiplinert for å få noe ut av permisjonstiden.

 

Bilder kommer senere!

 Akk og ve. Er 3 dager over termin og ingenting skjer, annet enn at jeg får fnatti telefoner og smser og forfølges av alle naboer som spør om det er noe på gang. Hvordan faen skal jeg vite det? Akkurat som om termindatoen skulle være en magisk dato.

 

I min store frustrasjon tenkte jeg å legge ut på litt fødselsutløsende rundering. Får å få litt ekstra utfordring, bestemte jeg meg for å gå på kompasskurs fra P-plassen på Steinbordet og ned til dautjern. Kan jo bare oppgi koordinatene om fødselen skulle sette i gang... Pakket med meg termos med caffe latte, croissant og rundstykke + permen med fødselsinfo (puteteknikker osv) for en herlig stund i Naturen.

 

Starter friskt ut til tross for at jeg ikke klarte å få til Go to-funksjonen (det ble Go to, men den ville absoulutt bruke et ukjent punkt inni Nydalen som startpunkt, uvisst hvorfor). Fulgte høydekurven som går parallelt med midtlinja, og alt var fryd og gammen. Men skjønte jo at jeg på et eller annet tidspunkt måtte utfordre den store brune streken på kartet, og til slutt var det ingen bønn. Måtte ake meg ned på rompa og snuble rundt på skrå i en kjip steinete skrent. Shiva sliter skikkelig med å ta seg fram i sånn terreng, og samarbeidet gled ikke på skinner ettersom jeg fort fikk nok med meg selv. Og da kommer det gamle problemet med at utslagene hennes blir for korte, jeg får for kort tid til å orientere og ta meg fram og så blir det mer patruljegang enn rundering.

 

Valgte å ikke ta tak i disse eksistensielle problemene der og da, for da var vi ikke så langt fra mål, og det begynte å bli mistenkelig vått oppover leggene mine. Karret oss gjennom det siste buskaset, og avsluttet det hele med at vi begge to skled på de slimete glatte steinene ved dautjern. Landet på min godt polstrede hofte med bare beina i vannet, så det gikk jo greit.

 

Innstallerte meg oppå min gule vest, tok fram termos, rundstykke, croissant og fødselsperm for en rolig stund med fokus på meg selv og den kommende verdensborgeren. Observerte små paddebarn som hoppet rundt ved croissanten. Trykkende klam luft og svette som rant fra hode, skulder kne og tå. Registrerte myrstank fra vannet, og fra våt hund i vannet og fra egne klær der våt hund hadde ristet seg på meg. Talte en fantazillion mygg som bet gjennom skinn og bein. Merket at mosevannet begynte å sive inn gjennom underlaget og opp i buksa. Konkluderte med at dette ikke utgjorde ideelle forhold for å øve på avslapningsteknikker. Trøkket i meg min lille piknik og startet på returen.

 

Ettersom min rundering skulle konverteres til spor for Sidsel og Burman, så  måtte jeg finne en annen vei hjem. Krysset rett opp den onde høydekurven og opp til midtlinja. Så stjerner og soler og lurte på hva i all verden jeg drev med. Er 12 kg tyngre enn normalt, og har rimelig redusert lungevolum pga grådig unge som ligger og breier seg, klarer ikke løfte lårene ordentlig opp og har et tyngdepunkt som en bulldogg. Så bilde for illustrasjon...

 

Men i dag våknet jeg like gravid, med tilsammen 5 sms til meg og Joachim om det var blitt noe baby.