Fortsetter med prosjekt kjøre-hunden-i-kjelleren-og-opp-igjen. Ikke så utpreget festlig for noen av partene når det regner i strie strømmer, knotten driver trefrontsangrep og midtlinjegeneralen knapt lar oss spise eller trekke pusten mens vi kjører doble sett rundering oppover løypa. Lørdag runderte vi nesten tur-retur Steinbordet, ca 1600 m. Som vanlig får hun en liten nedtur etter ca 400m, for så å gå seg opp igjen på ca 6-700m. Flyter fint i perioder, men hun blir veldig lav, og det blir mange stopper der jeg må oppfordre henne til videre innsats for Rednings-Norge. Greit at hun søker samarbeid og trenger litt mer støtte, men jeg ønsker meg mer motivasjon og motor til jul, må jeg si. Men, man tager hvad man haver og gjør det beste ut av sin skråstilte utstillingsschäfer med dårlig rygg, bicepsbetennelse, våteksem og dusk under øyet. Om ikke annet er hun lenger ute å leter nå, selv i de fasene hvor hun er sliten og lav.

 

Søndag fulgte omtrent samme oppskrift, med omtrent samme resultat. Vi humper oss gjennom og finner det som er å finne. Denne dagen regnet det non-stop og til slutt var alt skittent, vått og grusomt. Tok lunsjen hjemme og fortsatte med skitne og våte ting ute i hagen, og nå tildeler jeg meg snart Lille Langerud Vels Prydhagepris. Må bare få bort en fantazillion løvetenner, som av en eller annen grunn har valgt å bosette seg hos meg, men ikke hos noen andre naboer. Hva kan det komme av?

 

Snart skal vi ut og hente herremannen Roy for et minikennelopphold, før vi bytter hunder og Shivassen skal være med Team Rimadyl til fjells. Min nevrotiske tante skal ha med sin nevrotiske katt på familietreffet på hytta. Dette har alle i familien bekymret seg for i flere måneder nå, så til slutt måtte Shivassen vike. Sist gang katten var der (uten hund) måtte den stadig hentes ned fra hyttetaket, og den lot seg kun transportere i vedkurven. Aner ikke hva den ble redd for, men en stor schäfer gjør vel ikke saken bedre. Savner henne litt allerede!

Jah, hva har skjedd siden sist?

 

Hadde en ikke uventet besværlig rundering på Skytterkollen. På tide med en litt lengre rundering, og som forventet dalte motivasjonen og hun begynte å mene både det ene og det andre. Mye pressing, og et par ekstranummere i en vanndam der jeg ble sinnsykt sint og brølte så det sved i halsen lenge etterpå. Men hun gikk nå til slutt og fikk en fin avslutning. Alle tegn på behov for et par gode gammeldagse arbeidsøkter for å jobbe seg gjennom denne fasen.

 

Men da var det tid for å leke kennel og kose seg med Roy. Dro på hytta og lot hundene være hunder. Første og andre dagen suste de rundt og inspiserte sitt nye kommedømme og badet non-stop. Dag 3 var det kun bading, avbrutt av små varmepauser i solen som gjaldt. Morsomt å se hvordan de tuslet etter hverandre og koste seg sammen.

 

Verdens vakreste lille gutt... herdes litt i vannkanten:

 

 

 

Roy lurer på hvorfor han bare får èn frokost. Magnus lurer på hvordan han skal komme seg inn i gryteskapet.

 

 

Spise gress og spise sand i fellesskap og bade dagen lang på verdens vakreste hytte.

 

 

Deretter var det hjem og sitte nattevakt på båtforeningen... Festlig. I mitt hode er dette klassifisert som mannfolkarbeid, men den gang ei. Armert med mine to eminente vakthunder tilbragte jeg natten med en annen båtmann... av det ganske traurige slaget. Kl 04, etter å ha sett nøyaktig 0 busemenn på 7 timer, la jeg meg i ren desperasjon til å sove, og sa Pass På til Roy. Avsluttet 05:30 og sov i båten til 06:30 da en viss person våknet. Fikk en time til på øyet senere, men resten av dagen forsvant i en tåke... minnes at humøret ikke var det beste

 

Vakthund 1 & 2:

 

 

Dagen etter var det sannelig min lille bursdag. Fikk deilig frokost i hagen, men ellers ingen stor feiring, da min minste lillebror skulle konfirmeres i en lang, katolsk prosedyre. Som eneste idiot hadde jeg klemt meg inn i bunaden. De som sier at ull isolerer mot varme tar feil. 30 grader i partytelt, med endeløse taler og utålmodig liten mark på fanget. Fantastisk deilig å hoppe i bikinien og stupe ut i Oslo-fjordens 22 grader. Nok en natt i båten, og så grytidlig opp for min favoritt, en kombinasjon av det beste fra to verdener: O-prøve og fysisk test!

 

Prøven var utmerket arrangert, og jeg klakket meg greit igjennom hele løypa på 4 timer. Så heller ikke noe til den gale wannabe-Rambo-mannen som har slått ned damer med stein i Maridalen. Gikk uten hund denne gangen, da hennes (min?) superkorte dekk-bliiii og generell trekking og tant og fjas i bånd ikke bidrar til mine O-ferigheter. Bomma på en punktorientering må jeg jo innrømme, men det var bare tull fra min side. Forhåpentligvis min siste O-prøve om jeg består Ukas og søskøvelsene, og dermed oppnår den hellige statusen som Tidligere Hundefører. Deretter bar det ut på båten igjen med nytt bad og kald pils for å feire egen fortreffelighet.

 

Dagen i dag startet nok en gang kl 06 med fynd og klemt og ferd tilbake til kaia, der Jokke ble skipet tilbake på jobb. Jeg fikk meg en time på øyet og så båtlige sysler, og plutselig fløy tiden og min litt uklare treningsavtale endte med at en viss person satt på Skytterkollen og ventet på meg, mens jeg enda klumset med kalesjen. Ajaj. Vill ferd med masse feilkjøring (har ennå tilgode å kjøre rett på første forsøk i Bærum). Målet var en staselig arbeidsøkt, og det ble det. Startet rett på uten påvirkning i et helt dødt, og vanskelig terreng. Synes hun gikk ganske så bra egentlig. Sliter litt med at hun fort går samme vei tilbake når hun endelig har funnet en vei igjennom alt krattet, og ofte ikke går fullt så langt ut som jeg ønsker. Det tar jo mye lenger tid å komme ut på 50m og hun synes ofte hun har gjort 50m-innsats på rundt 40 meter. Terrenget var ganske utfordrende med mye ugjennomtrengelig kratt og kvist. Men vi jobbet bra sammen og innsatsen hennes var upåklagelig. Apporterte en vante og meldte på en sykkel. Etter 500m var vi i enden av løypa og på tide å snu og rundere tilbake. Fikk se J/pølseposen forsvinne. Satte igang med gode forsetter om å være til hjelp og støtte for pelsen. Knotet endel fordi hun ofte ikke trakk bra nok fram og dermed ble det liksom litt assymetrisk mellom dekking på høyre og venstre side.

 

Etter nærmere 500m med kamp mot 100% kratt og kvist, demret det at terrenget jo ikke kunne ha grodd igjen av seg selv, og at plankebroen umulig kunne ha klappet seg selv sammen og gått sin vei. I helvete! I min iver etter å være den perfekte hundefører, eventuelt at hele O-kvota ble brukt opp i går, så hadde jeg rett og slett tatt feil i første veikryss. Måtte beskjemmet kalle opp på radioen til en viss person som nok en gang satt og ventet forgjeves på meg. Avbrøt og gikk tilbake til start og fikk funnet der. Fikk en god dose velfortjent irritasjonspreken og måtte si meg enig i alle de udugeligheter på ble påpekt ved undertegnede. Tror det er vanskelig for folk med Stifinner-Hjortefot-gener å forstå at mitt hjernesenter for lagring av terrenginfo er enten ikke-eksisterende eller dekket av teflon. Min O-karriere i ung alder ble jo i hine hårde dager avsluttet da jeg sto i den stygge lille myggnettingdressen min og forvirret så alle mine lagkamerater komme inn gjennom mål, mens jeg ennå ikke hadde klart å finne start... Trist, men sant.

 

Anyway - ble positivt overrasket over pelsen. Trengs mer arbeid før vi er på prøvenivå, men jeg føler jeg har kontroll og vet sånn ca hva som skal til for å komme dit.

 

 

Her gjelder det å ha mange, men korte økter for å holde motivasjonen oppe og bicepsbetennelsen nede. Så hun var litt stiv og støl etter sist trening, men ikke noe spesielt å skulderne. Dessuten tror jeg hun har blitt litt mer frodig i fasongen...?

 

Bestemte meg for å se hvor nullpunktet lå, og satte igang i helt dødt terreng og uten påvirkning. Gikk egentlig ganske så fint. Ikke noe problem å få henne i gang, og hun svinset av gårde i 300m i jevnt tempo. Avsluttet med et godt slag mens leken var god. Neste økt fikk hun se J forsvinne. Klart høyere fart og motivasjon da, men jeg rota litt med å få dekket 90-graderssvingen i starten, så jeg fikk ikke utnyttet startfarten så godt som jeg burde. Et litt subbete slag, ellers fin flyt og overværsløsning på ca 50 cm avstand, etter sigende i god fart.

 

Skal prøve å få klemt inn en trening til i løpet av uka, og kanskje en til helgen. Men må nok også få tatt noen lengre økter og jobbe meg igjennom litt rusk, som helt sikkert ligger å venter på meg når vi passerer 600m.

 

Resten av dagen ble brukt til skadedyrforebyggende arbeid i bilen, da det begynte å hope seg opp så mange fuktige håndkler, tåteflasker, poser med pølserester, matpakkepapir og gud vet hva. Parkeringsbilletter, en enorm mengde penner, lekebiler, biteleker, hundeleker. Isbrodder. Engangskamera, teskjeer, matbokser med små brødbiter med leverpostei på, grøt-på-glass... Humaninært arbeids mørke side. Utrolig pinlig hver gang naboen sitter på til babysvømming med sin lille rosa jente med hvite blondeluer og pusesokker, inneklemt med rot og min høyrestende sønn.

 

Investerte også i et bur som passer baki. Dermed ble det mulig å organisere ting litt bedre på hver side, og alt hundeutstyr er sirlig hengt opp på kroker på buret, i håp om at den skumle, sure lukta vil forsvinne. Magnus krabbet fornøyd rundt og spiste på gamle muffinspapir som dukket opp under førersetet, men lot seg fint plassere i buret også. Meget, meget hendig. Anbefales alle småbarnsforeldre! Er jo i prinsippet det samme som en lekegrind, bortsett fra at den også har tak. Men siden barn ikke kan fly, så er jo det irrelevant. Mulig at naboen som passerte mens Magnus satt alene og ropte og ristet i burdøra (mens jeg var inne på kjøkkenet) ikke deler oppfatningen helt...

 

 

 

 

Og jeg har bakt: En croissant for de som ikke kjente den igjen. Rå i midten, til tross for dobbel steketid. Frekt. Smakte fælt. Men jeg gir ikke opp. I morgen skal jeg steke pose-vafler til stesøster som kommer på besøk.

 

Pissregn fra alle kanter, og kun nerder som orket å være ute i regnet, dvs 4 NRH-ere og et musikkorps (ok, jeg synes kanskje det å marsjere i korps i skogen i pissregn er hakket mer bisarr enn å drive hundetrening).

 

Jeg fikk varmet opp behørig, og trasket formålsløst rundt med hund i bånd i over en halvtime. Men det var det sannelig verd - masse søksglede og veldig løpsglad til henne å være. Fikk litt påpakk for å sende henne for lang foran meg fordi jeg indikerer med kroppen at hun skal passere. Skal jeg være helt ærlig, så var det vel heller det at jeg så hun kom til å passere for langt foran, og at jeg dermed begynte å indikere selv, for å skape en slags illusjon av samarbeid.

 

På rundt 300m ble hun plutselig ofseleg lenge borte og kom inn med melding. Men da jeg ba henne påvise, krysset hun over på andre siden som om hun ville ut på nytt slag. Jeg ble mektig forvirret, og radioen bekreftet at hun ikke hadde vært hos figurant. Kjente den onde angsten for feilmelding-grunnet-smertehelvete-grunnet-for-tidlig-oppstart-av-rundering grep meg. Sendte henne ut på nytt slag på samme side - hun føk bestemt ut og kom inn med ny melding. Da var det jo bare å være med på påvisning og se hvor haren hoppet. Hun var rimelig nølende, og jeg måtte oppfordre henne flere ganger. Men sannelig dukket det ikke opp et telt uti der! Jeg ble jo grensesprengende stol og åpnet hele pølsebutikken. Da begynte teltet å bevege på seg, og et forundret hippie-hode stakk ut. Jeg forklarte som best jeg kunne, men han så ikke synlig imponert ut over å ha blitt reddet på dette viset. Bra at hun meldte på teltet, ikke så bra at hun var så nølende på påvisning. Vet jo at hun gjerne nøler på påvisning av gjenstander og fremmede, så jeg må være flinkere til å stille henne i den retningen hun kom fra og støtte henne mer, så går det bra. Slurvet litt nå fordi jeg antok at det var vår fig hun hadde funnet.

 

Irriterende nok klarte vi på gå over figurant. Planen var nemlig at jeg skulle sy mye videre enn normalt og se hvordan det gikk. Men på det slaget kjente jeg at jeg hadde gått alt for langt - nærmere 80m. I stedet for å gjøre noe med saken stakk jeg hodet i sanden. En kortvarlig løsning. Gikk litt tilbake og sendte henne ut der jeg hadde gapt over for mye, og da traff vi.

 

Fortsatte tomt til 600m og avsluttet med litt momenttrening for å få en god start. Fikk verdensrekordrask tyvstart, da elementet Dekk, og spesielt den delen som dreier som å Bli, elegant ble hoppet over. Mitt argument om vi besto appellen i 2005 ble ikke tilgodesett. Deretter fikk hun ligge våt og fryse i bur - det må vel telle som en nedising av biceps deg og? Uff - ble mye lenger enn planlagt, og hun gallopperer stort sett hele veien, så jeg har en litt vond følelse. Hun fikk god massasje og virker litt støl, men har ikke vist tegn til noe vondt i biceps i allefall.

Gikk en tur i går ved Østmarkssetra og mimret tilbake til iskalde dager med lange snørunderinger og liten baby på ryggen. Ble riktig så nostalgisk og litt trist og følte at det var en epoke som var over. Syk hund, voksende barn, snart tilbake i jobb og den store J ut på turne med pizzabilen og gassflasker. Kjente et enormt sug etter rundering og skikkelig trening der jeg så Shiva herje glad og fornøyd rundt i lyngen, og inviterte meg selv sporenstreks til litt illegal runderingstrening dagen etter.

 

Morgendagen opprant, og da var det bare å pakke hele sirkuset inn i bilen i god tid. Har nemlig i en desperat stund kjøpt boken Friskvård för Hund. Der leste jeg at man skulle varme opp 5 min snusing i bånd, så 10-15 min mer aktiv gange, langsomt over på mer variert terreng, så la den få springe løs i 10 min. I følge min kalkulator blir det 30 min oppvarming. Etter dette kapitlet kom kapitlet "Varva ned efter arbete" der hunden skal holdes i jevn bevegelse i ca 20 min etter arbeidet. Interessant. Det ble jo 50 min opp- og nedvarming for de 300m med rundering jeg hadde tenkt å innvilge meg selv. Gi meg styrke.

 

Møtte opp 20 min før avtalt og varmet opp + sa 3 x Fadervår (jeg tuller ikke! Må sies fort og  feilfritt som en eneste lang setning - og kun i prekære situasjoner). Fikk heldigvis starte straks og med en gang slik at oppvarming og mystiske ritualer fortsatt hadde sin effekt. Og sannelig. Pang ut på første slag og slik fortsatte det helt til rundt 300m. Utrolig godt å se at

 

a) Ikke halt, vondt eller heldau, slik hun var før sykemeldingen, og
b) Ikke manisk fart og hodeløs jaging slik hun ofte har falt tilbake til tidligere når vi har hatt lenger treningsopphold. 

 

Fikk overvær på lang avstand, og store doser velfortjent pølse. Varva ned-delen ble tilbragt oppstallet i et tre, og hun benyttet anledningen til å synge til schäfersk mens jeg og Magnus ventet på å bli funnet bak en trestabel. Ganske vanskelig å holde en 9 mnd gutt sysselsatt med å kikke på trestokker, patronhylser og brennesle i 15 min. Kom også en kar gående forbi på veien rett bak oss, og han kommenterte at "Ja, dere var vel ikke så vanskelig å finne". Jeg avsto fra å forklare ham min brilliante plan om hvordan min fert ville spres over alle grøftekanter og bli filtrert gjennom trestokkstabelen...

 

Ble selvsagt revet med og lot meg overtale til en ny runde. Samme oppskrift. Fin start, men ble veldig i stuss da hun feilmeldte i et tre. Siste trening da hun hadde så vondt feilmeldte hun jo tre ganger på rappen. Men nå påviste hun med stor iver, omenn lite resultat, og det ble med den ene gangen. Fin flyt og gode slag resten av runden. 

 

Så nå er jeg glad, glad, glad! Men måtte også igjennom tidenes rehabiliteringsinnsats for å kompensere for å ha tyvstartet litt på runderingen: En pose frossen Herregårdsblanding på hver skulder. Har visst magisk effekt å kjøle ned irriterte muskler. Så da gjør vi som vi blir fortalt. Og har ikke råd til å kjøpe isposer til 150 kr stk, så da ble det Herregårdsblanding til 8,50 på Prix. Ingen skal kunne anklage meg for å ikke ha forsøkt!

 

Legger ved bildedokumentasjon, spesielt til glede for Elin, min gode venn i rehab-nøden. Føler dette er helt på høyde med tørrdrakt og magnetpute... Shiva så middels misfornøyd ut med å ha 2xHerregårdsblanding stukket inn i merketrekanten sin.

Vi sporer og vi sporer og alt går så bra inntil noen ligger og saboterer for oss i slutten. Et på 500m. Plukket fint alle 3 gjenstander, og gjorde jobben sin, inntil hun begynner å slå på overvær og jeg ser at hun dropper sporet. Tenkte det kanskje var slutten, men hun skal jo spore hele veien. Måtte gå tilbake å gjøre oppsøk fra sist kjente sted, og etter litt virr, fant vi nå et spor og en slutt med pølser i. Viste seg at barn + barnevakt hadde sittet og luktet godt i medvind ved slutten.

 

Neste spor var 1000m. Nå uten barnevakt, og dermed med 12 kg medhjelper på ryggen. Nok en gang fin oppstart og plukket fint de første to gjenstandene. Noe slit ved et veikryss siden vi ikke hadde helt kontakt da jeg kom inn på veien. Måtte nemlig velge mellom risiko for å miste sporet, og risiko for å stikke ut minn øyenstens øyne på alle kvistene i skogen akkurat der. Jeg visste hvor sporet gikk, men lot henne surre rundt, og tror jeg skulle klart det fint uten å vite det også. Ny gjenstand, og til slutt rundet vi elegant en kolle og så ned på våre argeste konkurrenter som allerede hadde fullført sitt spor. Nok en gang drar Shiva på overvær, og nok en gang lar jeg med lede ut på tur der jeg burde vite bedre. Er redningshund, ikke blindehund... Surr, surr, litt bakspor, og to tydelige sporganger ut på et hogstfelt, men der stoppet både sporet og hunden to ganger. Men jeg så jo tydelig at hun gikk spor dit, og da jeg fulgte opp tredje gang, så sporet hun fint de siste 50m fram til slutten.

 

Konklusjon: Samme feil to ganger på rad. Og hvis jeg gjør den på prøve (dvs. slipper henne helt ned på veien) så er det stryk, siden det ikke er lov å søke tilbake. Det hadde jeg rett og slett glemt! Men ellers: Sporet ser bra ut nå, og gjenstandene har falt fint på plass. Noen 4t gamle spor før prøven, så håper jeg vi er godt nok forberedt.

 

Bilder: Magnus øver på grusspor, og Shiva koser seg som måkevakt på piknik på Jeløy.

 

Mandag var vanndag. Startet med babysvømming. Mitt stakkars avkom har jo vært på mer hundesvømming enn babysvømming. Han har tydeligvis lært endel svømmeteknikk av sin firbente storesøster, for i denne gangen ble junior så entusiastisk da han kom uti bassenget at han hvinte høyt og skingrende, og plasket så mye med armer og bein, at vi måtte stå alene i et hjørne for å ikke skremme de andre små hos kursdeltagerne. Men jeg sliter fortsatt med å stå i ring med 10 andre voksne og synge i fullt alvor "Hjulene på bussen de går rundt og rundt, rundt og rundt, rundt og rundt". Et eller annet er litt kleint med hele settingen.

 

Da vi kom hjem, hadde han svidd av så mye krutt at han faktisk sovnet sittende rett opp og ned i kjøkkenstolen sin med munnen full av banan. Pirket ut de siste bananrestene og puttet ham i seng, der han sov 3 timer (ja, måtte inn å sjekke om krybbedødsfantasiene mine stemte opptil flere ganger).

 

Da han endelig våknet, var det Shivas tur. Ut i Skraperudtjern med henne. I godt selskap med drittbikkja Albert og hans fiskende matfar. Prøvde vennlig å spørre om vi kunne ta hver vår halvdel av brygga, og det sa Alberts far ja til, men han fortsatte likevel å kaste spøet over på min side, men stor fare for å få schäfer på kroken. Abert bjeffet som en gal hele tiden (mens Alberts far sa ALBERT tusen ganger). Til slutt begynte det å regne, og vi trakk opp til bilene - Albert hoppende og hvesende baklengs i flexilina si, mens Alberts far fortsatt brølte ALBERT, fortsatt uten effekt. Jeg spankulerte med dårlig kamuflert, hånlig smil på leppene og hunden fri ved fot. Det må jo være lov av og til?

 

For å hindre bicepskatastrofe vrengte jeg varmeanlegget på 30 grader og nøt tropiske dager i bilen. Etter å ha passert Vestby forsvant det meste av Aloha-stemningen og jeg måtte kapitulere ned til 21 grader, resten av turen til Jeløy.

 

Og i dag fikk vi klemt inn en liten time hos Aqua-Lene på klinikken der ute. Shiva sparte som vanlig ikke på noe, og nå var det hennes tur til å sovne sittende innlent i hjørnet på Lenes kontor.

 

Veldig fint å få sjekke ut progresjonen med henne. Gode og dårlige nyheter. Hun har fortsatt vondt når man klemmer på både triceps og biceps på både høyre og venstre side. Og hun strekker ut 1,5-2 cm kortere på venstre forbein. Men det positive er at hun ikke er det spor halt og ikke kompenserer på noe vis - hun bruker seg parallellt og fint.

 

Oppskriften på best mulig kondis er nå som følger:

1. Gå tur først og varm opp muskulatur.

2. 3x3min svømming annenhver dag, så inn i varm bil. Øke til 3x5min og hver dag om hun ikke blir støl

3. Neste uke tillate rundering i mest mulig flatt terreng (i allefall i starten) + god oppvarming først. + Isposer etterpå (kjenner en viss motvilje akkurat der...)

4. Prøve å få henne til å strekke ut venstre side mer, gjerne ved å gå i bånd i sirkel, slik man gjør med hest.

5. Massasje

6. Melde meg på kurs i hvordan få motivasjon til å dille med å varme opp, kjøle ned, svømme, stretche, massere for trehundredeogførtiendegang på en litt under middels bra bikkje...

 

Full av gode forsetter: Helgevask av huset, svømme med hunden og fikse bilen.

 

Begynte så vidt med førstnevnte, som forløp fullstendig uten dramatikk eller annet som kan pirre. Siden det var regnskyer på himmelen bestemte jeg meg for å ta svømmeturen først. Fyrte opp bilen til 30 grader, og begynte nedstigningen til Skraperudtjern. Hunden var vill og gal og vi svømte 2+300m sånn ca. La inn en pause midt i for å være flink, men den brukte Shivassen til ånners-løping i alle retninger, og i løpet av 30 sekunders pause hadde hun gjort like mange illegale bevegelser. Svømminga så ut som før - brukte venstre og høyre side likt. Puttet henne kjapt inn i bilen og fyrte opp til nye 30 grader.

 

Kom nesten til Skullerud før bilen streiket. Frekt! Vår nye flotte BMW som skal gå som en klokke i 100 år. Fikk vrengt inn til siden da det slo meg at den lille gule bensinmålerlampen jo begynte å lyse da jeg var på vei til sportreningen i går. Men da hadde jeg litt dårlig tid, så jeg måtte ignorere den. Dessuten misliker jeg sterkt åå punge ut 800 kroner i tide og utide. Da jeg skulle tilbake fra trening fikk jeg også dårlig tid grunnet dustekø over hele Røa mens Joachim ventet på å bli plukket opp av sin privatsjåfør, undertegnede. Da han endelig satt bak rattet (ja, vi bytter når han kommer i bilen...) så lurte han på om jeg helt hadde sluttet å fylle bensin. Jeg bedyret at den akkurat hadde begynt å lyse, og at jeg skulle fikse det i morgen. Fortet oss ut på Alnabru, og så hjem i gjen. Egentlig var det regnskyenes skyld, for jeg hadde tenkt å tanke med en gang, men ble altså, av klimatiske grunner nødt til å gjøre om på planen.

 

Men altså, hva gjør man når man står der med bilen full av sultne barn og våte hunder med raskt avkjølende muskulatur? Kunne selvsagt valgt å skjule skammen og tatt bussen hjem, funnet bensinkanne, gått til bensern, gått tilbake og tatt bussen til bilen igjen. For lat. Velger heller skam framfor anstrengelser. Joachim var utenbys, og har allerede en gang møtt meg med bensinkanne (den bilen hadde riktignok defekt varsellampe, så jeg kan umulig lastes at jeg fortrengte at pilen hadde stått på 0 en stund). Kan jo ikke ringe de jeg pleier å ringe når livet går meg imot (bestevenninne, mamma eller storesøster - helt ubrukelig i slike praktiske, ikke-emosjonelle situasjoner). Pappa, som ellers gladelig donerer en nyre på sekundet, var på vei til møte, så det gikk ikke. Christoph tar jo ikke telefonen i fengselet sitt. Vurderte å ringe Johnny, men litt langt å kjøre tur retur fra et annet fylke m liten bensinkanne, samt utstå framtidig mobbing til evig tid. Måtte derfor ringe Joachims kompiser som har inngått et eller annet slags blodsbrødrefelleskap i ung alder og alltid gladelig stiller.opp, inklusive for tåpelige kjærester. Fikk napp på telefon nr 2, men telefon nr 1 var desverre til en som kommer til å kringkaste den glade nyhet om at jeg strandet på Skullerud så snart han runder 0,3 i promille, til tross for at jeg har utlovet dødsstraff for tysting.

 

Tror jeg satser på hest i framtiden. Er bedre til å forstå signaler fra levende vesner. Eller mindre dårlig i allefall.

 

 

Kunne jo ikke la mine tre taper-spor fra sist stå uimotsagt. Skal jo tross alt bli Verdensmester i spor. 3 ganske enkle 3-500m skogsspor. Greie oppsøk og bånn gass så kvistene føyk. Lille-M fikk sitte igjen på standplass og spise eple, og godt var det. Kom meg greit fra A til Å, men gjenstandsinteressen er heller laber. Jeg plukker vel like mange dingser som henne, og endel ser vi aldri snurten til. Skal spice opp belønninga med ball - om enn bicepsvennlig ballbelønning, og kjøre noen felt for å se om ikke det kan hjelpe. Det rare er at de hun legger merke til, er hun veldig interessert i, mens andre barer turer hun rett over. Men merker at det fortsatt trengs mer mengdetrening for å få fram godfoten.

 

Men, gode nyheter: Etter å ha telefonterrorisert dyreklinkken på Jeløy tre dager til ende, fikk jeg endelig tak i rette mann, som var skjønt enig med meg i at når hun har vært symptomfri i litt over 3 uker nå, så lar vi neste kortisonsprøyte bero. Ved minste tegn til halthet eller smertebrøl, så er det fram med sprøyta og 4 uker med båndtvang. Så det henger som en sort sky over hodet mitt. Men jeg er jo vant til sorte dyrlegeskyer, så det skal jeg vel håndtere utmerket med min sedvanlige blanding av angst, utslett og halthetsparanoia.

 

Så nå må vi få opp kondisen. Sykle utgår. Vill rasing i skogen og harde landinger på forparten utgår også. Svømming er visstnok fint. MEN: Hun får ikke bli kald i muskulaturen etterpå. Neivel. Det blir enten dyrt (svømmebasseng) eller vanskelig. Derfor går vi for vanskelig. Dyrlegen (som ellers er en praktisk og jordnær kar) mente at løsningen var å:

 

1) Fukte noen store håndkler

2) Varme dem på håndklevarmer

3) Pakke dem i termobag

4) Pakke hund i håndkler etter endt svømming

 

Har jo store håndkler, men er dritt lei klesvask. Har ikke håndklevarmer eller termobag, og kan heller ikke forestille meg at jeg har en hund som kan tenke seg å sitte pent innpakket i håndkler til vi er trygt hjemme på en trekkfri plass. Lurer på om det hele er et komplott for å psyke meg ut og kjøpe nytt klippekort i hundebassenget. Noen tusenlapper for hundesvømming er jo et røverkjøp sammenlignet med håndklevarmer-termobag-kjøret.

 

Min plan B er derfor å kjøre til Skraperudtjern, parkere bilen i sola og svømme i vei. Putte hunden i kokvarm bil og kjøre hjem igjen. Må da gjøre samme nytten? Må også få ut fingern på vanlige turer i skogen. Kombinert med en viss O-prøve som jeg prøver å fortrenge.

 

Er fryktelig sugen på rundering nå, men vet ikke helt hvordan jeg skal gripe det an. Må jo begynne med korte økter, men hovedproblemet er egentlig de 200 første meterne der hun beiner av sted i bicepsinfiserende fart. Hvis vi bare kunne ha startet på 200m streken...

For no drit. Tre spor som alle gikk i dass. Har aldri opplevd makan.

 

Hadde stallet henne opp ute, hvilket alltid gjør henne superstressa og hodeløs. Fikk se J forsvinne, og dermed røk siste sikring. Oppsøket var elending - hun bare freste rundt, og begynte til og med å spise gress. Fikk henne i gang til slutt og fant en gjenstand. Deretter tok vi feil vei da vi rett etterpå kom på en sti. Hun gikk utvilsomt spor, men det frusterer meg at hun bytter spor uten å sende skriftlig søknad til hundefører først.

 

Neste spor var like tullete - brannsår i hendene og null samarbeid. Surr surr surrete hund og sur sur surere hundefører. Forsøkte å reparere elendigheten, og var nok i riktig retning helt mot slutten, men hun fikk overvær av slutten og plinget helt ut, så da avbrøt jeg.

 

Sista spor hadde et bedre oppsøk, om enn en taktisk blunder fra min side (satte henne på for nær potensielt overtråkket sti). Her var det nok endel krysninger, og det ble tant og fjas flere ganger. Heldigvis gikk de siste 15 m veldig fint fram til fig i slutten. Mulig lillehjernen rakk å gjøre koblingen...

 

Hva er så diagnosen: Overoppspilt hund i allefall. Hun har jo ligget brakk i 6 uker nå, og begynner å plages skikkelig av det. Peser, stresser, flasser, spiser dårligere. I det hele tatt. Skulle blitt ringt opp av veterinæren i dag angående ny sprøyte. Hun har ikke pepet eller haltet noe som helst de siste 3 ukene, og jeg har lyst til å la sprøyte nr 2 bero litt nå. Synes det er dyreplageri om hun må gjennom 1 uke med 100% hvile og så 3 nye uker i bånd. Menneskeplageri og, men det er en annen sak. Og hundefører Gjølle fikk sin diagnose også som humørspiller; når hunden går bra, går jeg bra, når hunden går dårlig, går jeg dårlig. Jeg er rett og slett ikke til mye hjelp for henne når det tufser seg til. Og så fikk jeg beskjed om å trekke i motvind når hun går av sporet. Dette må jeg fundere litt mer på før jeg forstår.

 

Ellers har vi levd som nomader de siste to ukene. Har vært 4 dager på hytta i Sverige. Oppdaget flott runderingsløype på over 1 km, men den måtte jo stå ubrukt nå. Så var vi hjemme og snudde i døra før vi tilbrakte 5 dager i Provence (dvs bare meg og junior). Deilig vær, deilig mat, masse kos med storesøster og papsen + familie. Eneste ulempe var at det var bratte trapper, steingulv over alt og badebasseng, så en imponerende mengde tid ble brukt til å gå krokrygget etter liten gutt. Og så var det hjem og snu i døra og tilbringe 4 dager i vår nyanskaffede båt: En Nidelv 24 fots snekke. Må si det er en utfordring med stor hund og lite barn i en liten balje, men vi tok det på strak arm og hadde det supert.

Grunnet medfødt optimisme ringte jeg Jeløy for å høre om jeg kunne svømme med biffen. Veterinæren selv tok telefonen, og dermed ble det telefonkonsultasjon. Den gode nyhet nr 1 er at vi er enige i at kortisonen ser ut til å virke og at vi forhåpentligvis slipper unna operasjon. Den dårlige nyheten er at han ville sette en ny sprøyte om to uker for å gi litt ekstra marginer. Dermed 4 nye uker i bånd etter det. Altså 6 uker til vi kan begynne rundering igjen. Ergo kommer vi mildt sagt sent igang med oppkjøring til regodkjenning, og da stiller jeg med en utrent hund med dårlig kondis. Finnes ikke nok banneord på alle verdens språk for å gi utløp for min frustrasjon. Den gode nyheten nr 2 er at vi skal bli planetens beste sporekvipasje.

 

Stilte derfor opp til spor-bootcamp ved første P-plass i Maridalen. Fin start og kryssing av veien. Fikk med seg to gjenstander og avsluttet fint inni skogen. Så et spor som startet på vei dekket av halm. Fint oppsøk og første vinkel. Turet av gårde, men plutselig var det slutt på sporet gitt. Virret inn i skogen på venstre side med høy nese, men der så jeg jo at det ikke var. Det som irriterer meg er at jeg ble med på tur videre rett fram der jeg jo burde ha sett at hun ikke ville fortsette da virringa begynte. Virret og virret og gikk tilbake og prøvde oppsøk fra første vinkel, men ble med på ny tur, der jeg også burde ha husket at hun jo gikk fint spor i motsatt retning da vi tok vinkelen første gang. Fikk så vite at sporet gikk ut på det oppløyde jordet, og gjorde et oppsøk der. Så visse fragmenter av sporadferd, og fant en gjenstand, men det meste var formålsløs tråkking i leire. Ikke hjalp det med at det satt en stor en liten nisse i en Audi, spists sjokolade og lo av meg og sang "Maria går bakspor".

 

Neste spor var over stor P-plass. Her fikk jeg for første gang ikke en sporutgang. To ting som satte henne ut her. Oppsøket var rett fra bakdøren på bilen min. Der hadde hun sittet og giret seg opp i motsatt retning der jeg ruslet en tur med Magnus mens jeg ventet på at sporet ble lagt - hun er alltid helt fiksert på å komme seg bort dit. I tillegg er hun jo like BMW-gal som Joachim, og ville ikke helt løsrive seg fra bilen. Bare peste og vandret formålsløst rundt. En mager trøst at Roy også ramlet av sporet... Neste gang burde jeg ha gått litt så hun kom seg løs fra å skulle oppsøke det stedet jeg forsvant + satt henne på i litt større avstand fra bilen. Tror det hadde gått litt bedre da.

 

Siste sporet var en høydare. Fire krysninger over veien og avslutning i opp en skrent. Fant to av tre gjenstander - vet ikke helt hvor det ble av det ble av den siste - lever i håpet om at den fortsatt ligger i Johnnys bukselomme. Uansett var det veldig gøy å se progresjonen. Og så brukte vi påvirkning (fikk se Johnny gå ut) og det ga et fint trøkk og mer intensistet i lina, så det skal jeg bruke mer.

 

 

La også inn en liten blogg med oppdateringer - velformulert, vittig og med flotte bilder. Men det ble spist opp av et svart hull i internett (må visst kjøpe ny router) så da får mine trofaste lesere klare seg med det sedvanlige mikkmakket av rotete beskrivelser og stavefeil  Og jeg må nå blogge på gulvet siden PCen må kobles rett i veggkabelen inni bokhylla - med påfølgende kamp mot elementene (nysgjerrig hund og nysgjerrig barn)

 

Men altså - hva har skjedd siden sist?

 

Var frøktelig flink å trene fram til påskeferien. Mange lange runderinger på Østmarksetra, og vår nye spesialvinterdisiplin golfrundering+isdans på den glaserte Haga golfbane. Alt med vekslende hell og varierende dose nordnorsk bannskap. Her er et lite  bilde fra en utmerket morgen  på Østmarksetra. Minus 8 grader. Sitter og venter på at Roy skal sniffe seg fram til et par isbrodder jeg skyldte ham, en pose tørrfisk, nybakte muffins (jepp - jeg kan bake pose-muffins) og ikke minst Team Gjølle.

 

 

Så kom påsken og tok oss til Sør-Afrika. Vidunderlig ferie med grilling, vinsmaking, turer i fjellet, og generell latskap til en billig penge.

 

Her er vi på fottur i fjellene utenfor Stellenbosch og bader føttene i en iskald bekk/kulp (dvs Magnus bader føttene - jeg syntes det var altfor kaldt) + utsikten fra Table Mountain over Cape Town, og Syd Kapp i det fjerne. Tror Lille-M må være en av de yngste som har rundet Table Mountain - han kosa seg stort bakpå ryggen min og tok en liten lur underveis.

 

                         

 

Her er vi og besøker noen litt spesielle Vespa-venner i Port Nolloth nær grensen til Namibia. De hadde akkurat flyttet din for å drive et backpacker-sted. Bodde i noe som minnet mest om en nedslitt trailer, sammen med sin 13 år gamle datter (blir undervist av foreldrene og oppfører seg som om hun skulle være ca 50 år) + deres to fullstendig ute-av-kontroll dachshunder. En av dem kicket helt på Magnus og hoppet opp og nappet i klærne hans og skrapte han på låret... litt stressende å passe på...

 

Port Nolloth er en gammel diamantgruveby - endel rimelig barka karer som kjørte rundt i daukjørte pick-uper. Ingenting å gjøre annet enn å høre på tåkeluren fra fyrtårnet og drikke øl. Så da gjorde vi det. Morsomt å se en helt annen del av Sør-Afrika. Vel verd 70 mils kjøring hver vei, og ikke en tåre fra lillemann der vi suste avgårde i vår lille blå Polo leiebil.

 

Her er Magnus på stranden, nok en gang med iskaldt vann rundt føttene (Atlanterhavet minus golfstrømmen + kalde strømmer fra Antarktis), og hans første natt som backpacker. Tidlig krøkes osv.

 

       

 

Vel hjemme i Oslo ble vi møtt av isstorm, sure taxisjåfører og man merker hvor generelt uhøflige og uoppmerksomme nordmenn er. Ikke et trivelig møte med gamlelandet der vi sto midt på natten i tynne klær, tung baggasje, sovende baby og ingen som gadd å hjelpe til med noe som helst.

 

Velvel. Fikk nå plukket opp Shiva som hadde bollet seg med en haug med huskyer hele påsken. Sliten og litt slankere i fisken. Hadde visst ikke vært den fødte sledehund - etter 3-4 km i spann plantet hun rompa i bakken og ville ikke mer. Så da fikk hun løpe bak ved sleden. I flexi-line. Synet av 11 smekre huskygutter fikk det tydeligvis til å rasle i eggstokkene hennes, og hun startet løpetiden før normalt. Tenker det var litt utfordring å holde styr på en helt spann hannhunder med en horete liten schäfer som sto og bød seg fram til alle og enhver. Heldigvis fikk jeg oppklart per telefon at det var schäferkløe hun holdt på med, ikke lusekløe.

 

I et forsøk på å opprettholde den gode formen fra påsken, startet jeg et intensivt sykkelprogram. 2 ganger rundt Østensjøvannet (ca 1,2 mil totalt) flere ganger i uka. Lot henne også trekke Lille-M i vår geniale sykkeltralle:

 

 

 

Resultatet lot selvsagt ikke vente på seg. Ikke i form av toppkondisjon og supermuskler. Neida. Betennelse i biceps. Syntes hun skrubba litt når jeg syklet, men jeg avskrev det med at hun endelig hadde lært seg å disponere farten etter hardkjøret i påsken. Så jeg kjørte på. Inntil hun stadig oftere løftet venstre forlabb og pep når hun hoppet opp/løftet forlabben høyt. Første rundering etter påsken var helt dass. Sneglefart og feilmelding på første og tredje slag. Hun har feilmeldt før, men ikke denne typen frustrasjonsmelding. Hyl når hun hoppet inn i bilen. Fikk utredet hennne hos Katja (hundeslededamen) som lokaliserte det hele til biceps. Tok et røntgen for å utelukke feil i leddet. Fant en pitteliten forkalkning på motsatt side, men ellers ingenting. Dyrlegen anbefalte artroskopi og å kutte senen - visstnok standard prosedyre på bicpesbetennelser. Jeg syntes det hørtes både dyrt, drastisk og håpløst ut i starten av regodkjenningssesongen. Gikk hjem med lang underleppe, ro og rimadyl. Absolutt ingen bicepshelende effekt av lang underleppe, ro og rimadyl. Faktisk ble hun bare værre og skrek helt grusomt de gangene hun lot seg rive med og begynte å hoppe fornøyd rundt seg selv. Selv lyden av rasling i Gore Tex kan utløse ekstase i den hunden.

 

I ren desperasjon fikk jeg gnålt meg til nummeret til en dyrlege som visstnok hadde vært borti dette, og under over alle under - vår faste dyrlege på Jeløy dyreklinikk pleide å forsøke med kortisoninjeksjon i leddet to ganger før han opererte. Ringte ham opp, og fikk gnålte meg til å prøve dette til rabattert pris, under trusler om å selge meg selv på Plata siden jeg ikke har råd til artroskopi (har jo svidd av årets dose forsikringspenger på knekt hale som ble lappet sammen av samme veterinær).

 

Nå har det gått halvannen uke (ro, rimadyl og halvlang underleppe) og hun er helt klart bedre. Jeg kan ikke tenke meg noe kjedeligere enn å ha henne i bånd disse 3-4 ukene, så jeg har utvidet definisjonen av bånd til også å gjelde sporline. Jobber nå med å perfeksjonere asfaltspor, eg begynner å få litt mer teken på å lese henne. Men gjenstandsinteressen hennes har svimt helt av, så der må jeg ta i et tak. Høydepunktet så langt var vel sporet vi gikk gjennom runderingsløypa. Etter litt utredning i starten gikk hun klokkerent gjennom alle kryssninger, krysset midtlinja og plukket begge gjenstander + slutten. Jenta si det!

 

Nei, nå er ungen sulten og vi skal snart på babysvømming - den eneste aktiviteten han får utenom å henge på standplass og spise på kongler.

Da er jeg endelig tilbake på lista! Magnus klarer seg utmeret uten mamsen en god stund nå, så da er Team Gjølle klar for oppdrag! Føles veldig bra  

 

For å feire det hele feide vi igjennom Steinbordet i dag. Startet med liten klapperekke og at hun så vidt fikk se J og G forsvinne. Fant begge fig uten problem og på lang avstand. Fikk også melding på en jakke som hang ca 15m fra midtlinja, men som både Shiva og Roy slet merkelig mye med å lokalisere. Shiva meldte på ferten, men bare sneiet innom meg og fortsatte å lete med bittet i munnen. Først da hun hadde lokalisert den helt, var hun fornøyd og kom inn og satte seg med meldingen.

 

Utrolig deilig dag i skogen, til forskjell fra to dager siden: Horrordagen med barselgruppen (til uinnvidde, dette er en gruppe av kvins som har født på samme tid i samme bydel og som settes sammen av helsestasjonen). Det var supervær, og jeg hadde brukt 4 timer på husarbeid og regninger og var passe amper. Derfor var det perfekt med invitasjon fra noen barselgruppejenter om tur i marka. Men når de ikke har bil, og har vogn, så begrenser det seg dramatisk hvor man kan gå - det må være kollektivtransport helt fram, og så brøytede og strødde veier... Vi møtes på nærsenteret for å legge en plan. Frognerseteren eller Sognsvann foreslår de. NEI sier jeg, , for der hadde vi ikke kommet fram før solnedgang... Valget falt på Skullerudstua. Så går det en god halvtime på bussing og mikking. Måtte en tur inn på Skullerudstua først, for en måtte amme. Ammet ferdig. Åh! Får hun trekk på seg? NEI sa jeg. Så sier neste at Åh, nå må jo jeg amme om en time. Er det greit om vi bare går en halvtime før vi snur? NEI sa jeg - gi ungen mat nå, og drit i de dumme rutinene dine. Nestemann blir ammet ferdig. Å, kanskje burde vi skifte på dem før vi går? NEI sa jeg. Tre kvarter senere kommer vi oss endelig av gårde.

Trehjulsvognene til kroner 7000,- kjørte seg fast så snart det var en liten barnål i veien, og etter en halvtimes tid var ungene lei av å ligge i vogn og begynte å skrike, så da var det mikkmakk med BabyBjørn-seler til kroner 2000,-, hvor de hang en stund. Men siden de henger helt ergonomisk grusomt i dem for både mor og barn, så de blir slitne fort, og da ble det nytt mikkmakk for å få dem ned i vogna igjen. Alle hadde vondt i bekken og rygg og etter litt over 2 km måtte vi snu. Dvs. at vi klarte å bruke 4 timer på en 5 km tur!? Takk men nei takk.  Jeg selnger heller Magnus på ryggen, og når bleia må skiftes, så finner jeg et eller annet sted når behovet melder seg, og jeg ammer når han sier han er sulten, og sovne det gjør han jo helt av seg selv på ryggen.

Som sagt så gjort. Stilte kl 11 for å gjenopprette min ære etter blunderne i går.

 

Biffen er generelt kraftig motivert for gud vet hva, og sitrer av arbeidsiver. Is med snø på, så jeg gikk kun på gresset. Slet litt i starten med at teigen gikk i allefall 100m ut fra der jeg sendte, så jeg klarte ikke å få henne de siste 30m over isdelta nr 2. Passet på å ikke høyne henne på noe vis, og bare snakke lavt og rolig til henne. Men hun var fin å jobbe med, og tok lange gode slag. Sliter stort med å forsere isen sammenlignet med Roy, og klarer ikke å ta imot kommandoer mens hun skøyter avgårde - ørene åpnes visst kun når hun har fast grunn under labbene. Vet ikke om det er ryggen, erfaringen eller at hun er så lavt vinklet bak. Skled og snurret og snublet i alle retninger, men hun fortsatte å jobbe og søke, selv om jeg så hun var stresset og preget av det. Har jo slitt litt med at hun adlyder, men ikke klarer å arbeide med nesa når hun sliter med miljøet.

 

Snirklet oss fram over isen, inludert en liten kunstpause med canadagås-jakt nede ved elven. Ble litt i stuss om hun da hadde avsøkt det området (det var jo et eksemplarisk slag), så jeg prøvde å sende henne litt bakover, men det var litt overambisiøst på så lang avstand. Fortsatte pent og forsikitg og da hun var ute og sjekket opp spor nesten helt ute av teigen på høyre side, så letta hun på nesa og suste over hele teigen til venstre side. Der fant hun en ilter kar i en busk, som slett ikke var imponert over Team Gjølles menneskelige halvdel. Og jeg som var så fornøyd! Men, kunne jo ikke benekte at jeg hadde avansert pinlig langsomt. Ved nærmere ettertanke, kommer det av at jeg er redd for å dra henne av slagene når hun er langt ute og i vanskelig terreng. Må liksom stå stille og pushe henne utover og framover. Begynner jeg å bevege meg, så kommer hun lett susende i retur inn til meg. Men jeg løser jo ikke det ved å stå bom stille av frykt for å ødelegge et fint slag. Hva skal jeg med lange slag om jeg ikke avanserer selv? Velvel, fikk nå bedre dreis på de 4 punktene jeg noterte meg i går.

 

Måtte sitte og steke i mitt eget fett inni jervenduken min og observere Team Larsen suse igjennom teigen på halve tiden, og også få med seg jakka som hang i et tre halvveis over golfbanen...

 

 

Her er det trening på rad og rekke. Blir jo skrullete av å sitte inne med 5 mnd gammel baby, og han blir også rastløs av å være hjemme hele dagen, for ikke å snakke om den firbente. Ingen av oss orker å henge på shoppingsenter/cafe/museum, eller hva det nå er andre i barselpermisjon driver med. Så hva er bedre enn å møte dagdrivergjengen og kombinere lufting av hund, barn og meg selv med litt kvalitetstrening?

 

Hele Oslomarka ligger under et islokk, så eneste alternativ var å droppe midtlinja og gå et teigsøk. Kom litt etter de andre, så hun så aldri noen forsvinne. Satte friskt igang i det som tydeligvis var det stedet der ca 15 barnehagebarn hadde campert hele dagen. Slasken satte nesa rett i bakken og støvsugde hele leirplassen for spor og matpakkerester. Fløt fint etter dette partiet, og kom susende inn med melding. Jeg sender henne på visning, og hun kommer tilbake med ny melding. Og sannelig sitter det ikke en kar gjemt bak en fjellskrent, med hatten ved siden av seg og utsikt til ittno. Mystisk. Han satt så figurantaktig til at jeg måtte spørre om han var med på trening. Ingen andre enn NRH'ere som setter seg nedi en dump bak en stein. Har i ettertid lurt på om han enten var a) suicidal og jeg kunne reddet ham ved et omsorgsfullt: "Er alt i orden"?, eller at b) skog-onanisten som Roy fant i Maridalen i sommer har relokalisert til Østmarka og lurer på hvorfor han blir forfulgt av store hunder med gul merketrekant. Resten av teigen gikk også fint - en lang overværsløsning på Geir og et kjempeslag der jeg tråkket rett på Johnny, men fikk rygget og latt henne gjøre jobben. Morsomt med teig, og kjenner jeg må jobbe mer med at jeg blir så forvirra av å ikke ha en midtlinje å rundere utifra. 

 

I dag skulle vi forsøke et langt overværssøk på Grini (?) golfbane. Hadde heldigvis super-broddene til Johnny, for det var rimelig glasert i store partier. Shiva var voldsomt yr i starten og rasket med seg en frossen grønn lue som halvveis apporterte, halvveis avlivet med hopp og sprett. Planen var at jeg skulle gå på de bare partiene og bruke hunden ut i de kjipe områdene. Men det var så glatt at jeg hadde hjertet helt i halsen. Ikke for meg selv, for jeg sto ganske så støtt på broddene, selv om det gikk sakte, men Shivassen skled som Bambi på isen og jeg så for meg lyskestrekk, korsbåndsknas og tennisalbuer der hun skled, ramla og sjangla rundt. Jeg klarte å gå forbi fig fordi jeg kuttet et hjørne av teigen. Rygget litt og hun kom i mål, men det ble mange leksjoner for lilla jag, som uheldigvis var pinlig synelig for en viss instruktør og dommer som satt i en busk med god utsikt til meg der jeg reiv meg i håret midt på golfbanen (for ikke å snakke om OL som tydeligvis også henger rundt på golfbanene!?).

 

Altså - dette lærte vi i dag:

 

- I stedet for å tenke, neineinei nå slår hun seg ihjel og bli akutt deprimert midt på golfbanen, skulle jeg latt meg fylle av konstruktive, offensive tanker av typen: Dette er en fin-fin anledning for henne til å lære seg å ta vare på seg selv, og for meg til å trene på dirigering i vanskelig terreng. Jeg egner meg ikke for motstand. Punktum. Jeg hadde nemlig visualisert hvordan hun skulle feie over steppene i flotte slynger og slå på lang avstand. Men all isen omdefinerte det hele til å være et søk i veldig vanskelige forhold, der treningsmomentet var å få hunden til å klare å jobbe rolig. For ikke å snakke om at vinden snudde til side-/bakfra-vind, og da skal det jo godt gjøres med lange overvær... Jeg er jo sta, så jeg gir jo aldri helt opp, men jeg blir skikkelig motløs og tiltaksløs og klarer ikke å ta inn over meg endrede forutsetninger og forandre strategi tilsvarende.

 

- Min sedvanlige taktikk med å hjelpe henne over vanskelige partier ved å fyre henne opp, var jo helt noldus på dette føret. Hvorfor i all verden stiller jeg henne opp ved siden av meg og høyner henne for å få henne til å forsere et 20-meters belte med blåis?! Det gir jo ikke mening. I ettertid. Det fikk henne jo bare til å dødse over isen og skli i hockeystilling flere meter, i stedet for å roe henne ned så hun kanskje muligens Insh Allah kunne bruke sin egen hjerne til å ta seg fram på en sikker måte. Og jeg fikk hjertet ennå mer i halsen og tenkte at dette er jo helt håpløst og uforsvarlig.

 

- Søket trenger ikke være matematiske sløyfer à 50m hele veien. Særlig ikke på en golfbane... Når jeg fikk henne fint ut på lange slag, burde jeg bare ha jagd henne videre og erklært området for dekket. I stedet roper jeg henne inn og ut og inn og ut så hun må krysse over isdeltaene ørti ganger for å passe inn i mitt 50x50 mønster. Tull og tant og fjas og skal aldri gjøre det igjen.

 

- Jeg må la henne gå litt inn og ut av søksmodus. Jeg tror liksom hun må være under kommando hele tiden - enten ute på rundering eller gå "fot" i påvente av at jeg kommer meg fram i terrenget, slik at hun alltid har en oppgave. Skal forsøke å komme inn i et samarbeid der hun kan komme inn fra et slag, og så bare surre rundt, i påvente av at jeg har kommet meg dit jeg vil og funnet et nytt sted å sende henne. Jeg ser for meg at det kan bli et salig surr i starten, men hvis jeg får det til, så blir det mye mer avslappende å ikke måtte finne på noe å gjøre for henne når jeg selv trenger å konsentrere meg om å forflytte meg, lese kart, terreng eller vind.

 

Summa summarum - Lite briljering og eleganse - mye læring. Og når skal denne brilliante planen settes ut i livet: I morgen!

For the record - hadde en knalløkt på Østmarkset