| Profilo di MariaogShivaRedningshunden ShivaFotoBlogElenchi | Guida |
|
|
19 settembre Både det ene og det andreHus og heim
Vi fikk solgt huset på første forsøk! For en lettelse. Og langt over takst og prisantydning. Deilig å kunne gå tilbake til gamle uvaner, og ikke bo i en interiørkatalog. De friske blomstene henger ikke fullt så friske i vasene sine, stearinlysene er behørig kastet rundt av 2-åring og fått fine hakk i alle kanter. De grønne eplene er spist opp og pynteputene er videreutviklet med schäferhår. I tillegg har venner og familie dumpet alle sine flyttekasser hos oss. Supert å spare tid og penger på det, men banankasser i 2 måneder til... jaja.
Utbryterdronningen
Shiva har vist helt nye sider ved seg selv. Understimulert og litt til overs som hun har vært den siste perioden, har hun rett og slett tatt saken i egne hender. Før visningen forrige lørdag var hun plutselig søkk borte. Erfaringsmessig forlater hun aldri flokken frivillig, så jeg skjønte fort at det måtte ha skjedd et eller annet. Vi hadde vært ute en tur, og lukket henne inne på kontoret. Au pairen forlot huset en stund etter, men låste ikke ytterdøra, for hun trodde vi var hjemme. Da vi kom hjem var kontordøra åpen, men ytterdøra stengt. Etter en stund skjønte vi jo at au pairen ikke hadde med hunden på tur, og da satte vi i gang vår lille leteaksjon. Føltes rimelig tåpelig. Ringte til slutt Viking, og etter en halvtime ble jeg oppringt. Shivassen hadde tydeligvis åpnet to dører og gått et lite asfaltspor etter au pairen. Ble funnet i nærheten av busstasjonen og plukket opp av noen som bodde der. Var jo ikke mange meterne hjemmefra, men hun bør jo ikke krysse Enebakkveien alene... Og neste lørdag var det på'n igjen! Sneket seg ut ytterdøra nok en gang, og gjort gud vet hva. Ringte Viking igjen og etter en stund kunne vi dra å hente henne der. Like hel og like blid. Men jeg må jo si at jeg undrer meg over hvorfor hun plutselig har begynt med dette i en alder av 6 år. Og nå har hun jo lært trikset, så vi må passe på å låse døra hver gang nå...
Vår nye venn!
Etter Shivas rømninger, fikk jeg endelig ut fingern og kjøpte meg noe jeg har lurt på lenge: En elektrisk sykkel! Juhu! Den ultimate oppfinnelse for alle late hundeeiere. Kjøpte en billig Kinavariant for 5000,- (de ordentlige koster rundt 12000 ny). Den er tung som et helvete (40 kilo!) men den har blitt min beste venn allerede. Den har en fiffig liten hjelpemotor som gjør at for hvert tråkk du bidrar med, så putter motoren på sikkert det dobbelte. Utrolig digg i oppoverbakker. I forigårs syklet jeg Nøklevann rundt og måtte bare gå av trille sykkelen en eller to ganger (Østmarka er provoserende kupert!). Det går ikke kjempefort, men det kan det jo ikke gjøre med en hund på slep uansett. Supert når man vil bevege seg litt, men ikke bli gjennomsvett og melkesyresprengt eller har med barn. Så nå skal det bli mer moro på lillepelsen. Den store skrekken er dog å gå tom for strøm midt inni skogen. Da må jeg hentes ut med helikopter, for jeg orker ikke slepe hverken meg selv eller sykkelen hjem for egen maskin.
Puss puss så får du en suss
Shivassen har luktet usj og æsj etter løpetid. Regnet med at det skulle gå over, men den gang ei. Kikket inn i munnen hennes og så at fortennene nede var helt nedgnagd. Sukk... Fant fram til en hundetannlege (ja det finnes...) og booket time. Jeg selv har ikke spandert på meg en tannlegesjekk på flere år, men voffen ja! 600 kroner senere konstaterer vi at hun har slitt ned tennene fordi hun smågnager så mye på pelsen sin og at det egentlige problemet er pelsen (både mht tenner og lukt, selv om de ikke syntes hun luktet ape). Orker ikke tanken på hele det der allergiopplegget igjen - masse penger, masse jobb, lite resultater, så jeg avspiste den overivrige dyrlegen med å kjøpe shampo og balsam med løfte om ukentlig vask av hund, glatt hundeseng og fiskeoljetilskudd. Så mens resten av familien deler en 1/2-litersflaske med shampo fra Coop til 10 kroner, så har Shiva shampo og balsam til den nette sum av 315 kroner! Hun er også eier av familiens dyreste underbukse, til 180 kroner. Mine bondebesteforeldre vrir seg i graven... 18 novembre Vårt første funn!Ja, intet mindre! Men få nå ikke for høye forventninger... Møtte naboen i går kveld. Med lommelykt og et bistert uttrykk i ansiktet, akkompagnert av hysterisk barnehyling som bølget ut fra andre etasje i huset hans. Bamsen Teddy hadde forsvunnet, sannsynligvis et sted mellom busstoppen og husrekka vår. Kona hadde tatt to turer alt, uten resultat. Ta med Shiva, sa Joachim. Jeg kjente selvfølgelig det voldsomme presset vi hundefører kjenner når vi skal ut på skarpt oppdrag. Fikk hunden pent inn på plass og sa "Søk apport" og tenkte at det jo bare var 2 år siden feltprøven. Hun suste av gårde på noen voldsomme slag, så jeg ba henne finsøke litt. Dette tok hun like alvorlig, og braste inn i prydbuskene til våre andre naboer. Men sannelig så jeg at hun slo på noe, og så reiste hun seg opp på to og markerte at sannelig ligger Teddy her og fryser alene oppå muren. Naboen var dypt imponert og jeg aner nå et håp om at han og hans familie kan tilgi vår uplanlagte og uannonserte nachspiel dagen før med ståk og støy til langt utpå morgenkvisten...
Vel, hva ellers kan vi rapportere? Har trent litt i det siste, og det ser slett ikke så værst ut. Hun har fortsatt sine utrolig irriterende stopper, men når jeg løfter hånda så løper hun videre, så jeg håper jeg ikke stryker på dette igjen, men at dommerne ser at det ikke har noe med tvang eller manglende søkslyst. Hva det skyldes aner jeg ikke, men hun gjør jo det samme når vi går på tur - må liksom sjekke hvor jeg er og hva jeg synes om tingenes tilstand. Søket er også blitt mye bedre, hun tar seg god tid og gir ikke opp når hun har fått ferten av noe lovende. Men hun har begynt med litt frustrasjonsmeldinger, og det bekymrer meg. Skal opp til prøve neste lørdag og håper av hele mitt hjerte at jeg består. Ikke noe gøy å ha godkjenningene hengende over seg hele året... 03 agosto 3/4 tidligere hundeførerEr nå tilbake fra hovedkurs, lettere traumatisert, oppskrapet, blåmerket, gnagsåret, avmagret og forfyllet. Slik det skal være.
PRØVENE
Runderingen startet helt forskrekkelig. Var første til å starte, og rakk ikke å kjøre vårt lille starttriks. Hun var helt overbevist om at her var det ingenting, og varmen fikk henne til å skru ned tempoet - hun er jo vant til å disponere kreftene mer nå. Lavt tempo og snusing i veikanten på andre slaget. Akk og ve. Utrolig stressende, og dermed ble mine bevegelser sikkert enda mer nevrotiske. I tillegg syntes hun det var på sin plass å stoppe opp 5m uti terrenget og dobbeltsjekke med meg på hvert eneste slag. Hun gikk nå greit ut på dobbeltkommandoene, langt ut og søkte bra, så det fungrete jo selv om det ikke så så imponerende ut. Fant første fig og tråklet oss videre. Kom til en utedo som hun syntes var meget interessant og slet litt med å forlate da hun skulle ut på andre siden. 3 dobbeltkommandoer måtte til for å få fart på fjøra og dermed ble vi stoppet. Var på rundt 5-600m og hadde bare brukt 15 min, så jeg synes ikke det var så ille, varmen tatt i betraktning. Manglende søksglede og at hun kun gikk på lydighet var begrunnelsen. Vet ikke om jeg er helt enig i den tolkningen - hun hadde i allefall aldri rundert 5-600m på ren lydighet... Vakkert var det nå uansett ikke, og det er jo ikke noe poeng kverulere. Men skulle gjerne fått lov å fullføre i allefall. Så var det bare å vente helt til kvelden på sporprøvene.
Sporet var relativt uproblematisk. Etter et heller uelegant oppsøk nedi en grøft med vegetasjon til over ørene, kom vi fint i gang, fant første gjenstand. Rotet litt i et underlagsskifte der det gikk litt tid, men kom fint videre. Fant to gjenstander til, og så begynte hun å være og trekke mot tidtager. Fikk angst for å ha gått over slutten, og til slutt sto hun med nesa i sky og kikket rett på sin favorittgifurant fra barndommen. Aiai, tenkte jeg, men sannelig sto hun med labbene godt plantet på sluttgjenstanden.
DAG 1: SPOR
Oj for en dag. Var allerede sliten etter den eviglange ventingen på prøvene. På lagmøtet gikk det også opp for meg at det ikke bare var å seile igjennom Ukas Arbeid på ren rutine. Full av ærefrykt og mindreverdighetskomplekser, satte jeg i gang med nattsporet. Fint oppsøk, men ble fortvilet da vi ikke fant noen slutt. Slutten viste seg å bare være en liten sporgjenstand, og vi hadde gått sporet riktig slik jeg beskrev det. Men alltid best å komme inn med beviset i hånden...
Så var det langspor. For å være ærlig, var jeg ganske utmattet bare av å legge 3km-sporet. Varmt som en bakerovn, og kronglete terreng. Bedre ble det ikke da jeg skulle gå mitt eget. Tre av oss ble sendt av gårde og jeg skulle gå i midten. Fint oppsøk, tråklet av gårde i heten og fant første gjenstand. Så vinklet sporet i retning av sidemannen min, og vi fant siste gjenstand. Suspekt. Begge gjenstandene helt i starten?! Så fortsatte vi vår skjeve gang, og endte på veien. Mer enn suspekt. Måtte åpenbart ha krysset sporet til sidemann, tatt hans gjenstand, og endt i baksporet på veien. For å ikke ødelegge for sidemann, søkte jeg meg tilbake, men fikk samme løsning. Søkte meg ennå lenger tilbake til første gjenstand, men fikk ingen løsning. Søkte meg ennå lenger opp, og hørte etterhvert sint kvistknekking fra sporgåer på innsiden av meg som rotet med eget sportap. Jaha - så hun knoter rundt i mitt spor, mens jeg knoter i sidemannens? Satan. Vi forbannet våre skjebner, og jeg gjorde nok et tappert oppsøk på andre siden av en bekk, slik at jeg uten tvil måtte krysse mitt eget spor. Rot rot rot. Fulgte bekken helt til jeg nok en gang sto på veien, uten løsning, bare enorme mengder virr. La meg diskret ned i veikanten for å dø av skam. Ble oppringt av sidemann på utsiden som FAENMEG IKKE SKULLE GI SEG. Psychobitch tenkte jeg og la meg ned igjen for å fortsette dødsprosessen. Det hadde gått over to timer, og sporloggen viste 4,5 km. Ansiktet mitt viste Red Alert og humøret likeså. Ikke bare varm, men svimmel, lett i hodet og kvalm. Pulsen ville ikke ned selv om jeg lå dønn stille. Mystiske prikker hoppet foran øynene mine. Ringte sporgåer på innsiden av meg for å høre om han var ferdig (skulle kjøre sammen tilbake). Nei, han knotet rundt han og, men kom med den fiffige opplysningen at han gikk spor på andre siden av veien - utenfor teigen til laget vårt. Jaha! Så jeg hadde ikke krysset hans spor og stjålet hans gjenstander!?.
Hentet styrke fra uvisst sted, og gjorde nytt oppsøk godt oppi lia. Har ikke den fjerneste anelse om hvordan Shiva klarte å skille ut det opprinnelige sporet fra mitt overtråkksspor, og mine sporoppsøk nr 1, 2 og 3. Sporet støtte og stødig samme ruta som før ned på veien. Nikket pent med hodet prikk-prikk-prikk i sporleggers fotspor bortover veien en 50-70m før hun tasset inn i skogen igjen. Over kratt og til og med en liten elv. Hadde jo ingen flere gjenstander å trøste meg med, men fant en fersk sneip i det minste. Tass tass tass - underlagsskifte, hogstfelt og så faenmeg opp på veien der vi skulle møtes. Tass tass tass oppover veien. Hvor var slutten?! Hva hadde gått galt!? Alt så jo så fint ut! Søkte tilbake til underlagsskiftet - samme løsning opp på veien. Satte fra meg sekken og søkte over hele det onde hogstfeltet for å se om det forandret på saken. Nei. Prøvde også en pateteisk "Søk apport", men hunden var ikke så interessert i å avslutte seansen med feltsøk i hogstfelt. Sporloggen viste nå 6,5 km. Nå var jeg hinsides interesse for å bestå ukas arbeid, noensinne dra på leteaksjon, og hadde alt i flere timer formulert min skriftlige utmelding av NRH. "Kjære NRH, jeg melder med med dette umiddelbart ut av organinsasjonen, gjerne med tilbakevirkende kraft, da det er en komplett misforståelse at jeg ble tildelt gul vest..." La meg ned på sekken for å fullføre mitt avskjedsbrev og ikke minst min påbegynte død. Der lå jeg flat som en pannekake og ventet på transport, da jeg plutselig ser at jeg ligger rett ved et lite merkebånd, og under granbusken på veien ligger det en liten blå snor. Sannelig hadde jeg ikke lagt meg ned for å dø rett oppi slutten. Akkurat da ofret jeg ikke en tanke på hvorfor sporlegger hadde lagt begge gjenstandene i sporet rett etterhverandre, gått ut på veien, og til slutt brukt en liten taustump som slutt og attpåtil plassert den under en busk oppe på veien. Shiva fikk en trøstepølse for å ha vist meg slutten to ganger uten å få noen takk, og jeg slepte meg opp til møtestedet. Fortsatt kvalm og ør, men i allefall ikke suicidal lenger. Leverte inn sporloggen og fikk en Haha, og en Hmmmm. Hva skjedde med nesegrus beundring for innsatsen? Jeg tildelte meg selv høylydt NRHs tapperhetsmedalje og trakk tilbake utmeldelsen.
DAG 2: TEIG
Forstår fortsatt ikke hva som skjedde denne dagen. Tror det var lilleteigen vi gikk. Og gikk og gikk. Fikk opplysninger som tilsa at jeg brude søke av begresningen langs veien først, hvilket jeg gjorde uten andre resultater enn stikkskader fra aggresivt hogstfelt. Trøklet videre og videre i stekende sol uten resultat. Fikk flashbacks til Discovery-programmer om hva som skjer med kroppen når man dør av hete og utmattelse.
Til slutt hadde jeg dekket alt unntatt norvestre hjørne, hvilket jeg rapporterte inn. Regnet da med å få en fig her, og ble mer enn stiv i blikket da jeg ikke fant så mye som en sneip. Innrømte nederlaget på samband, og ble da bedt om å søke av sørlige del av teigen på nytt. Jaha. Så det var der feilen lå. Men nei, ingen resultat der heller. Begynte å bli alvorlig bekymret, for tidskravet hadde for lengst røket og kravet om funn var jo heller ikke akkurat på plass. Ny beskjed. Vestre begrensning. Javel. Men nei - ingenting der heller. Ekstraordinært svett og sliten for lengst. Får så ny beskjed om å søke på et koordinat i østre del av teigen. Nå var teigen blitt en grønn klyse i sporloggen, så jeg måtte rett og slett slette hele dritten for å i det hele tatt se hvor jeg gikk. Gjorde funn rimelig kjapt her, men altså på et sted som jeg hadde søkt av for godt over halvannen time siden, og fig hadde kun ligget der en time. Hvordan skal man ha mulighet til å bestå en teig innen halvannen time når fig først plasseres ut etter 2 timer? Og hva skjedde med muligheten til en rask løsning hvis man søker strategisk? Mystisk. Ingen kommentar fra instruktørene hverken på opplegget eller på min heltemodige innsats for NRH. Kjenner at jeg har tømt både meg selv og hunden grundig.
Orker ikke gjenopprette væskebalansen med øl om kvelden og legger meg kl 21:30. Våkner sur og med sengetøyet fullt av rødgult snørr som tyter ut av gnagsåret på helen. Feller noen modige tårer over alle de fine bildene og filmsnuttene Joachim sender av naken, deilig liten babykropp på stranda. Puppene sprenger av melk jeg aldri rekker å pumpe ordentlig ut, og tvinger meg selv til å ikke begynne å gråte over at de bare spiller country og svenskpop på radioen NÅR JEG TRENGER Å HØRE LITT FIN MUSIKK!!! Irriterer meg over at jeg holder på å bli vippet av pinne av tause instruktører og fysiske påkjenninger, og karrer meg videre. Ennå ikke halvveis.
DAG 3: MER TEIG
Antar dette var lilleteigen på nytt, til tross for manglende mulighet til strategisk løsning. En god dag for Team Gjølle der vi plukket funne fra hele tre teiger. Klakket igang i fin motvind, så lillebiffen løp over i naboteigen og stjal en fleecejakke. Fortsatte i god stil i kamp mot høydekurvene. Etter langt om lenge kom en figurant gående fra naboteigen. Meget interessant i følge Shiva, som forfulgte ham langt og lenge og tok ham igjen i teigen nærmest veien. En god løpetur for Team Gjølle. Deretter oppsto det sterk konflikt mellom kompasset, GPSen, min kvinnelige intuisjon og min logiske hjerne som forsøkte å koble den sprikende informasjonen til noe vettugt. Mens jeg tråkket rundt meg selv og kikket på de uforståelige rosettene som oppsto i sporloggen kom biffen plutselig inn med melding, og vår egen fig var funnet. Fikk beskjed om å sprette champagnen og ta taxi tilbake til KO. Eneste kompliment så langt, så det varmet et slitent hjerte.
Deretter var det lange sporoppsøk. Biffen tasset av gårde i kjent lusetempo, fant sporet og fulgte det fint til slutten. Ga meg selv terningkast 6 i sporoppsøk, siden ingen andre var der for å bifalle våre prestasjoner.
DAG 4: MELDING OG ØVELSE
Dagen startet bak leieren med sjekk av melding. Runderte ca 400m, nok en gang i stekende sol. Nok en gang ikke spesielt elegant og fartsfylt, men hun gjør nå som jeg sier. Fin melding på gjenstand. Fin melding på gående. Deretter legger hunden seg ned i skyggen etter å ha "rundert" ca 15m. What to do? På'n igjen. Fin melding på gående nok en gang, men denne gangen fortsatte han bare å gå. Og gå og gå. Han rakk å gå ganske så utrolig langt mens jeg belønnet for meldingen og deretter løp med Shiva pendlende mellom meg og fig. Stoppet ikke da jeg ropte "Hallo". Heller ikke ved "Stopp i lovens navn", og sannelig ikke da jeg brølte "Freeze" heller. Ingen nåde, og ut på nytt slag igjen. Fin melding på tildekke fig, og dermed var vi ferdig. Følte at det var uforsvarlig varmt, og hun ga tydelige signaler om at hun ikke hadde det bra. Denne gangen gikk hun helt tydelig på lydighet, men det var godt å se at hun faktisk melder like støtt selv om tunga henger på knærne og motivasjonen er lik null.
Desverre gikk det ikke like bra for de andre, og alle de tre halshundene streiket helt eller delvis. Veldig glad jeg ikke har hals, det er rett og slett en mer krevende meldingsform.
Så bar det av sted til øvelse.
Huhei, hvem var mest erfarne hundefører i laget. Moi?! Sjokk og vantro. Der satt jeg i KO og skulle være med å organisere søk etter 30 psyko-ungdommer. Vi var 3 hundeførere i KO, og det var 2 for mye. Flertallsbeslutninger er en uting. Tok urimelig lang tid å få dekket primære søketeig, og vi brukte tid på uvesentligheter som å tegne av søksområdet osv. Men etter en litt treg start, gikk det hele fint, og jeg fikk skryt for innsatsen gitt. Hvem skulle trodd det. Nå hadde jeg riktignok det minste laget å holde styr på, men jeg merker jo at jeg har fått mer erfaring fra sist. Deilig å sitte på en stol og piske andre rundt over samband. Men lykken kunne jo ikke var evig, og til slutt ble jeg kastet ut av paradis og i søk rundt en seter. Holdt på å kjøre bilen på dunken for veien ble smalere og dårliger for hver meter. Til slutt var jeg kommet til det punktet hvor man innser at man ikke klarer å rygge, og bare må fortsette til man finner et sted å snu. Det stedet ble på ca 500m unna setra. Ingen sted å hverken stoppe eller snu, men en stor gravemaskin som blokkerte alt. Skjønte fort at dersom jeg ikke klarte å oppdrive en av de savnede psyko-ungdommene til å hjelpe meg å rygge bilen, så ville det hele ende i enten dyr NAF-regning eller dyr understellsreparasjon, inkludert skilsmisse.
Slapp Shivassen ut i sauenes rike, og hun gjorde et prikkfritt sporoppsøk mellom all sauelorten. Endelig kom mine uker med asfalt- og grusspor til sin rett. Tass-tass-tass bortover veien i et 3 timer gammelt spor, ned i skogen og bak et hus lå en person som viste seg å ha overnaturlig evner innen ryggedirigering.
Dag 5: ENDA MER TEIG
Storeteigen... Motivasjonen var ikke helt på topp, men godt å ha hatt en litt roligere dag i forveien. Jeg gikk og jeg gikk og jeg gikk. "Arvet" teigen til forrige ekvipasje, så det var spekket med velduftende og distraherende spor. Ikke til hjelp, og vanskelig å lese hunden for hun drev jo med noe hele tiden. GPSen oppførte seg merkelig, og lurte meg til å dekke de samme områdene flere ganger. MÅ bli mindre avhengig av GPS og stole mer på meg selv - kastet bort mye tid der. Og så gikk og gikk og gikk jeg enda litt til. Og litt til. Tiden begynte å bli knapp og jeg var den eneste som fortsatt var i søk. Endret taktikk helt på slutten for å utnytte vinden bedre og fant en jakke på god avstand. Rett etterpå var figuranten lokalisert og det gjensto bare en liten dert igjen av teigen. Sørget med andre ord for maksimal søkstid, men kunne ikke blitt annerledes slik vinden sto. Deretter spjæret himmelen i lyn, torden, regn og haggel, og min patetiske schäfer tuslet tilbake til bilen sammen med oss i ly av jervenduken.
DAG 6: DRIVER DANK
De stakkars halshundene var fortsatt på vippen, så bringkobbeljentene ble sendt av gårde for å more seg. Vi la en teig hver for hverandre - jeg la en lureoppgave og stresset henne masse på samband og taktikk stakkar, men hun løste det bra. På min oppgave prøvde vi å få til en lengre overværsløsning, men vinden ødela vår brilliante plan. Kaffen kunne derimot ingen ta i fra oss, så det ble endelig tid til å spise matpakken i ro og mak.
Deretter var uka over, og jeg besto med god margin tror jeg. Ingen negative tilbakemeldinger på noe, og ekstra pluss for godt samarbeid med hunden når både hund og fører er slitne. Det varmer!
Må si det var en rimelig tøff uke. Været var en heftig påkjenning, alle middager ble skylt ned i en fei, og det å aldri få noen tilbakemeldinger var både undøvendig nervepirrende og irriterende. Selv om jeg besto, er det masse jeg kan bli bedre på, og skulle gjerne hatt feed back underveis for jeg synes ikke jeg har lært noe utover de konklusjonene jeg trakk selv. Følte meg som et udugelig null mesteparten av uka og ante aldri hva neste oppgave var.
Summa summarum må jeg si at jeg ikke er rent lite stolt over Team Gjølle. Jeg er staere enn jeg trodde og har flyttet psyken mange hakk denne uka. Og så er jeg veldig glad i lillebiffen min som, selv om hun ikke er det beste emnet akkurat, så jobber hun som en liten helt og er trofast og lojal mot Team Gjølle helt til siste rest er brukt opp.
17 luglio Alt vel i dronningriketKjelleren betra... ops, lillemann hoster og harker stygt ved siden av meg med brunt snusgørr rennende ut av munnviken... Sånn. Ja, Shiva-kjelleren anses nå som tilfredsstillende ryddet, og nå skal det bare vedlikeholdes fram til prøvene. Har vært en uke på hytta med alle kvinsa i familien, og pisket ut yngste stesøster ut i skogen 3 VELDIG FINE ØKTER OG HVEM HAR SATT PÅ STORE BOKSTAVER HER NÅ? Sånn. Ja. Var veldig varmt der, men Shivassen ble ustyrtelig bekymret over at Magnussen forsvant med barnevakten bortover stien. Fint tempo og veldig dype fine slag. Uerfarne figuranter plasserer seg jo gjerne på litt merkelige steder, så hun måtte virkelig jobbe og hadde flere fine løsninger på flere hundre meters hold også. Kjørte en økt alene som gikk endel tråere (Hadde kjørt ut en jakke, så terrenget var absolutt fertfritt). Magnus satt fornøyd på ryggen min og ropte begestret Dutt! Heh! Næh! (Ut, Her og Nei?!).
I tillegg fikk vi trent litt kondisjon i vannet med vår lille kano der vil krysset vannet over til andre siden. 20 min hver vei. Passe sliten på slutten - godt å hvile ut i hengekøya...
Flere som må hvile i hengekøya etter intensiv innsats på land og vann...
Har også hatt et par økter på egenhånd hjemme. Fin fart og motivasjon da også. Hva er vel bedre enn å rundere 900m innover fra Østmarksetra. Spise lunsj og krabbe litt rundt, og så rundere tilbake. Bicepsen ser fin ut, selv om svømminga kanskje ble litt i overkant siden hun ble så stressa når hun havna langt bak kanoen. Men så vidt jeg ser så vil den holde fint til hovedkurs mm.
Tilbake på lista er vi også, og 3 utkallinger har vi rukket å få med oss siden sist. De får bli behørig rapportert i egen kategori.
I dag hadde vi en lang og fin dag i skogen. Synes Shiva har virket litt slapp og utilpass etter at vi kom hjem fra hytta, så det var godt å se at hun var full av futt i dag. Gikk 400m tomt og alene som gikk kjapt og fint. Deretter 800m som fløt veldig fint. Ivrig etter å komme seg ut, lange fine slag og alt er slik jeg vil ha det. Har jo de sedvanlige stoppene, men nå var det kun for å søke samarbeid. Kjip sidevind, men vi fant nå begge figurantene, og den ene inkluderte en liten badeseanse der hun spytta bittet i vannet, men meldte fint likevel. Et lite skritt for menneskeheten, et stort skritt for badenarkomane hunder... må også for ordens skyld nevne at jeg gikk et par minutter raskere enn Geir, og at jeg fikk Henry (eller Han Henry, som han vel heter) til å starte prikkfritt på første slag, der der både Johnny og Geir måtte bite i det sure eple og spise sine hatter og steke i sitt eget fett. Moahahaha.
Lillegutt ble skikkelig grinete på slutten, og jeg tenkte fortvilet at nei, nå har han vel blitt for stor og utålmodig til å være med på lange dager i skogen. Men så så jeg på klokka og skjønte at det var akutt sult som plaget ham (hadde jo bare fått 4 måltider stakkars). Børstet det værste rusket av figurantpølsene og de gikk ned på høykant. Johnny supplerte med en kjøttkake, og dermed var alt fryd og gammen igjen.
Trøtt gutt dekorert med stamplass-skitt og knottbitt.
Shiva er også trøtt og får dele teppet med Magnus.
20 maggio Svømming for store og svømming for småMandag var vanndag. Startet med babysvømming. Mitt stakkars avkom har jo vært på mer hundesvømming enn babysvømming. Han har tydeligvis lært endel svømmeteknikk av sin firbente storesøster, for i denne gangen ble junior så entusiastisk da han kom uti bassenget at han hvinte høyt og skingrende, og plasket så mye med armer og bein, at vi måtte stå alene i et hjørne for å ikke skremme de andre små hos kursdeltagerne. Men jeg sliter fortsatt med å stå i ring med 10 andre voksne og synge i fullt alvor "Hjulene på bussen de går rundt og rundt, rundt og rundt, rundt og rundt". Et eller annet er litt kleint med hele settingen.
Da vi kom hjem, hadde han svidd av så mye krutt at han faktisk sovnet sittende rett opp og ned i kjøkkenstolen sin med munnen full av banan. Pirket ut de siste bananrestene og puttet ham i seng, der han sov 3 timer (ja, måtte inn å sjekke om krybbedødsfantasiene mine stemte opptil flere ganger).
Da han endelig våknet, var det Shivas tur. Ut i Skraperudtjern med henne. I godt selskap med drittbikkja Albert og hans fiskende matfar. Prøvde vennlig å spørre om vi kunne ta hver vår halvdel av brygga, og det sa Alberts far ja til, men han fortsatte likevel å kaste spøet over på min side, men stor fare for å få schäfer på kroken. Abert bjeffet som en gal hele tiden (mens Alberts far sa ALBERT tusen ganger). Til slutt begynte det å regne, og vi trakk opp til bilene - Albert hoppende og hvesende baklengs i flexilina si, mens Alberts far fortsatt brølte ALBERT, fortsatt uten effekt. Jeg spankulerte med dårlig kamuflert, hånlig smil på leppene og hunden fri ved fot. Det må jo være lov av og til?
For å hindre bicepskatastrofe vrengte jeg varmeanlegget på 30 grader og nøt tropiske dager i bilen. Etter å ha passert Vestby forsvant det meste av Aloha-stemningen og jeg måtte kapitulere ned til 21 grader, resten av turen til Jeløy.
Og i dag fikk vi klemt inn en liten time hos Aqua-Lene på klinikken der ute. Shiva sparte som vanlig ikke på noe, og nå var det hennes tur til å sovne sittende innlent i hjørnet på Lenes kontor.
Veldig fint å få sjekke ut progresjonen med henne. Gode og dårlige nyheter. Hun har fortsatt vondt når man klemmer på både triceps og biceps på både høyre og venstre side. Og hun strekker ut 1,5-2 cm kortere på venstre forbein. Men det positive er at hun ikke er det spor halt og ikke kompenserer på noe vis - hun bruker seg parallellt og fint.
Oppskriften på best mulig kondis er nå som følger:
1. Gå tur først og varm opp muskulatur.
2. 3x3min svømming annenhver dag, så inn i varm bil. Øke til 3x5min og hver dag om hun ikke blir støl
3. Neste uke tillate rundering i mest mulig flatt terreng (i allefall i starten) + god oppvarming først. + Isposer etterpå (kjenner en viss motvilje akkurat der...)
4. Prøve å få henne til å strekke ut venstre side mer, gjerne ved å gå i bånd i sirkel, slik man gjør med hest.
5. Massasje
6. Melde meg på kurs i hvordan få motivasjon til å dille med å varme opp, kjøle ned, svømme, stretche, massere for trehundredeogførtiendegang på en litt under middels bra bikkje...
16 maggio Roter det til igjen...Full av gode forsetter: Helgevask av huset, svømme med hunden og fikse bilen.
Begynte så vidt med førstnevnte, som forløp fullstendig uten dramatikk eller annet som kan pirre. Siden det var regnskyer på himmelen bestemte jeg meg for å ta svømmeturen først. Fyrte opp bilen til 30 grader, og begynte nedstigningen til Skraperudtjern. Hunden var vill og gal og vi svømte 2+300m sånn ca. La inn en pause midt i for å være flink, men den brukte Shivassen til ånners-løping i alle retninger, og i løpet av 30 sekunders pause hadde hun gjort like mange illegale bevegelser. Svømminga så ut som før - brukte venstre og høyre side likt. Puttet henne kjapt inn i bilen og fyrte opp til nye 30 grader.
Kom nesten til Skullerud før bilen streiket. Frekt! Vår nye flotte BMW som skal gå som en klokke i 100 år. Fikk vrengt inn til siden da det slo meg at den lille gule bensinmålerlampen jo begynte å lyse da jeg var på vei til sportreningen i går. Men da hadde jeg litt dårlig tid, så jeg måtte ignorere den. Dessuten misliker jeg sterkt åå punge ut 800 kroner i tide og utide. Da jeg skulle tilbake fra trening fikk jeg også dårlig tid grunnet dustekø over hele Røa mens Joachim ventet på å bli plukket opp av sin privatsjåfør, undertegnede. Da han endelig satt bak rattet (ja, vi bytter når han kommer i bilen...) så lurte han på om jeg helt hadde sluttet å fylle bensin. Jeg bedyret at den akkurat hadde begynt å lyse, og at jeg skulle fikse det i morgen. Fortet oss ut på Alnabru, og så hjem i gjen. Egentlig var det regnskyenes skyld, for jeg hadde tenkt å tanke med en gang, men ble altså, av klimatiske grunner nødt til å gjøre om på planen.
Men altså, hva gjør man når man står der med bilen full av sultne barn og våte hunder med raskt avkjølende muskulatur? Kunne selvsagt valgt å skjule skammen og tatt bussen hjem, funnet bensinkanne, gått til bensern, gått tilbake og tatt bussen til bilen igjen. For lat. Velger heller skam framfor anstrengelser. Joachim var utenbys, og har allerede en gang møtt meg med bensinkanne (den bilen hadde riktignok defekt varsellampe, så jeg kan umulig lastes at jeg fortrengte at pilen hadde stått på 0 en stund). Kan jo ikke ringe de jeg pleier å ringe når livet går meg imot (bestevenninne, mamma eller storesøster - helt ubrukelig i slike praktiske, ikke-emosjonelle situasjoner). Pappa, som ellers gladelig donerer en nyre på sekundet, var på vei til møte, så det gikk ikke. Christoph tar jo ikke telefonen i fengselet sitt. Vurderte å ringe Johnny, men litt langt å kjøre tur retur fra et annet fylke m liten bensinkanne, samt utstå framtidig mobbing til evig tid. Måtte derfor ringe Joachims kompiser som har inngått et eller annet slags blodsbrødrefelleskap i ung alder og alltid gladelig stiller.opp, inklusive for tåpelige kjærester. Fikk napp på telefon nr 2, men telefon nr 1 var desverre til en som kommer til å kringkaste den glade nyhet om at jeg strandet på Skullerud så snart han runder 0,3 i promille, til tross for at jeg har utlovet dødsstraff for tysting.
Tror jeg satser på hest i framtiden. Er bedre til å forstå signaler fra levende vesner. Eller mindre dårlig i allefall.
28 aprile Vi lever!La også inn en liten blogg med oppdateringer - velformulert, vittig og med flotte bilder. Men det ble spist opp av et svart hull i internett (må visst kjøpe ny router) så da får mine trofaste lesere klare seg med det sedvanlige mikkmakket av rotete beskrivelser og stavefeil
Men altså - hva har skjedd siden sist?
Var frøktelig flink å trene fram til påskeferien. Mange lange runderinger på Østmarksetra, og vår nye spesialvinterdisiplin golfrundering+isdans på den glaserte Haga golfbane. Alt med vekslende hell og varierende dose nordnorsk bannskap. Her er et lite bilde fra en utmerket morgen på Østmarksetra. Minus 8 grader. Sitter og venter på at Roy skal sniffe seg fram til et par isbrodder jeg skyldte ham, en pose tørrfisk, nybakte muffins (jepp - jeg kan bake pose-muffins) og ikke minst Team Gjølle.
Så kom påsken og tok oss til Sør-Afrika. Vidunderlig ferie med grilling, vinsmaking, turer i fjellet, og generell latskap til en billig penge.
Her er vi på fottur i fjellene utenfor Stellenbosch og bader føttene i en iskald bekk/kulp (dvs Magnus bader føttene - jeg syntes det var altfor kaldt) + utsikten fra Table Mountain over Cape Town, og Syd Kapp i det fjerne. Tror Lille-M må være en av de yngste som har rundet Table Mountain - han kosa seg stort bakpå ryggen min og tok en liten lur underveis.
Her er vi og besøker noen litt spesielle Vespa-venner i Port Nolloth nær grensen til Namibia. De hadde akkurat flyttet din for å drive et backpacker-sted. Bodde i noe som minnet mest om en nedslitt trailer, sammen med sin 13 år gamle datter (blir undervist av foreldrene og oppfører seg som om hun skulle være ca 50 år) + deres to fullstendig ute-av-kontroll dachshunder. En av dem kicket helt på Magnus og hoppet opp og nappet i klærne hans og skrapte han på låret... litt stressende å passe på...
Port Nolloth er en gammel diamantgruveby - endel rimelig barka karer som kjørte rundt i daukjørte pick-uper. Ingenting å gjøre annet enn å høre på tåkeluren fra fyrtårnet og drikke øl. Så da gjorde vi det. Morsomt å se en helt annen del av Sør-Afrika. Vel verd 70 mils kjøring hver vei, og ikke en tåre fra lillemann der vi suste avgårde i vår lille blå Polo leiebil.
Her er Magnus på stranden, nok en gang med iskaldt vann rundt føttene (Atlanterhavet minus golfstrømmen + kalde strømmer fra Antarktis), og hans første natt som backpacker. Tidlig krøkes osv.
Vel hjemme i Oslo ble vi møtt av isstorm, sure taxisjåfører og man merker hvor generelt uhøflige og uoppmerksomme nordmenn er. Ikke et trivelig møte med gamlelandet der vi sto midt på natten i tynne klær, tung baggasje, sovende baby og ingen som gadd å hjelpe til med noe som helst.
Velvel. Fikk nå plukket opp Shiva som hadde bollet seg med en haug med huskyer hele påsken. Sliten og litt slankere i fisken. Hadde visst ikke vært den fødte sledehund - etter 3-4 km i spann plantet hun rompa i bakken og ville ikke mer. Så da fikk hun løpe bak ved sleden. I flexi-line. Synet av 11 smekre huskygutter fikk det tydeligvis til å rasle i eggstokkene hennes, og hun startet løpetiden før normalt. Tenker det var litt utfordring å holde styr på en helt spann hannhunder med en horete liten schäfer som sto og bød seg fram til alle og enhver. Heldigvis fikk jeg oppklart per telefon at det var schäferkløe hun holdt på med, ikke lusekløe.
I et forsøk på å opprettholde den gode formen fra påsken, startet jeg et intensivt sykkelprogram. 2 ganger rundt Østensjøvannet (ca 1,2 mil totalt) flere ganger i uka. Lot henne også trekke Lille-M i vår geniale sykkeltralle:
Resultatet lot selvsagt ikke vente på seg. Ikke i form av toppkondisjon og supermuskler. Neida. Betennelse i biceps. Syntes hun skrubba litt når jeg syklet, men jeg avskrev det med at hun endelig hadde lært seg å disponere farten etter hardkjøret i påsken. Så jeg kjørte på. Inntil hun stadig oftere løftet venstre forlabb og pep når hun hoppet opp/løftet forlabben høyt. Første rundering etter påsken var helt dass. Sneglefart og feilmelding på første og tredje slag. Hun har feilmeldt før, men ikke denne typen frustrasjonsmelding. Hyl når hun hoppet inn i bilen. Fikk utredet hennne hos Katja (hundeslededamen) som lokaliserte det hele til biceps. Tok et røntgen for å utelukke feil i leddet. Fant en pitteliten forkalkning på motsatt side, men ellers ingenting. Dyrlegen anbefalte artroskopi og å kutte senen - visstnok standard prosedyre på bicpesbetennelser. Jeg syntes det hørtes både dyrt, drastisk og håpløst ut i starten av regodkjenningssesongen. Gikk hjem med lang underleppe, ro og rimadyl. Absolutt ingen bicepshelende effekt av lang underleppe, ro og rimadyl. Faktisk ble hun bare værre og skrek helt grusomt de gangene hun lot seg rive med og begynte å hoppe fornøyd rundt seg selv. Selv lyden av rasling i Gore Tex kan utløse ekstase i den hunden.
I ren desperasjon fikk jeg gnålt meg til nummeret til en dyrlege som visstnok hadde vært borti dette, og under over alle under - vår faste dyrlege på Jeløy dyreklinikk pleide å forsøke med kortisoninjeksjon i leddet to ganger før han opererte. Ringte ham opp, og fikk gnålte meg til å prøve dette til rabattert pris, under trusler om å selge meg selv på Plata siden jeg ikke har råd til artroskopi (har jo svidd av årets dose forsikringspenger på knekt hale som ble lappet sammen av samme veterinær).
Nå har det gått halvannen uke (ro, rimadyl og halvlang underleppe) og hun er helt klart bedre. Jeg kan ikke tenke meg noe kjedeligere enn å ha henne i bånd disse 3-4 ukene, så jeg har utvidet definisjonen av bånd til også å gjelde sporline. Jobber nå med å perfeksjonere asfaltspor, eg begynner å få litt mer teken på å lese henne. Men gjenstandsinteressen hennes har svimt helt av, så der må jeg ta i et tak. Høydepunktet så langt var vel sporet vi gikk gjennom runderingsløypa. Etter litt utredning i starten gikk hun klokkerent gjennom alle kryssninger, krysset midtlinja og plukket begge gjenstander + slutten. Jenta si det!
Nei, nå er ungen sulten og vi skal snart på babysvømming - den eneste aktiviteten han får utenom å henge på standplass og spise på kongler. 05 novembre Meninger om mangtAltså. Før min hjerne ble til mos, så jobbet jeg på Senter for Utvikling og Miljø, grunnlagt av økofilosofen Arne Næss. Etter dagens runde i sports-, dyre- og barnebutiker føler jeg meg forpliktet til å synse høylydt om det åpenbare misforholdet som er mellom nordmenns lommebok og forstand.
BUKSEGALSKAP
Syntes jeg hadde et relativt objektivt behov for litt stæsj. Jenter føler jo ofte det. Min elskede Gore-Tex-bukse har membran som et knekkebrød og hull på kneet. I tillegg er det et helvete med selebukse for hundeførerpiker. Har mang en gang forbannet bukseselene når jeg midt på nattlige leteaksjoner har måttet vrenge av meg vest, jakke, samband, sekk, kart og kompass for å vanne blomstene. GoreTex jakka lekker i sømmene og glidelåsen har mistet masse tenner og selve draget til glidelåsen. Har prøvd alle slags impregneringer, men GoreTex skal visst ikke tåle 5 års krabbing i skogen. Troppet derfor opp på Oslo Sportslager som hadde handledager for NRH-medlemmer for å finne meg en ny bukse i allefall. Hva finner jeg: Jo, GoreTex bukser koster rundt 4000 kroner. For en BUKSE! Uansett merke! Siden jakkene jo er enda dyrere, vil det si at en haug med mennesker går rundt i et antrekk for rundt 10.000 kroner. Det er jo like mye som prisen på en bunad! Og de fleste bruker det jo bare til å rake løv i hagen med, eller vralte seg en tur i solskinn. Fant en bukse fra Arcteryx til halv pris, men jeg klarte fortsatt ikke forsone meg med prisen, og ba dem om å holde den av en dag. Det hele fikk en happy ending på XXL der de fører merket Stormberg, som har helt ok design, helt ok funksjonalitet og veldig bra priser. I tillegg er Stormberg et trivelig lite norsk selskap nedi Kristiansand som ansetter folk med litt skjeiv bakgrunn, og reiser ned til Kina for å passe på at klærne blir produsert på en forsvarlig måte. Så jeg er nå den stolte eier av en samfunnsansvarlig, behagelig og lækker bukse med et membran tilsvarende GoreTex, til den nette pris av 999.- Den varer sikkert ikke like lenge som de til 4000.- men til den prisen kan jeg jo kjøpe 4 stk, så jeg skal nok holde meg tørr og god like lenge.
BABYGALSKAP
Deretter bar ferden til Barnas Hus på jakt etter skikkelige ullsokker og lue til junior. Jeg oppdaget raskt at det bare finnes klær til innebabyer. De skal visst ikke være utendørs før de blir 2 år etter utvalget å dømme. Jeg har jo fått 3 vinterdresser til ham, men alle er i bomull/syntet og har kaninører, bjørnehaler og isbjørnører på seg. Fryktelig upraktisk i runderingssjalet, for da kommer på en måte halen i klem og ørene på tvers og materialet holder jo ikke varmen. Og vanlige ullsokker? Nei, jeg kan få noen lyseblå i bomull med giraffmønster og krokodilletær til 300 kroner. Og lue som tåler litt vindt og vann? Nei, men det finnes uendelige mengder bomullsdritt med ører fra hele dyreriket. Det er snart VINTER og vi bor i NORGE! Å mens jeg er i farta - jeg oppfordrer alle til å le hånlig av alle bertene som farter rundt med små, nette trehjulsbarnevogner nå: Om 2 mnd er det sprengkaldt, og babyene deres er blitt for store til å få plass til både seg og vognpose og det ene forhjulet kommer til å kjøre seg fast i snøen. Da hjelper det ikke at vogna kostet 7500 kroner. Da skal jeg svinse rundt med min enorme Simo fra forrige århundre som tåler atomkrig og til og med rommer dunderklompen min.
HUNDEGALSKAP
I hine hårde dager drev jeg en dyrebutikk på nett. Fikk en Bia-bed i retur en gang. En solid og praktisk seng som har tjent oss godt i 4 år, men nå har den gått helt i oppløsning. Hvilket påførte meg siste runde med dårskap i dag. Sengen hennes koster 750 kroner! Og siden den ikke tåler vann (!?) så burde jeg tydeligvis også kjøpe et fleece-trekk til 400,- Da jeg spurte etter et alternativ, så fant han en annen til meg, som viste seg å koste 1650.- og ikke kunne vaskes. Stygg var den og. Jeg spurte om det var så fryktelig nøye hva de sov på og påpekte at ulven neppe hadde noen Bia-bed å ligge på. Selgeren la ivrig ut om hvordan ulvene jo faktisk valgte seg liggeplass med stor omhu, gjerne en flekk med myk, tørr lyng, eller kroet seg sammen i snøen, og om hvordan hunder kunne få væskefylte, hårløse flekker på ledd som gnager mot hardt underlag. Og det var da det slo meg: 750,- + 400,- er jo ganske lite å betale for å slippe væskefylte, hårløse horror-flekker. Det er jo ikke Shivas skyld at jeg ikke har tuer med myk, tørr lyng i stua hun kan sove på...skal hun lide for det? Og kanskje Magnus blir lei seg og ikke føler seg elsket når han blir stor og ser at han ikke har sokker med giraffmønster og krokodilletær på noen av barndomsbildene sine? Kjente jeg følte meg ond og smålig da jeg sa at jeg måtte tenke på saken og gikk tomhendt ut av butikken.
Så da er det kanskje like greit at Shivassen ligger helt gratis i dobbeltsenga med resten av familien. Vi vil jo ikke ha horrorflekker heller. Og Magnus har jo faktisk en dress med kaninører og en med isbjørnhale. Han trenger jo ikke få vite at han bare arvet dem.
Legger ved bildebevis av sliten og skitten hund etter endt leteaksjon, henslengt i sin anatomisk korrekte, horrorflekk-forebyggende Bia-bed (som altså ikke tåler vann) og tidsriktig antrukket avkom i isbjørndress (arvet sådan)
01 settembre BilderHer er litt bilder. Litt opp ned og i feil størrelse, men da knerten ligger på fanget mitt og spiser i skrivende øyeblikk (simultankapasitet, yes!... for hans del også - spiser og driter samtidig...) så gidder jeg ikke redigere nå.
Bilde 1: En uke på overtid - prøver å være konstruktiv og lager til pikinik for Jokke og Shiva på Skytterkollen.
Bilde 2: Team Gjølle noen dager før nedkomsten. Poserer for NRH-nytt.
Bilde 3: Shiva og junior. Shiva er veldig begeistret for den nye familievalpen, men synes nok det er litt skummelt å ha ham liggende oppå seg sånn.
Bilde 4: Minutter etter fødselen. Han ser rett og slett mishandlet og skitredd ut. Ikke rart de sover mye i starten. Og at vi må ha primalskrikterapi som voksne.
Bilde 5: Første måltid. Utrolig hvordan det plutselig kom melk ut av meg! Ligger noen år med evolusjon bak det der.
Bilde 6: Oj! To timer etter fødselen sitter man plutselig på et hotellrom! Med TV og minibar! Og en baby i en plastboks på hjul, som alle mener du kan ta ansvar for. Sinnsykt.
Bilde 7: Storken sto på trappa da vi kom hjem. Hilsen fra de søte naboene våre. Sentimental som jeg er måtte jeg felle et par tårer over hvor snihihille alle er mot lille babyen vår. Må sende 20 takkekort til venner og kjente. Innbringende gesjeft dette her.
Bilde 8: Familieformuen min.
Bilde 9 & 10: Prinsen, 2 dager gammel. Et pent barn, om jeg MÅ si det selv.
Bilde 11: Første tur. Kom ca 400m før jeg måtte sette meg ned. Vondt! Vondt! Vondt!
Bilde 12: Vårt nye liv. Junior i bæresjalet og Shivassen svømmer sine 1200m rundt brygga på Skraperudtjern. 28 agosto 3 er blitt 412 dager over termin følte junior seg endelig klar for å ankomme verden. Etter diverse trimturer off-road fikk jeg endelig ristet ham løs, gitt.
Må selvfølgelig dele alle de ulekre detaljene som alltid:
Begynte med svake rier kl 6 søndag morgen, dusjet og spiste. Ikke spesielt vondt de første timene, så jeg støvsugde og ryddet litt mens J plottet inn riene i et Excel-ark, regnet ut gjennomsnittlig varighet, trend siste 5 osv. Noe måtte jo han gjøre også. Tok et bad, tenkte stearinlys og følte meg som en ekte fødselsdronning. Kl 11 begynte J å rive seg i håret, for da var det ca 5 min mellom hver, og det begynte å gjøre ekte vondt, så vi dro inn til sykehuset kl 12. Kjøreturen inn var ikke spesielt festlig - fartsdump + rier er ingen god kombo.
Vel inne på sykehuset var jeg sikker på at jeg hadde kommet ganske langt, men akk. 1 cm åpning (det må være minst 3 for at man har noe på sykehuset å gjøre). Fødedronningen var raskt byttet ut med en mer patetisk førstegangsfødende der vi reiste hjem igjen over de samme fartsdumpene.
Nå begynte det å gjøre riktig så vondt etterhvert og riene kom tettere og tettere. Tok et bad til og fikk masse hjelp av de fancy pusteteknikkene jeg hadde lært - verd sin vekt i gull. De gangene det gikk i surr, var skikkelig kjipt (f.eks. da J hadde tappet i et badekar til meg og jeg fikk en ny ri akkurat da jeg satte meg nedi og oppdaget at vannet var ca 150 grader varmt, og måtte sitte der et minutt før jeg klarte å komme meg opp av ildbadet). Kl 3 var det så vondt at jeg tenkte jeg måtte reise inn igjen, bite i det sure eplet og be om epidural, for hvis dette bare var starten på et 10-timers maraton, så ville jeg flippe helt ut.
Kjørte inn igjen over de samme jævla fartsdumpene. En ri ble tilbrakt omslynget en lyktestolpe utenfor Kvinneklinikken, og en brølende i heisen sammen en masse mennesker. Couldn't care less. Ble møtt av en jordmor som så ut som en krysning av Dorthe Skappel og en engel. Krysset mine fingre for at jeg iallefall hadde 3 cm åpning så jeg kunne få epidural. Men nei da, her var det full åpning under riene, så det var altfor sent med epidural. Her var det bare å bli tredd på nettingtrusa og flyttes rett til fødestua, via en liten ri som ble tilbragt tett omslynget et brannslukkingsapparatt i gangen. Der begynte sannelig pressriene. Ikke rart det hadde gjort litt vondt hjemme.
Fikk lystgass til å begynne med - festlige saker! Tror jeg skal snekre sammen en slik en selv - man får visst det man trenger på Biltema. Siden junior tok en liten omvei via halebenet mitt, så tok det sin tid å få ham ut. Vannet ble tatt og det var misfarget. Siden vi mistet en liten gutt i familien på den måten for noen måneder siden, så ble jeg ganske redd, men puls og alt var helt fint. Bort med lystgassen og inn med to barnepleiere og en fødselslege som viftet med noen skumle sugekopper (ser visst ut som de man renser tette sluk med!). Slapp sugekoppen, men en av barnepleierne la seg oppå magen min til slutt, og da kom han ut. Skrikende, glatt og våt og bare vår. En utrolig rå opplevelse! Sannelig kom det melk ut av meg i samme sekund, og han sugde som en liten igle. Plutselig var vi en til og alt føltes veldig riktig.
De neste dagene ble tilbragt på pasienthotellet. Klarte ikke å sove noe særlig, måtte bare se litt til på ham hele tiden der han lå mellom oss i senga.
Alle sier at så snart ungen kommer ut, er alle smerter glemt. Sant nok, men det er jo da de kjipe smertene begynner. Gå på do med masse sting down there? Ikke godt. Sitte på et muligens brukket haleben? Melkespreng som får puppene dine til å se ut som en dårlig silokonjobb? Brystvorter som blør? Det hadde ingen sagt noe om nei! Første natten hjemme sto jeg lent over stelleborde hjemme - det rant tårer fra øynene, snørr fra nesa, melk fra jumbopuppene og blod fra unevnelige steder. Utrolig vondt overalt og ingen pause å få.
Nå har vi vært hjemme noen dager, og ting begynner å gå seg til. Han kan tre øvelser: Spise, drite og sove. Shiva skjønner helt tydelig at vi har fått en valp i familien. Hun snuser og slikker noe helt enormt, hvilket hun ikke har gjort med andre babyer. Lar henne holde på nå så hun ikke føler seg utestengt, så får vi heller avvenne henne med den ivrigste ansiktsrensen etterhvert.
I tillegg har jeg startet VM i bekymringer:
- Han kommer til å dø av sult (slet med amminga de første dagene)
- Er han autist? (er like interessert i lampa som i ansiktet mitt) - Har han narkolepsi? (sover jo neste hele tiden) - Er han døv? (skvetter ikke av høy hosting eller av at bikkja bjeffer rett ved ham) - Har han immunsvikt? (gugg i øyet + lite bleiesår) Håper å komme ut i skogen snart. Gjorde et tappert forsøk i går, da vi endelig kom oss av gårde en time etter at vi trodde vi var klare (hadde glemt ditt og datt, så bromlet det i bleia, så var han sulten igjen og så bromlet det på nytt i bleia...). Vel framme på Skytterkollen gikk vi 200m før helsvarte skyer samlet seg over hodet på oss, og vi så vidt rakk inn i bilen før haggelet satte inn. Halebeinet gjør fortsatt vondt, så 20 min er visst max enn så lenge. Kjenner at dagene lett kan skli bort i mating og skifting og TV-titting og surfing ispedd litt husarbeid, så det gjelder nok å være litt disiplinert for å få noe ut av permisjonstiden.
Bilder kommer senere! 29 giugno De siste ukers hendelserHer går det unna!
Mellom 6 juni og 23 juni klarte jeg å skvise inn 10 dager i København, 2 dager i Bodø, 3 dager i båt på fjorden, 2 dager i Trondheim, 2 dager i Helsinki og så 2 dager på hytta i Sverige. Har nå returnert til heimen, litt rikere, klokere og mer sliten. Shivassen ble oppbevart av en blanding av Joachim, Camilla og mamma. Har vært rimelig kaputt etter at jeg kom hjem, og mye jeg må få ferdigstilt før jeg går i permisjon, så det har blitt lite på Shivassen i det siste.
Men i dag fikk vi da sannelig rundert litt på Østmarkssetra. Jobbet fint på første figurant, da hun måtte sirkle endel for å skille spor og overvær + meldte fint til tross for at fig hadde tennisballen liggende rett foran seg, og jeg tror hun var en tur innom en bekk. Fortsatte forbi myra (fikk faktisk sendt henne over hele myra) og hun føk ut på et flott overværsløsning på en genser jeg hadde klatret opp en fjellskrent og hengt i et tre (passende aktivitet 5 uker før termin). Avsluttet der mens leken fortsatt var strålende god for begge parter og gikk en god tur med Shibby, som Shiva har lagt all sin elsk på.
Klasket inn litt bilder her:
1: Hele Team Gjølle i toseteren på en Nidelv 24. Sannsynligvis ikke laget for lang mann, høygravid dame og 30 kilo schäfer, men der det er hjerterom er det romperom. Innleid i anledningen at jeg ble 30 år (alene på hotell i København, så feiringen kom halvannen uke senere). Supert vær 2 av 3 dager.
2: Båtshunden Shiva koser seg som back seat driver. Tilpasset seg fint i båten og lot seg greit løfte etter vesten; da henger hun helt passiv og har litt vel stor tillit til at vi ordner opp for henne. Eneste krøll var en natt da hun klarte å stikke sin spisse snute ut gjennom kalesjen, men så ikke klarte å rygge sin brede bak inn igjen, og ble sittende molefunken på den 30 cm brede plattingen bak på båten halve natten.
3: Hva er vel bedre enn hjemmekontor i senga med en slik sekretær?
4: Mine gode venner har hentet sin omplasseringshund i dag. Perfekt blanding av labrador og schäfer. Akkurat som Shiva mht. å være lydhør og lettmotivert, men med "Av-knapp" og sunn rygg. Litt misunnelig gitt...
5: Shiva må være med på jobben om dagen, da vi pusser opp vaskerom og bad. Shiva elsker håndtverkere, kaster seg inn i bilene deres, løper i beina deres og henter pinner til dem. Det blir dyrt med timeprisen... Så da deler vi kontor og en iskrem i ny og ne (eller hver dag...)
01 giugno Test-deg-selv-meg-her-og-derTeam Gjølle gjør det ikke så bra i tester om dagen.
Shiva mistet desverre toppscoret i Aftonbladets IQ-test, da hun kom både når jeg ropte "Shiva" og "Kylskåp". Riktignok identifiserer hun seg sterkt med kjøleskapet, men det er jo litt trist å ikke vite hva man heter i en alder av 4 år...
Og i dag dumpet jeg over en frekk test på Din Side. "Er du klar for barn?". Jeg svarte så ærlig som bare jeg kan, hvilket alltid straffer seg. Selvfølgelig skulle jeg svart at jeg ikke klarer å la være å dulle med barn på bussen og at jeg er klar for å legge karrieren på hylla. For her er dommen:
"Du har begynt å tenke på det. Du kan forestille deg selv i rollen som mor, selv om du ikke er helt klar for familieforøkelse ennå."
Har ennå 9 uker igjen til å bli helt klar. Har allerede prestert å svare Joachim i en diskusjon om valg av bil, "Hæ - hvorfor skal vi ha barn i bilen?... (kikke ned på bulende mage)... Åh, eh, jah...", og da jeg var å hentet barnevogna vi får låne av søsteren min i dag, følte jeg en sterk trang til å forklare til alle forbipasserende at "Den er ikke min assa, jeg bare låner den - jeg er ikke sånn barnevognmenneske, egentlig!"
22 aprile Valp versus babyEtter at kroppen min ble invadert av et lite vesen som forstyner seg lystig av alt uten å spørre om lov, så har jeg gjort meg et par tanker om denne underlige prosessen. Det eneste jeg har å sammenligne med, er jo ervervelsen av Shivassen:
1. Bestillingstid: 1-0 til baby
- 0 bestillingstid på baby.
- Valp derimot: Skulle hatt et kull fra april, men der ble det to langhårsvalper, så da måtte vi vente på neste kull. Venting er en uting.
2. Leveringstid: 1-0 til valp
- Valp: 3 månders drektighet, 7 ukers opphold hos tispa, så hjem til oss. Utmerket ordning.
- Babyer har latterlig lang leveringstid. Noen burde klage til Forbrukerombudet. 9 måneder? En skandale for utålmodige sjeler! Søstern min kortet det hele ned med 2 månder. Da hadde hun alt klaget og stønnet på fulltid i 2 måneder. For ikke snakke om den lille detaljen om overgangen fra inni magen til utenfor magen. Satser på at bioteknologien kommer opp med en mer hensiktsmessig løsning innen 7 august 2007.
3. Helse: 1-0 til valp
- Kan ikke huske annet enn sommerfugler i magen da jeg ventet på valp.
- Baby: Kvalme, forstoppelse, halsbrann, svimmelhet, trøtt og slapp, ryggvondt, muskelknuter, våkne 2-3 ganger hver natt, fra mitt tross alt ukompliserte svangerskap så langt. Eneste glede er dobbel størrelse på puppene. Men noe sier meg at det er en kortvarig glede gitt... som uansett begynner å utviskes av dobbel størrelse på rumpe og lår, og trippel størrelse på magen. Og mystiske brune solflekker i ansiktet? I alle dager.
4. Psyke: 1-0 til valp
- Valp: Lutter glede, om enn noe bekymring for at hun skulle bli like stor og skummel som moren sin
- Baby: Tilfeldig utvalgte ting føles plutselig helt uoverkommerlig, urettferdig eller trist, mens andre ting plutselig er kjempemorsomt eller rørende. Snuuuuhfs. Og bekymringer for de merkeligste ting. Min befatning med babyer begrenser seg mest til mine småbrødre, der mine prioriteringer var at de var rene og mette, og så helst skulle sove eller ikke plage meg på noe vis. Da dette nå forestår meg som en lite offensiv og pedagogisk strategi for Gjølle jr., planla jeg å bare gjøre akkurat det som mamma gjorde med meg da jeg var liten. Men så blir det en gutt!? Kan ikke bake boller, lese bøker og synge sanger med ham på fanget til han flytter hjemmefra. Barneoppdragelse midlertidig delegert til Joachim inntil guddommelig inspirasjon og innsikt ankommer.
5. Økonomi: 1-0 til baby
- Valpetiden var en evigvarende Mastercardkatastrofe; ulike typer fancy fôr, seler, halsbånd, brukshundutstyr, vitaminer, dyrlegeregninger, ødelagt inventar og bil, kløv, bur... og alle de tingene jeg trodde jeg måtte ha, eller hvor en annen utgave så mye smartere ut og måtte prøves. Vi snakker mange mange tusen!
- Baby: Har arvet alt vi trenger, mangler bare seng og stellebord. Eneste utlegg så langt er en Kachin-dokke laget av Navahoindianere som skal holde onde ånder borte ($10), pluss en bok til 60 kr om hvordan man skal få barnet til å sove 12 timer om natta innen 3 måneder. Har også bestilt et bæresjal som jeg kan putte babissen oppi slik at jeg kan rundere ufortrødent videre med ungen på magen.
6. Interesser: 1-0 til valp
- Når største interesse er brukshund, er det jo et fantastisk sammentreff at man skaffer seg hund. Den kan nemlig være med på hundetrening!
- Baby - njaaaa. Skeptisk. Tusenfryd, tivoli, sandkasse, husking og kafetrilling får 0 poeng fra meg for øyeblikket. Bollebaking, nattevåk, og Hakkebakkeskogen for 73. gang scorer heller ikke veldig bra. Håpet er at bæresjal og tolerante lagkamerater gjør at jeg kan fortsette med trening og moro. Junior må jo ha hørt "Runder" "Nei" og "Ut" nok ganger til at det ikke kommer som en overraskelse. Og, siden jeg har reist helt til Jeløy for å la Shiva svømme, så kanskje babysvømming blir en stor hit? Lov å håpe. Men et stort minus at ikke Shiva kan være med i bassenget. Kanskje jeg og junior kan være med i bassenget på Jeløy - har jo motstrøm og alt mulig, og vannet ser jo renere ut der enn på Tøyenbadet. Hmmm.
7. Parforhold: 0-? til hvem?
- Hundetrening 5 ganger i uka, til uforutsigbare tider, sliten når man er hjemme, sure termoser og en bil full av sure grillpølser har i perioder ikke vært noen stor hit i heimen. Heller ikke mitt gnål om lydighetsprøver, O-prøver, B-prøver, A-prøver osv.
- Men babyer ser ikke ut til å være noen stor høydare heller. Har ikke merket nesegrus beundring for det naturens mirakel min kropp er i ferd med å utføre rett foran min manns øyne. Kan heller ikke se at skilsmissestatistikken hos småbarnsforeldre er noe å bli optimistisk av.
KONKLUSJON:
Her er det tett race, med en knapp ledelse til valp over baby. Jeg får oppdatere listen om et års tid og se hva dommen blir da
Var forresten på trening på fredag. Hovedkonklusjonen er at det ikke nytter å bli sint på istiden for å lage fjellskrenter som varer og varer på høyre side av løypa. Trente på Østmarkssentra. Flott åpen løype i starten, men jeg klarte ikke å forholde meg til frekkheter i form av myr og fjell da de dukket opp. Fortregning som strategi funket dårlig. Andre økt trente jeg litt på å sende henne opp steder der jeg måtte løfte henne. Hun er jo ikke akkurat spretten, men skjønner at det er dødsviktig å komme opp dit jeg peker, så da er det bare å løfte 30 kg schäfer opp etter sideflesket (de skulle hatt håndtak et sted). Det funker fint, men hun blir litt for gira og uforsiktig, så hun kan nok fort skade seg. Så snart hun er på toppen, detter hun ut av søket og blir mer opptatt av å finne en vei ned igjen til meg. Så det må det trenes mer på.
23 febbraio Lettkorrumpert adoptivhundHadde jo store planer om et aktivt hundeliv så snart jeg var tilbake til USA. Men grusomme frister gir 10-timers arbeidsdager og ingen helg. I tillegg kjennes det som om noen har kjørt over magen min med en trailer, så det frister ikke så mye å klatre rundt i snøen nå.
Så da lånes Shivassen gladelig ut til hvem som helst. Tante Camilla står nok øverst på ønskelisten hos Shiva, som gladelig inngår i Team Anarki når som helst. Hos Camilla er alt hundeområde - dusjen, soffan og senga. I tillegg vanker det godbiter og magekos når som helst.
Nr. 2 er Camillas mor, som har dannet Team Entrecote med Shivassen. Shiva får alltid sin egen entrecote når hun er på besøk der, i tillegg til 4 mils skiturer. Hva mer kan en enkel sjel ønske seg? Da hun kom og hentet Shiva sist, kastet biffen seg rett i armene hennes, for deretter å frese rett inn i baggasjerommet, klar for tur. Meg hadde hun allerede glemt.
Ellers har vi Team Risotto - min mors venninne som ble Shivas sol og fører etter to porsjoner med fløterisotte - hun tasset logrende etter henne hele kvelden.
Og i dag har vi utvidet med naboens datter, som ikke gjorde annet enn å rope Shiva med blid stemme, og lokke med kjekk schäferhann. Dermed forsvant Shivassen lykkelig inn til henne og ble der fra 8-18 mens jeg var på jobb. Dattern til naboen var på besøk med sin vakre schäferhann og en innlånt hvit liten pelsdott, og ville gjerne låne Shiva også. Ikke meg i mot. Så Shivassen har hoppet rundt i snøen i timesvis med kjekke ungen menn. Hun og Sharco utfylte hverandre også utmerket i voktingens edle kunst. Når fremmede hunder passerer på gata bjeffer Sharco mens de nærmer seg (ekte vakthund), mens Shiva står musestille med halen rett ned. Hun overtok bjeffinga så snart hunden har passert og faren er over (ekte schäfer).
Hun er jo lille gullet mitt, så har litt vondt for å levere henne fra meg. De skal jo liksom være enmannshunder og ulykkelige uten ledern sin, men hun har tydeligvis ingenting i mot å utvide flokken i alle retninger. Glad for at hun er så tilpasningsdyktig og omgjengelig av seg!
20 febbraio Tre blir fireJeg er nå ugjenkallelig på vei inn i de kjedeliges rekker, og i august en gang kommer det et nytt tilskudd til Team Gjølle - en liten figurant som forhåpentligvis blir like høyt elsket som Shivassen. Jeg hadde jo håpet på at det hele skulle ta litt tid, men den satt på første forsøk gitt. Formen har vært upåklagelig. Var kvalm en halv dag (kurert med å spise gode, salte kjeks), og var fryktelig trist en annen dag (I-poden min gikk tom for batteri og det var ikke måte på hvor grusomt trihihist det var akkurat da, men siden jeg var mutters alene i USA var det ikke noe vits i å gråte når ingen ser det, så det var bare å skru på TVen i stedet). Har akkurat kommet hjem fra 4-5 uker i Arizona. Har hatt det helt knall - lært masse, jobbet masse, møtt hyggelige folk og fått reist litt rundt og sett på Grand Canyon, Monument Valley, indianerreservat osv. Har også spist mengder med god mat, solt meg litt og i det hele tatt hatt det supert. Men man får jo litt brakkesyke etter en måned på et tomt hvitt rom, så det var godt å komme hjem. Til nyoppussa soverom til og med! Fantastisk deilig, og en god grunn til å bli liggende i det nye hvite sengetøyet. Men det er grusomt mye å gjøre på jobben ut måneden, så det er bare å disiplinere seg. Shivassen har nok en gang bodd hos tante Camilla og blitt tykk, hårløs, glad og ulydig igjen. Fryktelig kosete og veldig sosial mot alt og alle. Starter hver dag med en 200m hurrasprint rundt nabolaget på jakt etter kråker og bilen vår, så hun har tydelig hatt det utmerket. Fikk også denne gangen egen entrecote hver gang hun var hos Camillas mor, hvilket har satt uutslettelige minner i hjernen hennes. Moren kom for å låne Shiva til skitur i dag, og da var det ekstrem gjensynsglede og rett inn i bagasjerommet - jeg var tydeligvis helt uinteressant sammenlignet med entrecote-damen. I går måtte jeg også gi tapt om Shivas hjerte da vi var på besøk hos en venninne av moren min. Shivassen fikk en enorm porsjon fløterisotto, og dermed tasset hun trofast i helen på Liv resten av kvelden. Men, to ting står på plakaten: 1) Pusse støv av gamle kunster. Tenkte å bare sette i gang med en rundering i dødt terreng for å se hva som skjer. Husker hun opplegget, og klarer jeg å sette henne i riktig modus? En fin test på hvor dypt det stikker og hvor stabilt det er. 2) Prosjekt Ny og Bedre Personlighet. Har jo så langt fått terningkast 3, og må nå gå over i høygir. Skal man både ha redningshund og barn, nytter det ikke å svirre rundt i Maria-land. Joachim fant faktisk sokkene mine i kjøleskapet her for noen uker siden (brukt, men pent sammenbrette i allefall. Aner ikke hvor det jeg skulle putte inn i kjøleskapet har blitt av - kanskje jeg burde sjekke undertøysskuffen?!). I tillegg kan ikke Lille Rosin oppfostres på hamburgere, kaffe latte og smågodt. Må både bli velorganisert, sunn og ojojoj: Punkt 3 3) Ikke bli helt kjærring! Har møtt så mange gravid-monstere de siste ukene. Var på fest med en gravid som påsto at hun var så avslappet atte - spiste både egg og spekemat og fjellørret på over en kilo?! Javel ja. Living on the edge... Jeg har selv en stort kjærring-gen som kun holdes i sjakk av sokk-i-kjøleskap-genet, så det gjelder å finne den rette balansen. Et valg mellom onder. Mens jeg venter, kan jeg nyte å ha et team av hundefantaster rundt meg, og i skrivende stund er Shivassen på vei mot Løvlia i ivrig jakt på skitupper og godis. 10 gennaio Årskavalkade 2006Sannelig på tide med en liten årskavalkade
Januar
Det er tre måneder siden den grufulle ryggoperasjonen og dagene går med til svømming, massasje og intens bekymring fra min side. Litt spor og noen forsiktige skiturer mot slutten av måneden. Mens Shiva begynner å ligne en body builder, er jeg i fritt kondisforfall siden den eneste trimmen jeg får er å stå ved en bassengkant. Jeg tryner på isen og pådrar med hamstringstrekk, hvilket sender meg til "Helseprofiltest" på jobben. Får feilaktig konstatert "løpekne" (hvordan skulle JEG fått det?), at jeg har en fettprosent som en wienerpølse og "rett og slett litt dårlig kondis" som den onde, spreke damen uttrykte det.
Februar
Etter wienerpølsesjokket består februar av manisk skigåing og en pliktoppfyllende mix av svømming, mental trening, balansetrening, spor osv. Tydeligvis så mye at jeg bekymrer meg for å ha blitt "ortirektiker" dvs. besatt av tanken på å leve sunt og riktig. Men etter alle innleggende om "nok en dag forsvant i bakfylla" kan det umulig ha vært faretruende. Jon, Stig og jeg danner en liten skigjeng, og jeg henger på etter beste evne. Husker fortsatt følelsen av å se Donald-stjerner og spise snø i skjul mens jeg prøver å overbevise om at "det går helt fint altså" når jeg klarer å få litt luft ned i lungene.
Mars
Jeg kjøper nye ski og oppdager at utstyret faktisk har noe å si. Jeg begynner å trene med Johnny. Er fortsatt tydeligvis ofte bakfull på trening, men er så ivrig i tjenesten at bikkja får konstatert å ha for mye muskler, og jeg kjører henne helt i kne med svømming, rundering i 1 m snø og masse skiturer. Etter intens depping over kaputt hund, skjønner jeg at det er overtrening og sikter meg nok en gang optimistisk inn på den gylde middelvei.
April
Atomvinter i Norge. Mer rundering i snø og slaps. Mye trening med både Johnny og gamlelaget. Runderingen begynner å gi litt resultater. Vespa-gjennom-Afrika-galskapen setter inn, og jeg begynner på de grusomme MC-timene. Kan ikke huske å ha vært så redd og grått så mye over noe jeg gjør helt frivillig. De fleste måltider inntas åpenbart på McDonalds og Shiva hjelper meg å bestille mat i DriveThru: " Hei, jeg vil ha NEI!! Ja, en Big STILLE! Mac med cola NEI!!! Joda, med cola, KUTT UT! Medium størrelse. NOK! Ja, medium..."
Mai
Buklanding i treninga. Bikkja går helt i stå. Totalflopp. Jeg resonnerer som en Mensa-helt, med alt fra kosmisk sammensvergelse til pollenallergi ("Pollenskyen synes fra verdensrommet"-måneden). Tror det er fordi hun er dehydrert. Så at hun er overhydrert. At hun har livmorbetennelse. At jeg har kastet bort 30.000 på bortkastet ryggoperasjon. At hun er en håpløs drittbikkje uten læringssenter i hjernen. Og så går baggasjerommet i baklås med alt utstyret + en pakke grillpølse innestengt inni seg.
Juni
Som et hån mot kvalitetskontrollen i MC-Norge består jeg oppkjøringa. Dagen før scooterne shippes til Cape Town. Sikkerhetsmarginer er ikke min greie. Shiva har nå fått diagnosen innbildt drektighet, og tar morsrollen meget seriøst. Ingen trening. Jeg bytter inn BMWen i en Passat. En personlig tragedie for Joachim, som nå konstaterer at han har stasjonsvogn, tøfler, morgenkåpe og bor i rekkehus. Hvor ble det av rebellen med blå hanekam?
Juli
En måned senere henter en lykkelig, ulydig, halvnaken og tykk hund hjemme hos Camilla. Dette er visstnok min hund, og vi må bli kjent på ny. Selv er jeg den gode gamle og har selvfølgelig bommet på fristen til Hovedkurs Sør. En stund ser det ut til at jeg må til Målselv i stedet, men det ordner seg. Bombesikker på at alt nå skal være klart for suksess, drar jeg på A-lagssamling i Ljørdalen. En regelrett katastrofe. Har aldri vært så nær å begynne å grine på en trening. Et traume for livet. Et arr på min hundesjel. Og bare tre uker til hovedkurs. Tilbake i Oslo får jeg trøst og hjelp av mirakelmannen Johnny, og fra da av er det sprudlende blogging og enorme mengder trening. Det er stekvarmt men vi kommer langt på kort tid.
August
Hovedkurs. Inn i de voksnes rekker. Shiva består sporet som eneste på hovedkurs. Ukas arbeid bestås også, men runderingen går velfortjent i dass - verken jeg eller Shiva holder godt nok nivå. Deretter er det massiv trening hjemme, og problem for problem takles møysommelig med hardt arbeid.
September
En ufattelig treningsinnsats legges ned, i ettertid helt sjokkerende å se både mengde og systematikk. HF Gjølberg innrulleres i Knoll og Totts midtlinjeskole og det er ikke en detalj ved min mangelfulle personlighet som unnslipper. En hard skole. Jeg taper og vinner figurantøl om hverandre. Livet består av jobb og trening, det koster men gir resultater.
Oktober
Etter voldsomme treningsmengder og støttetimer har Johnny og jeg nå blitt som et gammelt ektepar, gnåler og småkrangler. Jeg gjør comeback på A-lagssamlingen i Ljørdalen og får endelig bevist for verden og meg selv at hunden kan rundere. Nervene stiger mot A-prøven i slutten av måneden. Prøven bestås som en arbeidsseier der jeg fikk bruk for all den nedlagte treningen. En fantastisk følelse! Vi blir kalt ut på vår første leteaksjon to dager senere. I ettertid ser jeg at det var helt riktig at jeg strøk i august, for hoveddelen av mine ferdigheter som hundefører ble lagt mellom første og andre A-prøve. I denne perioden har jeg også rundert 30,2 mil, i snitt 500m om dagen, hver dag.
November
Veldig voksentrening denne måneden. Teiger, lange søk, øvelser og langrundering. Spranget fra manisk fokus på 800m rundering til praktisk ettersøkning krever omskolering. Lærer stadig noe nytt. Flere utkallinger, men kommer aldri i søk.
Desember
Den store Helikopteredagen! Og enda mer praktisk øving. Og så kommer endelig ettersøkningene på rekke og rad. Hva ellers skal juleferien brukes til? Shiva kvasirunderer i time etter time. Jeg har ennå mye igjen å lære for å belønne og motivere bedre, men jeg føler meg faktisk rimelig godt opplært og utrustet til å håndtere ettersøkningene. All ære til NRHs godkjenningsprogram og til Johnny som har drillet meg for alle tenkelige scenarier.
Summe Summarum
Et fantastisk hundeår på alle måter - fra de store nedturene hos dyrleger, på treningssamlinger og kremt... det ikke så vellykkede Prosjekt Ny og Bedre Personlighet - til de store oppturene med lykkelig klapperekke-hund, bestått klasse A og de første ettersøkningene. Hvem hadde trodd det?!
13 novembre Alt velMine gamle fantasier om ryggproblemer begynte å dukke opp igjen - synes hun har virket litt stiv og ukoordinert. Spanderte på meg en tur i bassenget til vår gode gamle venn Lene på Jeløy - hun er en pragmatisk og jordnær og ser ingen spøkelser der det ikke er noen. Og her var det visst ingen spøkelser å se heller. Hun strekker fint ut, har parallelle bevegelser i bakbeina, fine reflekser og viser ingen smerte eller ømhet langs ryggraden. Hun har også bevart mye av muskulaturen i ryggen etter at vi har sluttet å svømme. Mange ser visst ut som pipestilker igjen etter kort tid. Vel å merke er hun litt krum i ryggen fordi ryggleddet etter der ribbeina slutter er må ta litt ekstra bevegelighet ettersom det bakerste leddet i ryggen er stivere, men det var ikke unormalt.
Kjøpte et 10-timers kort med svømming for vinteren. Er altfor dårlig til å trene når det er mørkt, kaldt og vått, så da får jeg ta konsekvensene av det og kompensere med litt svømming. Mye deiligere å stå inne i en varm og lys svømmehall enn å plaske rundt i gjørma. Betaler gjerne litt for det. Hun fortalte også at de har flere operasjoner av denne typen hver uke, og at det går veldig bra med de fleste av dem. Hun hadde nettopp vært i USA på kurs med politihunder, der mange hadde gjort denne operasjonen, og de klatret fint opp møner hva det nå er de skal igjennom. Har jo hatt lyst til å prøve meg på ruin, og hun hadde ingen motforestillinger mot det. Tenkte det er en fin måte å vedlikeholde søkstreningen når det er for mye snø ute, og et bra alternativ til å stå ute i pissregnet. Må bare jobbe litt med min bedre halvdel... 18 settembre Syk og svakHadde store planer om å rundere til himmels i dag, men Shivassen ville det annerledes. Hadde henne i bilen på jobb, og for å understreke sin misnøye med å ikke få ligge og breie seg inne på kontoret og forsvare det fra akademisk inntrenging, så kastet hun opp i bilen. Vasket vekk det værste og tok henne inn i lunsjen. For å virkelig straffe meg så spydde hun en brungrønn dam utover gulvet rett før jeg skulle dra på trening. En riktig lekker dam som raskt inkluderte mine nye arkivskuffer i papp. Yummy!
Jeg tenkte straks og med en gang at oppkasten skyldte enten ond boreliose-infeksjon fra flåttbittet, eller smerter pga. rygg, knust skulder eller hva søren. Prøvde å sjekke skulder/rygg-greia, men det syntes hun var så grusomt at hun ikke fikk seg til å komme inn til meg da jeg ropte på henne etterpå - hun bare løp forvirret rundt i sirkler rundt meg. Satser på at det var minnet om traumet som gjorde det, ikke at det gjorde vondt. Hun har ikke vist noe ubehag siden sist i allefall.
Uansett. Jeg droppet trening for å være på den sikre siden. Skjønte jo tegninga da jeg ga bort all Rimadylen min, og denne hylinga selvfølgelig kom samme uke. Gikk en lengre tur i Østmarka i stedet. Kun utrustet med min nyvunne orienteringsselvtillit la jeg i vei. Som det naturbarn jeg nå anser meg for å være, så gikk vi på sol, stjerner og kvinnelig intuisjon, hvilket raskt brakte oss helt ute av kurs. Ikke bare en gang, men tre. Da det begynte å skumre ble jeg litt betenkt over min overnatte-i-skogen-utrustning som besto av joggesko, trang jeans (mistenkelig trang faktisk...), tynn genser og en Cola Light. Men vi kom oss nå trygt tilbake, selv om turen to to timer og ikke en 40 minutter som planlagt og jeg ramlet uti Rundvann i vår felles iver over pinnekasting (Prøvde å få henne til å svømme rundt hele Rundvann ved å kaste pinne. Vi kom halvveis i allefall). Shivassen var irriterende frisk og raste rundt i en helvetes fart, så jeg skal prøve å la være å bekymre meg mer nå. 16 settembre Skrekk og gruKom hjem fra jobb i går til en glad og lykkelig hund. Men da jeg skulle hilse på henne, skrek hun plutselig til og smøg seg unna. Har bare hørt henne skrike sånn et par ganger av typen hale klemt i bildør, tråkke på poten el.l. Prøvde å finne ut hva det var, og det så ut til å skje når jeg løftet på forparten hennes mens hun satt. Fryktet selvfølgelig ryggen med en gang - press på de bakerste lendevirvlene når hun satt og ble presset bakover... skarp smerte fra nerver i press, begynnende prolaps osv... Hun skrek til en 5-6 ganger mens jeg holdt på med henne, og til slutt prøvde hun å gjemme seg for meg og lå bare å skalv når jeg tok på henne. Hun pleier jo ofte å uttrykke sin misnøye med tingenes tilstand med glål og ul, men her var det tydeligvis noe som gjorde ordentlig vondt, ikke bare schäfervondt. Ble jo midt sagt skikkelig lei meg.
Skulle ut med noen venner, så det var bare å skyve det så langt bak i hodet som mulig. Da vi kom hjem tok jeg henne ut en tur, og hun så litt utilpass ut, og ved en anledning ville hun ikke sette ned venstre bakbein et par skritt. Det er jo ikke akkurat noe godt tegn. Vel hjemme prøvde jeg å få strukket henne ut litt, men hun var helt anspent og ville bare ligge bak senga. Joachim mente problemet satt i skulderen et sted, for hun skrek til da hun kom inn for å hilse på ham, og da sto hun oppreist og var bare borti fronten hennes. Jeg sov ikke akkurat særlig godt, og var trist som en matros. Våknet av at hun pep et par ganger når hun snudde seg.
I dag tidlig hadde hun tydeligvis glemt alle sorger og var like blid igjen. Men da Joachim var klappet henne mens hun lå i senga si, så skrek hun plutselig igjen. Da var han bare såvidt borti øverst på høyre skulderen hennes. Så det kan faktisk tyde på at hun bare har fått seg en smell i et muskelfeste, irritert en beinhinne el.l. Hun ser også helt fin ut i bakbeina, så den haltingen i går kan ha vært at hun tråkket på noe, eller at det sve litt i et potekutt hun har der. Mulig at hun har løpt inni stuebordet som har ganske skarpe hjørner, eller det kan ha vært fra
da hun hektet forlabben i bringkobbelet for noen dager siden. Virker som om det bare er et lite punkt som gir et slags hekseskudd, for hun halter ikke, og er ikke øm, halt eller stiv i skulderen. I såfall er det nesten for godt til å være sant - vil ikke ha noe ryggreier igjen!
Og masse grattis til Oscar og Erry som ble regodkjent i dag! Den er pølsegutten sin det!
03 settembre Fryd og gammenHer har vi hatt fintfolk på besøk i helgen - lille Fryd på 3 måneder. Det gikk veldig veldig fint, og de har kost seg ordentlig sammen. Fryd har perforert ørene til Shiva, og Shiva har sunget mange schäfersanger til Fryd. Fryd hadde også mange fine forslag til hva man kan finne på kl. 06:15 om morgenen, og har prøvd seg som interiørdesigner med litt omrokkering av sko, doruller, tomflasker og sokker. Merker at vi har hatt en retriever i hus. Desverre kom Elin og hentet henne altfor tidlig, så nå er det bare oss igjen. Har en stor plan om å lure herremannen ut på plenen for litt meldingstrening, men han forhandlet seg fram til en liten lur på sofaen først, så da tenkte jeg at jeg kunne laste opp litt bilder så lenge... |
|
|