Er nå tilbake fra hovedkurs, lettere traumatisert, oppskrapet, blåmerket, gnagsåret, avmagret og forfyllet. Slik det skal være.

 

PRØVENE

 

Runderingen startet helt forskrekkelig. Var første til å starte, og rakk ikke å kjøre vårt lille starttriks. Hun var helt overbevist om at her var det ingenting, og varmen fikk henne til å skru ned tempoet - hun er jo vant til å disponere kreftene mer nå. Lavt tempo og snusing i veikanten på andre slaget. Akk og ve. Utrolig stressende, og dermed ble mine bevegelser sikkert enda mer nevrotiske. I tillegg syntes hun det var på sin plass å stoppe opp 5m uti terrenget og dobbeltsjekke med meg på hvert eneste slag. Hun gikk nå greit ut på dobbeltkommandoene, langt ut og søkte bra, så det fungrete jo selv om det ikke så så imponerende ut. Fant første fig og tråklet oss videre. Kom til en utedo som hun syntes var meget interessant og slet litt med å forlate da hun skulle ut på andre siden. 3 dobbeltkommandoer måtte til for å få fart på fjøra og dermed ble vi stoppet. Var på rundt 5-600m og hadde bare brukt 15 min, så jeg synes ikke det var så ille, varmen tatt i betraktning. Manglende søksglede og at hun kun gikk på lydighet var begrunnelsen. Vet ikke om jeg er helt enig i den tolkningen - hun hadde i allefall aldri rundert 5-600m på ren lydighet... Vakkert var det nå uansett ikke, og det er jo ikke noe poeng kverulere. Men skulle gjerne fått lov å fullføre i allefall. Så var det bare å vente helt til kvelden på sporprøvene.

 

Sporet var relativt uproblematisk. Etter et heller uelegant oppsøk nedi en grøft med vegetasjon til over ørene, kom vi fint i gang, fant første gjenstand. Rotet litt i et underlagsskifte der det gikk litt tid, men kom fint videre. Fant to gjenstander til, og så begynte hun å være og trekke mot tidtager. Fikk angst for å ha gått over slutten, og til slutt sto hun med nesa i sky og kikket rett på sin favorittgifurant fra barndommen. Aiai, tenkte jeg, men sannelig sto hun med labbene godt plantet på sluttgjenstanden.

 

DAG 1: SPOR

 

Oj for en dag. Var allerede sliten etter den eviglange ventingen på prøvene. På lagmøtet gikk det også opp for meg at det ikke bare var å seile igjennom Ukas Arbeid på ren rutine. Full av ærefrykt og mindreverdighetskomplekser, satte jeg i gang med nattsporet. Fint oppsøk, men ble fortvilet da vi ikke fant noen slutt. Slutten viste seg å bare være en liten sporgjenstand, og vi hadde gått sporet riktig slik jeg beskrev det. Men alltid best å komme inn med beviset i hånden...

 

Så var det langspor. For å være ærlig, var jeg ganske utmattet bare av å legge 3km-sporet. Varmt som en bakerovn, og kronglete terreng. Bedre ble det ikke da jeg skulle gå mitt eget. Tre av oss ble sendt av gårde og jeg skulle gå i midten. Fint oppsøk, tråklet av gårde i heten og fant første gjenstand. Så vinklet sporet i retning av sidemannen min, og vi fant siste gjenstand. Suspekt. Begge gjenstandene helt i starten?! Så fortsatte vi vår skjeve gang, og endte på veien. Mer enn suspekt. Måtte åpenbart ha krysset sporet til sidemann, tatt hans gjenstand, og endt i baksporet på veien. For å ikke ødelegge for sidemann, søkte jeg meg tilbake, men fikk samme løsning. Søkte meg ennå lenger tilbake til første gjenstand, men fikk ingen løsning. Søkte meg ennå lenger opp, og hørte etterhvert sint kvistknekking fra sporgåer på innsiden av meg som rotet med eget sportap. Jaha - så hun knoter rundt i mitt spor, mens jeg knoter i sidemannens? Satan. Vi forbannet våre skjebner, og jeg gjorde nok et tappert oppsøk på andre siden av en bekk, slik at jeg uten tvil måtte krysse mitt eget spor. Rot rot rot. Fulgte bekken helt til jeg nok en gang sto på veien, uten løsning, bare enorme mengder virr. La meg diskret ned i veikanten for å dø av skam. Ble oppringt av sidemann på utsiden som FAENMEG IKKE SKULLE GI SEG. Psychobitch tenkte jeg og la meg ned igjen for å fortsette dødsprosessen. Det hadde gått over to timer, og sporloggen viste 4,5 km. Ansiktet mitt viste Red Alert og humøret likeså. Ikke bare varm, men svimmel, lett i hodet og kvalm. Pulsen ville ikke ned selv om jeg lå dønn stille. Mystiske prikker hoppet foran øynene mine. Ringte sporgåer på innsiden av meg for å høre om han var ferdig (skulle kjøre sammen tilbake). Nei, han knotet rundt han og, men kom med den fiffige opplysningen at han gikk spor på andre siden av veien - utenfor teigen til laget vårt. Jaha! Så jeg hadde ikke krysset hans spor og stjålet hans gjenstander!?.

 

Hentet styrke fra uvisst sted, og gjorde nytt oppsøk godt oppi lia. Har ikke den fjerneste anelse om hvordan Shiva klarte å skille ut det opprinnelige sporet fra mitt overtråkksspor, og mine sporoppsøk nr 1, 2 og 3. Sporet støtte og stødig samme ruta som før ned på veien. Nikket pent med hodet prikk-prikk-prikk i sporleggers fotspor bortover veien en 50-70m før hun tasset inn i skogen igjen. Over kratt og til og med en liten elv. Hadde jo ingen flere gjenstander å trøste meg med, men fant en fersk sneip i det minste. Tass tass tass - underlagsskifte, hogstfelt og så faenmeg opp på veien der vi skulle møtes. Tass tass tass oppover veien. Hvor var slutten?! Hva hadde gått galt!? Alt så jo så fint ut! Søkte tilbake til underlagsskiftet - samme løsning opp på veien. Satte fra meg sekken og søkte over hele det onde hogstfeltet for å se om det forandret på saken. Nei. Prøvde også en pateteisk "Søk apport", men hunden var ikke så interessert i å avslutte seansen med feltsøk i hogstfelt. Sporloggen viste nå 6,5 km. Nå var jeg hinsides interesse for å bestå ukas arbeid, noensinne dra på leteaksjon, og hadde alt i flere timer formulert min skriftlige utmelding av NRH. "Kjære NRH, jeg melder med med dette umiddelbart ut av organinsasjonen, gjerne med tilbakevirkende kraft, da det er en komplett misforståelse at jeg ble tildelt gul vest..." La meg ned på sekken for å fullføre mitt avskjedsbrev og ikke minst min påbegynte død. Der lå jeg flat som en pannekake og ventet på transport, da jeg plutselig ser at jeg ligger rett ved et lite merkebånd, og under granbusken på veien ligger det en liten blå snor. Sannelig hadde jeg ikke lagt meg ned for å dø rett oppi slutten. Akkurat da ofret jeg ikke en tanke på hvorfor sporlegger hadde lagt begge gjenstandene i sporet rett etterhverandre, gått ut på veien, og til slutt brukt en liten taustump som slutt og attpåtil plassert den under en busk oppe på veien. Shiva fikk en trøstepølse for å ha vist meg slutten to ganger uten å få noen takk, og jeg slepte meg opp til møtestedet. Fortsatt kvalm og ør, men i allefall ikke suicidal lenger. Leverte inn sporloggen og fikk en Haha, og en Hmmmm. Hva skjedde med nesegrus beundring for innsatsen? Jeg tildelte meg selv høylydt NRHs tapperhetsmedalje og trakk tilbake utmeldelsen.

 

DAG 2: TEIG

 

Forstår fortsatt ikke hva som skjedde denne dagen. Tror det var lilleteigen vi gikk. Og gikk og gikk. Fikk opplysninger som tilsa at jeg brude søke av begresningen langs veien først, hvilket jeg gjorde uten andre resultater enn stikkskader fra aggresivt hogstfelt. Trøklet videre og videre i stekende sol uten resultat. Fikk flashbacks til Discovery-programmer om hva som skjer med kroppen når man dør av hete og utmattelse.

 

Til slutt hadde jeg dekket alt unntatt norvestre hjørne, hvilket jeg rapporterte inn. Regnet da med å få en fig her, og ble mer enn stiv i blikket da jeg ikke fant så mye som en sneip. Innrømte nederlaget på samband, og ble da bedt om å søke av sørlige del av teigen på nytt. Jaha. Så det var der feilen lå. Men nei, ingen resultat der heller. Begynte å bli alvorlig bekymret, for tidskravet hadde for lengst røket og kravet om funn var jo heller ikke akkurat på plass. Ny beskjed. Vestre begrensning. Javel. Men nei - ingenting der heller. Ekstraordinært svett og sliten for lengst. Får så ny beskjed om å søke på et koordinat i østre del av teigen. Nå var teigen blitt en grønn klyse i sporloggen, så jeg måtte rett og slett slette hele dritten for å i det hele tatt se hvor jeg gikk. Gjorde funn rimelig kjapt her, men altså på et sted som jeg hadde søkt av for godt over halvannen time siden, og fig hadde kun ligget der en time. Hvordan skal man ha mulighet til å bestå en teig innen halvannen time når fig først plasseres ut etter 2 timer? Og hva skjedde med muligheten til en rask løsning hvis man søker strategisk? Mystisk. Ingen kommentar fra instruktørene hverken på opplegget eller på min heltemodige innsats for NRH. Kjenner at jeg har tømt både meg selv og hunden grundig.

 

Orker ikke gjenopprette væskebalansen med øl om kvelden og legger meg kl 21:30. Våkner sur og med sengetøyet fullt av rødgult snørr som tyter ut av gnagsåret på helen. Feller noen modige tårer over alle de fine bildene og filmsnuttene Joachim sender av naken, deilig liten babykropp på stranda. Puppene sprenger av melk jeg aldri rekker å pumpe ordentlig ut, og tvinger meg selv til å ikke begynne å gråte over at de bare spiller country og svenskpop på radioen NÅR JEG TRENGER Å HØRE LITT FIN MUSIKK!!! Irriterer meg over at jeg holder på å bli vippet av pinne av tause instruktører og fysiske påkjenninger, og karrer meg videre. Ennå ikke halvveis.

 

DAG 3: MER TEIG

 

Antar dette var lilleteigen på nytt, til tross for manglende mulighet til strategisk løsning. En god dag for Team Gjølle der vi plukket funne fra hele tre teiger. Klakket igang i fin motvind, så lillebiffen løp over i naboteigen og stjal en fleecejakke. Fortsatte i god stil i kamp mot høydekurvene. Etter langt om lenge kom en figurant gående fra naboteigen. Meget interessant i følge Shiva, som forfulgte ham langt og lenge og tok ham igjen i teigen nærmest veien. En god løpetur for Team Gjølle. Deretter oppsto det sterk konflikt mellom kompasset, GPSen, min kvinnelige intuisjon og min logiske hjerne som forsøkte å koble den sprikende informasjonen til noe vettugt. Mens jeg tråkket rundt meg selv og kikket på de uforståelige rosettene som oppsto i sporloggen kom biffen plutselig inn med melding, og vår egen fig var funnet. Fikk beskjed om å sprette champagnen og ta taxi tilbake til KO. Eneste kompliment så langt, så det varmet et slitent hjerte.

 

Deretter var det lange sporoppsøk. Biffen tasset av gårde i kjent lusetempo, fant sporet og fulgte det fint til slutten. Ga meg selv terningkast 6 i sporoppsøk, siden ingen andre var der for å bifalle våre prestasjoner.

 

DAG 4: MELDING OG ØVELSE

 

Dagen startet bak leieren med sjekk av melding. Runderte ca 400m, nok en gang i stekende sol. Nok en gang ikke spesielt elegant og fartsfylt, men hun gjør nå som jeg sier. Fin melding på gjenstand. Fin melding på gående. Deretter legger hunden seg ned i skyggen etter å ha "rundert" ca 15m. What to do? På'n igjen. Fin melding på gående nok en gang, men denne gangen fortsatte han bare å gå. Og gå og gå. Han rakk å gå ganske så utrolig langt mens jeg belønnet for meldingen og deretter løp med Shiva pendlende mellom meg og fig. Stoppet ikke da jeg ropte "Hallo". Heller ikke ved "Stopp i lovens navn", og sannelig ikke da jeg brølte "Freeze" heller. Ingen nåde, og ut på nytt slag igjen. Fin melding på tildekke fig, og dermed var vi ferdig. Følte at det var uforsvarlig varmt, og hun ga tydelige signaler om at hun ikke hadde det bra. Denne gangen gikk hun helt tydelig på lydighet, men det var godt å se at hun faktisk melder like støtt selv om tunga henger på knærne og motivasjonen er lik null.

 

Desverre gikk det ikke like bra for de andre, og alle de tre halshundene streiket helt eller delvis. Veldig glad jeg ikke har hals, det er rett og slett en mer krevende meldingsform.

 

Så bar det av sted til øvelse.

 

Huhei, hvem var mest erfarne hundefører i laget. Moi?! Sjokk og vantro. Der satt jeg i KO og skulle være med å organisere søk etter 30 psyko-ungdommer. Vi var 3 hundeførere i KO, og det var 2 for mye. Flertallsbeslutninger er en uting. Tok urimelig lang tid å få dekket primære søketeig, og vi brukte tid på uvesentligheter som å tegne av søksområdet osv. Men etter en litt treg start, gikk det hele fint, og jeg fikk skryt for innsatsen gitt. Hvem skulle trodd det. Nå hadde jeg riktignok det minste laget å holde styr på, men jeg merker jo at jeg har fått mer erfaring fra sist. Deilig å sitte på en stol og piske andre rundt over samband. Men lykken kunne jo ikke var evig, og til slutt ble jeg kastet ut av paradis og i søk rundt en seter. Holdt på å kjøre bilen på dunken for veien ble smalere og dårliger for hver meter. Til slutt var jeg kommet til det punktet hvor man innser at man ikke klarer å rygge, og bare må fortsette til man finner et sted å snu. Det stedet ble på ca 500m unna setra. Ingen sted å hverken stoppe eller snu, men en stor gravemaskin som blokkerte alt. Skjønte fort at dersom jeg ikke klarte å oppdrive en av de savnede psyko-ungdommene til å hjelpe meg å rygge bilen, så ville det hele ende i enten dyr NAF-regning eller dyr understellsreparasjon, inkludert skilsmisse.

 

Slapp Shivassen ut i sauenes rike, og hun gjorde et prikkfritt sporoppsøk mellom all sauelorten. Endelig kom mine uker med asfalt- og grusspor til sin rett. Tass-tass-tass bortover veien i et 3 timer gammelt spor, ned i skogen og bak et hus lå en person som viste seg å ha overnaturlig evner innen ryggedirigering.

 

Dag 5: ENDA MER TEIG

 

Storeteigen... Motivasjonen var ikke helt på topp, men godt å ha hatt en litt roligere dag i forveien. Jeg gikk og jeg gikk og jeg gikk. "Arvet" teigen til forrige ekvipasje, så det var spekket med velduftende og distraherende spor. Ikke til hjelp, og vanskelig å lese hunden for hun drev jo med noe hele tiden. GPSen oppførte seg merkelig, og lurte meg til å dekke de samme områdene flere ganger. MÅ bli mindre avhengig av GPS og stole mer på meg selv - kastet bort mye tid der. Og så gikk og gikk og gikk jeg enda litt til. Og litt til. Tiden begynte å bli knapp og jeg var den eneste som fortsatt var i søk. Endret taktikk helt på slutten for å utnytte vinden bedre og fant en jakke på god avstand. Rett etterpå var figuranten lokalisert og det gjensto bare en liten dert igjen av teigen. Sørget med andre ord for maksimal søkstid, men kunne ikke blitt annerledes slik vinden sto. Deretter spjæret himmelen i lyn, torden, regn og haggel, og min patetiske schäfer tuslet tilbake til bilen sammen med oss i ly av jervenduken.

 

DAG 6: DRIVER DANK

 

De stakkars halshundene var fortsatt på vippen, så bringkobbeljentene ble sendt av gårde for å more seg. Vi la en teig hver for hverandre - jeg la en lureoppgave og stresset henne masse på samband og taktikk stakkar, men hun løste det bra. På min oppgave prøvde vi å få til en lengre overværsløsning, men vinden ødela vår brilliante plan. Kaffen kunne derimot ingen ta i fra oss, så det ble endelig tid til å spise matpakken i ro og mak.

 

Deretter var uka over, og jeg besto med god margin tror jeg. Ingen negative tilbakemeldinger på noe, og ekstra pluss for godt samarbeid med hunden når både hund og fører er slitne. Det varmer!

 

Må si det var en rimelig tøff uke. Været var en heftig påkjenning, alle middager ble skylt ned i en fei, og det å aldri få noen tilbakemeldinger var både undøvendig nervepirrende og irriterende. Selv om jeg besto, er det masse jeg kan bli bedre på, og skulle gjerne hatt feed back underveis for jeg synes ikke jeg har lært noe utover de konklusjonene jeg trakk selv. Følte meg som et udugelig null mesteparten av uka og ante aldri hva neste oppgave var.

 

Summa summarum må jeg si at jeg ikke er rent lite stolt over Team Gjølle. Jeg er staere enn jeg trodde og har flyttet psyken mange hakk denne uka. Og så er jeg veldig glad i lillebiffen min som, selv om hun ikke er det beste emnet akkurat, så jobber hun som en liten helt og er trofast og lojal mot Team Gjølle helt til siste rest er brukt opp.