Vi fikk solgt huset på første forsøk! For en lettelse. Og langt over takst og prisantydning. Deilig å kunne gå tilbake til gamle uvaner, og ikke bo i en interiørkatalog. De friske blomstene henger ikke fullt så friske i vasene sine, stearinlysene er behørig kastet rundt av 2-åring og fått fine hakk i alle kanter. De grønne eplene er spist opp og pynteputene er videreutviklet med schäferhår. I tillegg har venner og familie dumpet alle sine flyttekasser hos oss. Supert å spare tid og penger på det, men banankasser i 2 måneder til... jaja.

 

Shiva har vist helt nye sider ved seg selv. Understimulert og litt til overs som hun har vært den siste perioden, har hun rett og slett tatt saken i egne hender. Før visningen forrige lørdag var hun plutselig søkk borte. Erfaringsmessig forlater hun aldri flokken frivillig, så jeg skjønte fort at det måtte ha skjedd et eller annet. Vi hadde vært ute en tur, og lukket henne inne på kontoret. Au pairen forlot huset en stund etter, men låste ikke ytterdøra, for hun trodde vi var hjemme. Da vi kom hjem var kontordøra åpen, men ytterdøra stengt. Etter en stund skjønte vi jo at au pairen ikke hadde med hunden på tur, og da satte vi i gang vår lille leteaksjon. Føltes rimelig tåpelig. Ringte til slutt Viking, og etter en halvtime ble jeg oppringt. Shivassen hadde tydeligvis åpnet to dører og gått et lite asfaltspor etter au pairen. Ble funnet i nærheten av busstasjonen og plukket opp av noen som bodde der. Var jo ikke mange meterne hjemmefra, men hun bør jo ikke krysse Enebakkveien alene... Og neste lørdag var det på'n igjen! Sneket seg ut ytterdøra nok en gang, og gjort gud vet hva. Ringte Viking igjen og etter en stund kunne vi dra å hente henne der. Like hel og like blid. Men jeg må jo si at jeg undrer meg over hvorfor hun plutselig har begynt med dette i en alder av 6 år. Og nå har hun jo lært trikset, så vi må passe på å låse døra hver gang nå...

 

Etter Shivas rømninger, fikk jeg endelig ut fingern og kjøpte meg noe jeg har lurt på lenge: En elektrisk sykkel! Juhu! Den ultimate oppfinnelse for alle late hundeeiere. Kjøpte en billig Kinavariant for 5000,- (de ordentlige koster rundt 12000 ny). Den er tung som et helvete (40 kilo!) men den har blitt min beste venn allerede. Den har en fiffig liten hjelpemotor som gjør at for hvert tråkk du bidrar med, så putter motoren på sikkert det dobbelte.  Utrolig digg i oppoverbakker. I forigårs syklet jeg Nøklevann rundt og måtte bare gå av trille sykkelen en eller to ganger (Østmarka er provoserende kupert!). Det går ikke kjempefort, men det kan det jo ikke gjøre med en hund på slep uansett. Supert når man vil bevege seg litt, men ikke bli gjennomsvett og melkesyresprengt eller har med barn. Så nå skal det bli mer moro på lillepelsen. Den store skrekken er dog å gå tom for strøm midt inni skogen. Da må jeg hentes ut med helikopter, for jeg orker ikke slepe hverken meg selv eller sykkelen hjem for egen maskin.

 

 

Shivassen har luktet usj og æsj etter løpetid. Regnet med at det skulle gå over, men den gang ei. Kikket inn i munnen hennes og så at fortennene nede var helt nedgnagd. Sukk... Fant fram til en hundetannlege (ja det finnes...) og booket time. Jeg selv har ikke spandert på meg en tannlegesjekk på flere år, men voffen ja! 600 kroner senere konstaterer vi at hun har slitt ned tennene fordi hun smågnager så mye på pelsen sin og at det egentlige problemet er pelsen (både mht tenner og lukt, selv om de ikke syntes hun luktet ape). Orker ikke tanken på hele det der allergiopplegget igjen - masse penger, masse jobb, lite resultater, så jeg avspiste den overivrige dyrlegen med å kjøpe shampo og balsam med løfte om ukentlig vask av hund, glatt hundeseng og fiskeoljetilskudd. Så mens resten av familien deler en 1/2-litersflaske med shampo fra Coop til 10 kroner, så har Shiva shampo og balsam til den nette sum av 315 kroner! Hun er også eier av familiens dyreste underbukse, til 180 kroner. Mine bondebesteforeldre vrir seg i graven...

Det har mildt sagt blitt spektakulært lite trening de siste månedene. Shiva har knapt nok fått gå tur de siste månedene pga mitt skranglete bekken. Har hatt utrolig mye dårlig samvittighet, men har rett og slett ikke hatt kapasitet til mer enn jobb og barn. Venner, familie, hage og hobby har fått gå helt i frø, og livet har vært en smule fargeløst.

 

På toppen av det hele har vi impulsshoppet et digert, forfallent kråkeslott på Slependen:  

 

 

Med enorm hage, et stort uthus og en vevstue med på kjøpet (og et toglinje og litt sus fra E18, men pyttpytt). Timingen er jo helt ekstraordinært elendig, med overtagelse ca 1 mnd etter Barn 2 ventes. Alle mine redebyggerinstinkter er litt i villrede, og tanken på å flytte inn i et iskaldt, fremmed, forfallent hus rett etter fødsel er litt skremmende. Men det er jo helt selvvalgt, så jeg synes liksom ikke jeg har lov å synes så synd på meg selv.

 

Men i dag var jeg på trening igjen og tilværelsen ble straks lysere da jeg oppdaget at en på trening har kjøpt hus i nærheten, også har en toåring og hund (rottweiler, men det får vel gå). I tillegg er hun kanskje interessert i å få søstern til vår au pair til seg, så det letter min samvittighet for å dra uskylde filipinske pike ut i kråkeslottet.

 

Treningen gikk langt bedre enn fryktet. Hun var veldig yr og glad, uten at det bare ble hysteri og så flatt batteri etter 200m. Hun har begynt med litt ekstasemeldinger i starten nå, og det var veldig mye sopplukkere og talentløse orienteringsløpere som virret rundt i terrenget, så det ble endel meldinger og påvisninger litt på kryss og tvers. Og jeg må jo bli med henne på påvisning av fremmede, så da er det bare å anlegge toppfart for å ikke skape tvil i min allerede usikre hund. Nå er jeg så utrolig sliten her jeg sitter i sofaen, men bekkenet har heldigvis ikke slått seg helt vrangt, så det er jo helt supert! Begynte plutselig å få litt tro på at jeg skal kunne trene i permisjonen igjen. Regodkjenninga går jo definitivt fra meg, og jeg aner ikke hvordan jeg skal få mulighet til å dra på hovedkurs til sommern og gud vet hva andre ting så må re-regodkjennes... vet ikke hvor langt ned i hierarkiet man dumper (appell? førstehjelpskurs? herregud...). Utrolig bittert, men det har bare ikke vært mulig å gjennomføre søksprøver når det er en lidelse bare å gå fra bilen og inn på jobb... Ikke tenke mer på det nå!

 

Dagene nå har gått med til klargjøring til visning (nå ser det ut som om vi bor i en interiørkatalog). Maling, rydding, fiksing, nytt kjøkkengulv... i det hele tatt mye styr for å få det klart, men 26 personer har satt seg på liste, så det blir spennende å se hvor vi ender i morgen da budrunden åpner. Tvi tvi!

 

http://www.finn.no/finn/realestate/object?finnkode=18757217&sid=xz2bacHAoD2726333