Redningshunden Shiva: Dagbok

Svømming for store og svømming for små

Tue, 20 May 2008 20:27:46 GMT

Mandag var vanndag. Startet med babysvømming. Mitt stakkars avkom har jo vært på mer hundesvømming enn babysvømming. Han har tydeligvis lært endel svømmeteknikk av sin firbente storesøster, for i denne gangen ble junior så entusiastisk da han kom uti bassenget at han hvinte høyt og skingrende, og plasket så mye med armer og bein, at vi måtte stå alene i et hjørne for å ikke skremme de andre små hos kursdeltagerne. Men jeg sliter fortsatt med å stå i ring med 10 andre voksne og synge i fullt alvor "Hjulene på bussen de går rundt og rundt, rundt og rundt, rundt og rundt". Et eller annet er litt kleint med hele settingen.

Da vi kom hjem, hadde han svidd av så mye krutt at han faktisk sovnet sittende rett opp og ned i kjøkkenstolen sin med munnen full av banan. Pirket ut de siste bananrestene og puttet ham i seng, der han sov 3 timer (ja, måtte inn å sjekke om krybbedødsfantasiene mine stemte opptil flere ganger).

Da han endelig våknet, var det Shivas tur. Ut i Skraperudtjern med henne. I godt selskap med drittbikkja Albert og hans fiskende matfar. Prøvde vennlig å spørre om vi kunne ta hver vår halvdel av brygga, og det sa Alberts far ja til, men han fortsatte likevel å kaste spøet over på min side, men stor fare for å få schäfer på kroken. Abert bjeffet som en gal hele tiden (mens Alberts far sa ALBERT tusen ganger). Til slutt begynte det å regne, og vi trakk opp til bilene - Albert hoppende og hvesende baklengs i flexilina si, mens Alberts far fortsatt brølte ALBERT, fortsatt uten effekt. Jeg spankulerte med dårlig kamuflert, hånlig smil på leppene og hunden fri ved fot. Det må jo være lov av og til?

For å hindre bicepskatastrofe vrengte jeg varmeanlegget på 30 grader og nøt tropiske dager i bilen. Etter å ha passert Vestby forsvant det meste av Aloha-stemningen og jeg måtte kapitulere ned til 21 grader, resten av turen til Jeløy.

Og i dag fikk vi klemt inn en liten time hos Aqua-Lene på klinikken der ute. Shiva sparte som vanlig ikke på noe, og nå var det hennes tur til å sovne sittende innlent i hjørnet på Lenes kontor.

Veldig fint å få sjekke ut progresjonen med henne. Gode og dårlige nyheter. Hun har fortsatt vondt når man klemmer på både triceps og biceps på både høyre og venstre side. Og hun strekker ut 1,5-2 cm kortere på venstre forbein. Men det positive er at hun ikke er det spor halt og ikke kompenserer på noe vis - hun bruker seg parallellt og fint.

Oppskriften på best mulig kondis er nå som følger:

1. Gå tur først og varm opp muskulatur.

2. 3x3min svømming annenhver dag, så inn i varm bil. Øke til 3x5min og hver dag om hun ikke blir støl

3. Neste uke tillate rundering i mest mulig flatt terreng (i allefall i starten) + god oppvarming først. + Isposer etterpå (kjenner en viss motvilje akkurat der...)

4. Prøve å få henne til å strekke ut venstre side mer, gjerne ved å gå i bånd i sirkel, slik man gjør med hest.

5. Massasje

6. Melde meg på kurs i hvordan få motivasjon til å dille med å varme opp, kjøle ned, svømme, stretche, massere for trehundredeogførtiendegang på en litt under middels bra bikkje...

Roter det til igjen...

Fri, 16 May 2008 17:52:50 GMT

Full av gode forsetter: Helgevask av huset, svømme med hunden og fikse bilen.

Begynte så vidt med førstnevnte, som forløp fullstendig uten dramatikk eller annet som kan pirre. Siden det var regnskyer på himmelen bestemte jeg meg for å ta svømmeturen først. Fyrte opp bilen til 30 grader, og begynte nedstigningen til Skraperudtjern. Hunden var vill og gal og vi svømte 2+300m sånn ca. La inn en pause midt i for å være flink, men den brukte Shivassen til ånners-løping i alle retninger, og i løpet av 30 sekunders pause hadde hun gjort like mange illegale bevegelser. Svømminga så ut som før - brukte venstre og høyre side likt. Puttet henne kjapt inn i bilen og fyrte opp til nye 30 grader.

Kom nesten til Skullerud før bilen streiket. Frekt! Vår nye flotte BMW som skal gå som en klokke i 100 år. Fikk vrengt inn til siden da det slo meg at den lille gule bensinmålerlampen jo begynte å lyse da jeg var på vei til sportreningen i går. Men da hadde jeg litt dårlig tid, så jeg måtte ignorere den. Dessuten misliker jeg sterkt åå punge ut 800 kroner i tide og utide. Da jeg skulle tilbake fra trening fikk jeg også dårlig tid grunnet dustekø over hele Røa mens Joachim ventet på å bli plukket opp av sin privatsjåfør, undertegnede. Da han endelig satt bak rattet (ja, vi bytter når han kommer i bilen...) så lurte han på om jeg helt hadde sluttet å fylle bensin. Jeg bedyret at den akkurat hadde begynt å lyse, og at jeg skulle fikse det i morgen. Fortet oss ut på Alnabru, og så hjem i gjen. Egentlig var det regnskyenes skyld, for jeg hadde tenkt å tanke med en gang, men ble altså, av klimatiske grunner nødt til å gjøre om på planen.

Men altså, hva gjør man når man står der med bilen full av sultne barn og våte hunder med raskt avkjølende muskulatur? Kunne selvsagt valgt å skjule skammen og tatt bussen hjem, funnet bensinkanne, gått til bensern, gått tilbake og tatt bussen til bilen igjen. For lat. Velger heller skam framfor anstrengelser. Joachim var utenbys, og har allerede en gang møtt meg med bensinkanne (den bilen hadde riktignok defekt varsellampe, så jeg kan umulig lastes at jeg fortrengte at pilen hadde stått på 0 en stund). Kan jo ikke ringe de jeg pleier å ringe når livet går meg imot (bestevenninne, mamma eller storesøster - helt ubrukelig i slike praktiske, ikke-emosjonelle situasjoner). Pappa, som ellers gladelig donerer en nyre på sekundet, var på vei til møte, så det gikk ikke. Christoph tar jo ikke telefonen i fengselet sitt. Vurderte å ringe Johnny, men litt langt å kjøre tur retur fra et annet fylke m liten bensinkanne, samt utstå framtidig mobbing til evig tid. Måtte derfor ringe Joachims kompiser som har inngått et eller annet slags blodsbrødrefelleskap i ung alder og alltid gladelig stiller.opp, inklusive for tåpelige kjærester. Fikk napp på telefon nr 2, men telefon nr 1 var desverre til en som kommer til å kringkaste den glade nyhet om at jeg strandet på Skullerud så snart han runder 0,3 i promille, til tross for at jeg har utlovet dødsstraff for tysting.

Tror jeg satser på hest i framtiden. Er bedre til å forstå signaler fra levende vesner. Eller mindre dårlig i allefall.

Vi lever!

Mon, 28 Apr 2008 08:42:41 GMT

La også inn en liten blogg med oppdateringer - velformulert, vittig og med flotte bilder. Men det ble spist opp av et svart hull i internett (må visst kjøpe ny router) så da får mine trofaste lesere klare seg med det sedvanlige mikkmakket av rotete beskrivelser og stavefeil Og jeg må nå blogge på gulvet siden PCen må kobles rett i veggkabelen inni bokhylla - med påfølgende kamp mot elementene (nysgjerrig hund og nysgjerrig barn)

Men altså - hva har skjedd siden sist?

Var frøktelig flink å trene fram til påskeferien. Mange lange runderinger på Østmarksetra, og vår nye spesialvinterdisiplin golfrundering+isdans på den glaserte Haga golfbane. Alt med vekslende hell og varierende dose nordnorsk bannskap. Her er et lite bilde fra en utmerket morgen på Østmarksetra. Minus 8 grader. Sitter og venter på at Roy skal sniffe seg fram til et par isbrodder jeg skyldte ham, en pose tørrfisk, nybakte muffins (jepp - jeg kan bake pose-muffins) og ikke minst Team Gjølle.

Så kom påsken og tok oss til Sør-Afrika. Vidunderlig ferie med grilling, vinsmaking, turer i fjellet, og generell latskap til en billig penge.

Her er vi på fottur i fjellene utenfor Stellenbosch og bader føttene i en iskald bekk/kulp (dvs Magnus bader føttene - jeg syntes det var altfor kaldt) + utsikten fra Table Mountain over Cape Town, og Syd Kapp i det fjerne. Tror Lille-M må være en av de yngste som har rundet Table Mountain - han kosa seg stort bakpå ryggen min og tok en liten lur underveis.

Her er vi og besøker noen litt spesielle Vespa-venner i Port Nolloth nær grensen til Namibia. De hadde akkurat flyttet din for å drive et backpacker-sted. Bodde i noe som minnet mest om en nedslitt trailer, sammen med sin 13 år gamle datter (blir undervist av foreldrene og oppfører seg som om hun skulle være ca 50 år) + deres to fullstendig ute-av-kontroll dachshunder. En av dem kicket helt på Magnus og hoppet opp og nappet i klærne hans og skrapte han på låret... litt stressende å passe på...

Port Nolloth er en gammel diamantgruveby - endel rimelig barka karer som kjørte rundt i daukjørte pick-uper. Ingenting å gjøre annet enn å høre på tåkeluren fra fyrtårnet og drikke øl. Så da gjorde vi det. Morsomt å se en helt annen del av Sør-Afrika. Vel verd 70 mils kjøring hver vei, og ikke en tåre fra lillemann der vi suste avgårde i vår lille blå Polo leiebil.

Her er Magnus på stranden, nok en gang med iskaldt vann rundt føttene (Atlanterhavet minus golfstrømmen + kalde strømmer fra Antarktis), og hans første natt som backpacker. Tidlig krøkes osv.

Vel hjemme i Oslo ble vi møtt av isstorm, sure taxisjåfører og man merker hvor generelt uhøflige og uoppmerksomme nordmenn er. Ikke et trivelig møte med gamlelandet der vi sto midt på natten i tynne klær, tung baggasje, sovende baby og ingen som gadd å hjelpe til med noe som helst.

Velvel. Fikk nå plukket opp Shiva som hadde bollet seg med en haug med huskyer hele påsken. Sliten og litt slankere i fisken. Hadde visst ikke vært den fødte sledehund - etter 3-4 km i spann plantet hun rompa i bakken og ville ikke mer. Så da fikk hun løpe bak ved sleden. I flexi-line. Synet av 11 smekre huskygutter fikk det tydeligvis til å rasle i eggstokkene hennes, og hun startet løpetiden før normalt. Tenker det var litt utfordring å holde styr på en helt spann hannhunder med en horete liten schäfer som sto og bød seg fram til alle og enhver. Heldigvis fikk jeg oppklart per telefon at det var schäferkløe hun holdt på med, ikke lusekløe.

I et forsøk på å opprettholde den gode formen fra påsken, startet jeg et intensivt sykkelprogram. 2 ganger rundt Østensjøvannet (ca 1,2 mil totalt) flere ganger i uka. Lot henne også trekke Lille-M i vår geniale sykkeltralle:

Resultatet lot selvsagt ikke vente på seg. Ikke i form av toppkondisjon og supermuskler. Neida. Betennelse i biceps. Syntes hun skrubba litt når jeg syklet, men jeg avskrev det med at hun endelig hadde lært seg å disponere farten etter hardkjøret i påsken. Så jeg kjørte på. Inntil hun stadig oftere løftet venstre forlabb og pep når hun hoppet opp/løftet forlabben høyt. Første rundering etter påsken var helt dass. Sneglefart og feilmelding på første og tredje slag. Hun har feilmeldt før, men ikke denne typen frustrasjonsmelding. Hyl når hun hoppet inn i bilen. Fikk utredet hennne hos Katja (hundeslededamen) som lokaliserte det hele til biceps. Tok et røntgen for å utelukke feil i leddet. Fant en pitteliten forkalkning på motsatt side, men ellers ingenting. Dyrlegen anbefalte artroskopi og å kutte senen - visstnok standard prosedyre på bicpesbetennelser. Jeg syntes det hørtes både dyrt, drastisk og håpløst ut i starten av regodkjenningssesongen. Gikk hjem med lang underleppe, ro og rimadyl. Absolutt ingen bicepshelende effekt av lang underleppe, ro og rimadyl. Faktisk ble hun bare værre og skrek helt grusomt de gangene hun lot seg rive med og begynte å hoppe fornøyd rundt seg selv. Selv lyden av rasling i Gore Tex kan utløse ekstase i den hunden.

I ren desperasjon fikk jeg gnålt meg til nummeret til en dyrlege som visstnok hadde vært borti dette, og under over alle under - vår faste dyrlege på Jeløy dyreklinikk pleide å forsøke med kortisoninjeksjon i leddet to ganger før han opererte. Ringte ham opp, og fikk gnålte meg til å prøve dette til rabattert pris, under trusler om å selge meg selv på Plata siden jeg ikke har råd til artroskopi (har jo svidd av årets dose forsikringspenger på knekt hale som ble lappet sammen av samme veterinær).

Nå har det gått halvannen uke (ro, rimadyl og halvlang underleppe) og hun er helt klart bedre. Jeg kan ikke tenke meg noe kjedeligere enn å ha henne i bånd disse 3-4 ukene, så jeg har utvidet definisjonen av bånd til også å gjelde sporline. Jobber nå med å perfeksjonere asfaltspor, eg begynner å få litt mer teken på å lese henne. Men gjenstandsinteressen hennes har svimt helt av, så der må jeg ta i et tak. Høydepunktet så langt var vel sporet vi gikk gjennom runderingsløypa. Etter litt utredning i starten gikk hun klokkerent gjennom alle kryssninger, krysset midtlinja og plukket begge gjenstander + slutten. Jenta si det!

Nei, nå er ungen sulten og vi skal snart på babysvømming - den eneste aktiviteten han får utenom å henge på standplass og spise på kongler.

Meninger om mangt

Mon, 05 Nov 2007 22:12:59 GMT

Altså. Før min hjerne ble til mos, så jobbet jeg på Senter for Utvikling og Miljø, grunnlagt av økofilosofen Arne Næss. Etter dagens runde i sports-, dyre- og barnebutiker føler jeg meg forpliktet til å synse høylydt om det åpenbare misforholdet som er mellom nordmenns lommebok og forstand.

BUKSEGALSKAP

Syntes jeg hadde et relativt objektivt behov for litt stæsj. Jenter føler jo ofte det. Min elskede Gore-Tex-bukse har membran som et knekkebrød og hull på kneet. I tillegg er det et helvete med selebukse for hundeførerpiker. Har mang en gang forbannet bukseselene når jeg midt på nattlige leteaksjoner har måttet vrenge av meg vest, jakke, samband, sekk, kart og kompass for å vanne blomstene. GoreTex jakka lekker i sømmene og glidelåsen har mistet masse tenner og selve draget til glidelåsen. Har prøvd alle slags impregneringer, men GoreTex skal visst ikke tåle 5 års krabbing i skogen. Troppet derfor opp på Oslo Sportslager som hadde handledager for NRH-medlemmer for å finne meg en ny bukse i allefall. Hva finner jeg: Jo, GoreTex bukser koster rundt 4000 kroner. For en BUKSE! Uansett merke! Siden jakkene jo er enda dyrere, vil det si at en haug med mennesker går rundt i et antrekk for rundt 10.000 kroner. Det er jo like mye som prisen på en bunad! Og de fleste bruker det jo bare til å rake løv i hagen med, eller vralte seg en tur i solskinn. Fant en bukse fra Arcteryx til halv pris, men jeg klarte fortsatt ikke forsone meg med prisen, og ba dem om å holde den av en dag. Det hele fikk en happy ending på XXL der de fører merket Stormberg, som har helt ok design, helt ok funksjonalitet og veldig bra priser. I tillegg er Stormberg et trivelig lite norsk selskap nedi Kristiansand som ansetter folk med litt skjeiv bakgrunn, og reiser ned til Kina for å passe på at klærne blir produsert på en forsvarlig måte. Så jeg er nå den stolte eier av en samfunnsansvarlig, behagelig og lækker bukse med et membran tilsvarende GoreTex, til den nette pris av 999.- Den varer sikkert ikke like lenge som de til 4000.- men til den prisen kan jeg jo kjøpe 4 stk, så jeg skal nok holde meg tørr og god like lenge.

BABYGALSKAP

Deretter bar ferden til Barnas Hus på jakt etter skikkelige ullsokker og lue til junior. Jeg oppdaget raskt at det bare finnes klær til innebabyer. De skal visst ikke være utendørs før de blir 2 år etter utvalget å dømme. Jeg har jo fått 3 vinterdresser til ham, men alle er i bomull/syntet og har kaninører, bjørnehaler og isbjørnører på seg. Fryktelig upraktisk i runderingssjalet, for da kommer på en måte halen i klem og ørene på tvers og materialet holder jo ikke varmen. Og vanlige ullsokker? Nei, jeg kan få noen lyseblå i bomull med giraffmønster og krokodilletær til 300 kroner. Og lue som tåler litt vindt og vann? Nei, men det finnes uendelige mengder bomullsdritt med ører fra hele dyreriket. Det er snart VINTER og vi bor i NORGE! Å mens jeg er i farta - jeg oppfordrer alle til å le hånlig av alle bertene som farter rundt med små, nette trehjulsbarnevogner nå: Om 2 mnd er det sprengkaldt, og babyene deres er blitt for store til å få plass til både seg og vognpose og det ene forhjulet kommer til å kjøre seg fast i snøen. Da hjelper det ikke at vogna kostet 7500 kroner. Da skal jeg svinse rundt med min enorme Simo fra forrige århundre som tåler atomkrig og til og med rommer dunderklompen min.

HUNDEGALSKAP

I hine hårde dager drev jeg en dyrebutikk på nett. Fikk en Bia-bed i retur en gang. En solid og praktisk seng som har tjent oss godt i 4 år, men nå har den gått helt i oppløsning. Hvilket påførte meg siste runde med dårskap i dag. Sengen hennes koster 750 kroner! Og siden den ikke tåler vann (!?) så burde jeg tydeligvis også kjøpe et fleece-trekk til 400,- Da jeg spurte etter et alternativ, så fant han en annen til meg, som viste seg å koste 1650.- og ikke kunne vaskes. Stygg var den og. Jeg spurte om det var så fryktelig nøye hva de sov på og påpekte at ulven neppe hadde noen Bia-bed å ligge på. Selgeren la ivrig ut om hvordan ulvene jo faktisk valgte seg liggeplass med stor omhu, gjerne en flekk med myk, tørr lyng, eller kroet seg sammen i snøen, og om hvordan hunder kunne få væskefylte, hårløse flekker på ledd som gnager mot hardt underlag. Og det var da det slo meg: 750,- + 400,- er jo ganske lite å betale for å slippe væskefylte, hårløse horror-flekker. Det er jo ikke Shivas skyld at jeg ikke har tuer med myk, tørr lyng i stua hun kan sove på...skal hun lide for det? Og kanskje Magnus blir lei seg og ikke føler seg elsket når han blir stor og ser at han ikke har sokker med giraffmønster og krokodilletær på noen av barndomsbildene sine? Kjente jeg følte meg ond og smålig da jeg sa at jeg måtte tenke på saken og gikk tomhendt ut av butikken.

Så da er det kanskje like greit at Shivassen ligger helt gratis i dobbeltsenga med resten av familien. Vi vil jo ikke ha horrorflekker heller. Og Magnus har jo faktisk en dress med kaninører og en med isbjørnhale. Han trenger jo ikke få vite at han bare arvet dem.

Legger ved bildebevis av sliten og skitten hund etter endt leteaksjon, henslengt i sin anatomisk korrekte, horrorflekk-forebyggende Bia-bed (som altså ikke tåler vann) og tidsriktig antrukket avkom i isbjørndress (arvet sådan)

Bilder

Sat, 01 Sep 2007 18:19:32 GMT

Her er litt bilder. Litt opp ned og i feil størrelse, men da knerten ligger på fanget mitt og spiser i skrivende øyeblikk (simultankapasitet, yes!... for hans del også - spiser og driter samtidig...) så gidder jeg ikke redigere nå.

Bilde 1: En uke på overtid - prøver å være konstruktiv og lager til pikinik for Jokke og Shiva på Skytterkollen.

Bilde 2: Team Gjølle noen dager før nedkomsten. Poserer for NRH-nytt.

Bilde 3: Shiva og junior. Shiva er veldig begeistret for den nye familievalpen, men synes nok det er litt skummelt å ha ham liggende oppå seg sånn.

Bilde 4: Minutter etter fødselen. Han ser rett og slett mishandlet og skitredd ut. Ikke rart de sover mye i starten. Og at vi må ha primalskrikterapi som voksne.

Bilde 5: Første måltid. Utrolig hvordan det plutselig kom melk ut av meg! Ligger noen år med evolusjon bak det der.

Bilde 6: Oj! To timer etter fødselen sitter man plutselig på et hotellrom! Med TV og minibar! Og en baby i en plastboks på hjul, som alle mener du kan ta ansvar for. Sinnsykt.

Bilde 7: Storken sto på trappa da vi kom hjem. Hilsen fra de søte naboene våre. Sentimental som jeg er måtte jeg felle et par tårer over hvor snihihille alle er mot lille babyen vår. Må sende 20 takkekort til venner og kjente. Innbringende gesjeft dette her.

Bilde 8: Familieformuen min.

Bilde 9 & 10: Prinsen, 2 dager gammel. Et pent barn, om jeg MÅ si det selv.

Bilde 11: Første tur. Kom ca 400m før jeg måtte sette meg ned. Vondt! Vondt! Vondt!

Bilde 12: Vårt nye liv. Junior i bæresjalet og Shivassen svømmer sine 1200m rundt brygga på Skraperudtjern.

3 er blitt 4

Tue, 28 Aug 2007 10:33:13 GMT

12 dager over termin følte junior seg endelig klar for å ankomme verden. Etter diverse trimturer off-road fikk jeg endelig ristet ham løs, gitt.

Må selvfølgelig dele alle de ulekre detaljene som alltid:

Begynte med svake rier kl 6 søndag morgen, dusjet og spiste. Ikke spesielt vondt de første timene, så jeg støvsugde og ryddet litt mens J plottet inn riene i et Excel-ark, regnet ut gjennomsnittlig varighet, trend siste 5 osv. Noe måtte jo han gjøre også. Tok et bad, tenkte stearinlys og følte meg som en ekte fødselsdronning. Kl 11 begynte J å rive seg i håret, for da var det ca 5 min mellom hver, og det begynte å gjøre ekte vondt, så vi dro inn til sykehuset kl 12. Kjøreturen inn var ikke spesielt festlig - fartsdump + rier er ingen god kombo.

Vel inne på sykehuset var jeg sikker på at jeg hadde kommet ganske langt, men akk. 1 cm åpning (det må være minst 3 for at man har noe på sykehuset å gjøre). Fødedronningen var raskt byttet ut med en mer patetisk førstegangsfødende der vi reiste hjem igjen over de samme fartsdumpene.

Nå begynte det å gjøre riktig så vondt etterhvert og riene kom tettere og tettere. Tok et bad til og fikk masse hjelp av de fancy pusteteknikkene jeg hadde lært - verd sin vekt i gull. De gangene det gikk i surr, var skikkelig kjipt (f.eks. da J hadde tappet i et badekar til meg og jeg fikk en ny ri akkurat da jeg satte meg nedi og oppdaget at vannet var ca 150 grader varmt, og måtte sitte der et minutt før jeg klarte å komme meg opp av ildbadet). Kl 3 var det så vondt at jeg tenkte jeg måtte reise inn igjen, bite i det sure eplet og be om epidural, for hvis dette bare var starten på et 10-timers maraton, så ville jeg flippe helt ut.

Kjørte inn igjen over de samme jævla fartsdumpene. En ri ble tilbrakt omslynget en lyktestolpe utenfor Kvinneklinikken, og en brølende i heisen sammen en masse mennesker. Couldn't care less. Ble møtt av en jordmor som så ut som en krysning av Dorthe Skappel og en engel. Krysset mine fingre for at jeg iallefall hadde 3 cm åpning så jeg kunne få epidural. Men nei da, her var det full åpning under riene, så det var altfor sent med epidural. Her var det bare å bli tredd på nettingtrusa og flyttes rett til fødestua, via en liten ri som ble tilbragt tett omslynget et brannslukkingsapparatt i gangen. Der begynte sannelig pressriene. Ikke rart det hadde gjort litt vondt hjemme.

Fikk lystgass til å begynne med - festlige saker! Tror jeg skal snekre sammen en slik en selv - man får visst det man trenger på Biltema. Siden junior tok en liten omvei via halebenet mitt, så tok det sin tid å få ham ut. Vannet ble tatt og det var misfarget. Siden vi mistet en liten gutt i familien på den måten for noen måneder siden, så ble jeg ganske redd, men puls og alt var helt fint. Bort med lystgassen og inn med to barnepleiere og en fødselslege som viftet med noen skumle sugekopper (ser visst ut som de man renser tette sluk med!). Slapp sugekoppen, men en av barnepleierne la seg oppå magen min til slutt, og da kom han ut. Skrikende, glatt og våt og bare vår. En utrolig rå opplevelse! Sannelig kom det melk ut av meg i samme sekund, og han sugde som en liten igle. Plutselig var vi en til og alt føltes veldig riktig.

De neste dagene ble tilbragt på pasienthotellet. Klarte ikke å sove noe særlig, måtte bare se litt til på ham hele tiden der han lå mellom oss i senga.

Alle sier at så snart ungen kommer ut, er alle smerter glemt. Sant nok, men det er jo da de kjipe smertene begynner. Gå på do med masse sting down there? Ikke godt. Sitte på et muligens brukket haleben? Melkespreng som får puppene dine til å se ut som en dårlig silokonjobb? Brystvorter som blør? Det hadde ingen sagt noe om nei! Første natten hjemme sto jeg lent over stelleborde hjemme - det rant tårer fra øynene, snørr fra nesa, melk fra jumbopuppene og blod fra unevnelige steder. Utrolig vondt overalt og ingen pause å få.

Nå har vi vært hjemme noen dager, og ting begynner å gå seg til. Han kan tre øvelser: Spise, drite og sove. Shiva skjønner helt tydelig at vi har fått en valp i familien. Hun snuser og slikker noe helt enormt, hvilket hun ikke har gjort med andre babyer. Lar henne holde på nå så hun ikke føler seg utestengt, så får vi heller avvenne henne med den ivrigste ansiktsrensen etterhvert.

I tillegg har jeg startet VM i bekymringer:

- Han kommer til å dø av sult (slet med amminga de første dagene)
- Er han autist? (er like interessert i lampa som i ansiktet mitt)
- Har han narkolepsi? (sover jo neste hele tiden)
- Er han døv? (skvetter ikke av høy hosting eller av at bikkja bjeffer rett ved ham)
- Har han immunsvikt? (gugg i øyet + lite bleiesår)

Håper å komme ut i skogen snart. Gjorde et tappert forsøk i går, da vi endelig kom oss av gårde en time etter at vi trodde vi var klare (hadde glemt ditt og datt, så bromlet det i bleia, så var han sulten igjen og så bromlet det på nytt i bleia...). Vel framme på Skytterkollen gikk vi 200m før helsvarte skyer samlet seg over hodet på oss, og vi så vidt rakk inn i bilen før haggelet satte inn. Halebeinet gjør fortsatt vondt, så 20 min er visst max enn så lenge. Kjenner at dagene lett kan skli bort i mating og skifting og TV-titting og surfing ispedd litt husarbeid, så det gjelder nok å være litt disiplinert for å få noe ut av permisjonstiden.

Bilder kommer senere!

De siste ukers hendelser

Fri, 29 Jun 2007 20:26:16 GMT

Her går det unna!

Mellom 6 juni og 23 juni klarte jeg å skvise inn 10 dager i København, 2 dager i Bodø, 3 dager i båt på fjorden, 2 dager i Trondheim, 2 dager i Helsinki og så 2 dager på hytta i Sverige. Har nå returnert til heimen, litt rikere, klokere og mer sliten. Shivassen ble oppbevart av en blanding av Joachim, Camilla og mamma. Har vært rimelig kaputt etter at jeg kom hjem, og mye jeg må få ferdigstilt før jeg går i permisjon, så det har blitt lite på Shivassen i det siste.

Men i dag fikk vi da sannelig rundert litt på Østmarkssetra. Jobbet fint på første figurant, da hun måtte sirkle endel for å skille spor og overvær + meldte fint til tross for at fig hadde tennisballen liggende rett foran seg, og jeg tror hun var en tur innom en bekk. Fortsatte forbi myra (fikk faktisk sendt henne over hele myra) og hun føk ut på et flott overværsløsning på en genser jeg hadde klatret opp en fjellskrent og hengt i et tre (passende aktivitet 5 uker før termin). Avsluttet der mens leken fortsatt var strålende god for begge parter og gikk en god tur med Shibby, som Shiva har lagt all sin elsk på.

Klasket inn litt bilder her:

1: Hele Team Gjølle i toseteren på en Nidelv 24. Sannsynligvis ikke laget for lang mann, høygravid dame og 30 kilo schäfer, men der det er hjerterom er det romperom. Innleid i anledningen at jeg ble 30 år (alene på hotell i København, så feiringen kom halvannen uke senere). Supert vær 2 av 3 dager.

2: Båtshunden Shiva koser seg som back seat driver. Tilpasset seg fint i båten og lot seg greit løfte etter vesten; da henger hun helt passiv og har litt vel stor tillit til at vi ordner opp for henne. Eneste krøll var en natt da hun klarte å stikke sin spisse snute ut gjennom kalesjen, men så ikke klarte å rygge sin brede bak inn igjen, og ble sittende molefunken på den 30 cm brede plattingen bak på båten halve natten.

3: Hva er vel bedre enn hjemmekontor i senga med en slik sekretær?

4: Mine gode venner har hentet sin omplasseringshund i dag. Perfekt blanding av labrador og schäfer. Akkurat som Shiva mht. å være lydhør og lettmotivert, men med "Av-knapp" og sunn rygg. Litt misunnelig gitt...

5: Shiva må være med på jobben om dagen, da vi pusser opp vaskerom og bad. Shiva elsker håndtverkere, kaster seg inn i bilene deres, løper i beina deres og henter pinner til dem. Det blir dyrt med timeprisen... Så da deler vi kontor og en iskrem i ny og ne (eller hver dag...)

Test-deg-selv-meg-her-og-der

Fri, 01 Jun 2007 21:39:38 GMT

Team Gjølle gjør det ikke så bra i tester om dagen.

Shiva mistet desverre toppscoret i Aftonbladets IQ-test, da hun kom både når jeg ropte "Shiva" og "Kylskåp". Riktignok identifiserer hun seg sterkt med kjøleskapet, men det er jo litt trist å ikke vite hva man heter i en alder av 4 år...

Og i dag dumpet jeg over en frekk test på Din Side. "Er du klar for barn?". Jeg svarte så ærlig som bare jeg kan, hvilket alltid straffer seg. Selvfølgelig skulle jeg svart at jeg ikke klarer å la være å dulle med barn på bussen og at jeg er klar for å legge karrieren på hylla. For her er dommen:

"Du har begynt å tenke på det. Du kan forestille deg selv i rollen som mor, selv om du ikke er helt klar for familieforøkelse ennå."

Har ennå 9 uker igjen til å bli helt klar. Har allerede prestert å svare Joachim i en diskusjon om valg av bil, "Hæ - hvorfor skal vi ha barn i bilen?... (kikke ned på bulende mage)... Åh, eh, jah...", og da jeg var å hentet barnevogna vi får låne av søsteren min i dag, følte jeg en sterk trang til å forklare til alle forbipasserende at "Den er ikke min assa, jeg bare låner den - jeg er ikke sånn barnevognmenneske, egentlig!"

Valp versus baby

Sun, 22 Apr 2007 16:13:19 GMT

Etter at kroppen min ble invadert av et lite vesen som forstyner seg lystig av alt uten å spørre om lov, så har jeg gjort meg et par tanker om denne underlige prosessen. Det eneste jeg har å sammenligne med, er jo ervervelsen av Shivassen:

1. Bestillingstid: 1-0 til baby

- 0 bestillingstid på baby.

- Valp derimot: Skulle hatt et kull fra april, men der ble det to langhårsvalper, så da måtte vi vente på neste kull. Venting er en uting.

2. Leveringstid: 1-0 til valp

- Valp: 3 månders drektighet, 7 ukers opphold hos tispa, så hjem til oss. Utmerket ordning.

- Babyer har latterlig lang leveringstid. Noen burde klage til Forbrukerombudet. 9 måneder? En skandale for utålmodige sjeler! Søstern min kortet det hele ned med 2 månder. Da hadde hun alt klaget og stønnet på fulltid i 2 måneder. For ikke snakke om den lille detaljen om overgangen fra inni magen til utenfor magen. Satser på at bioteknologien kommer opp med en mer hensiktsmessig løsning innen 7 august 2007.

3. Helse: 1-0 til valp

- Kan ikke huske annet enn sommerfugler i magen da jeg ventet på valp.

- Baby: Kvalme, forstoppelse, halsbrann, svimmelhet, trøtt og slapp, ryggvondt, muskelknuter, våkne 2-3 ganger hver natt, fra mitt tross alt ukompliserte svangerskap så langt. Eneste glede er dobbel størrelse på puppene. Men noe sier meg at det er en kortvarig glede gitt... som uansett begynner å utviskes av dobbel størrelse på rumpe og lår, og trippel størrelse på magen. Og mystiske brune solflekker i ansiktet? I alle dager.

4. Psyke: 1-0 til valp

- Valp: Lutter glede, om enn noe bekymring for at hun skulle bli like stor og skummel som moren sin

- Baby: Tilfeldig utvalgte ting føles plutselig helt uoverkommerlig, urettferdig eller trist, mens andre ting plutselig er kjempemorsomt eller rørende. Snuuuuhfs. Og bekymringer for de merkeligste ting. Min befatning med babyer begrenser seg mest til mine småbrødre, der mine prioriteringer var at de var rene og mette, og så helst skulle sove eller ikke plage meg på noe vis. Da dette nå forestår meg som en lite offensiv og pedagogisk strategi for Gjølle jr., planla jeg å bare gjøre akkurat det som mamma gjorde med meg da jeg var liten. Men så blir det en gutt!? Kan ikke bake boller, lese bøker og synge sanger med ham på fanget til han flytter hjemmefra. Barneoppdragelse midlertidig delegert til Joachim inntil guddommelig inspirasjon og innsikt ankommer.

5. Økonomi: 1-0 til baby

- Valpetiden var en evigvarende Mastercardkatastrofe; ulike typer fancy fôr, seler, halsbånd, brukshundutstyr, vitaminer, dyrlegeregninger, ødelagt inventar og bil, kløv, bur... og alle de tingene jeg trodde jeg måtte ha, eller hvor en annen utgave så mye smartere ut og måtte prøves. Vi snakker mange mange tusen!

- Baby: Har arvet alt vi trenger, mangler bare seng og stellebord. Eneste utlegg så langt er en Kachin-dokke laget av Navahoindianere som skal holde onde ånder borte ($10), pluss en bok til 60 kr om hvordan man skal få barnet til å sove 12 timer om natta innen 3 måneder. Har også bestilt et bæresjal som jeg kan putte babissen oppi slik at jeg kan rundere ufortrødent videre med ungen på magen.

6. Interesser: 1-0 til valp

- Når største interesse er brukshund, er det jo et fantastisk sammentreff at man skaffer seg hund. Den kan nemlig være med på hundetrening!

- Baby - njaaaa. Skeptisk. Tusenfryd, tivoli, sandkasse, husking og kafetrilling får 0 poeng fra meg for øyeblikket. Bollebaking, nattevåk, og Hakkebakkeskogen for 73. gang scorer heller ikke veldig bra. Håpet er at bæresjal og tolerante lagkamerater gjør at jeg kan fortsette med trening og moro. Junior må jo ha hørt "Runder" "Nei" og "Ut" nok ganger til at det ikke kommer som en overraskelse. Og, siden jeg har reist helt til Jeløy for å la Shiva svømme, så kanskje babysvømming blir en stor hit? Lov å håpe. Men et stort minus at ikke Shiva kan være med i bassenget. Kanskje jeg og junior kan være med i bassenget på Jeløy - har jo motstrøm og alt mulig, og vannet ser jo renere ut der enn på Tøyenbadet. Hmmm.

7. Parforhold: 0-? til hvem?

- Hundetrening 5 ganger i uka, til uforutsigbare tider, sliten når man er hjemme, sure termoser og en bil full av sure grillpølser har i perioder ikke vært noen stor hit i heimen. Heller ikke mitt gnål om lydighetsprøver, O-prøver, B-prøver, A-prøver osv.

- Men babyer ser ikke ut til å være noen stor høydare heller. Har ikke merket nesegrus beundring for det naturens mirakel min kropp er i ferd med å utføre rett foran min manns øyne. Kan heller ikke se at skilsmissestatistikken hos småbarnsforeldre er noe å bli optimistisk av.

KONKLUSJON:

Her er det tett race, med en knapp ledelse til valp over baby. Jeg får oppdatere listen om et års tid og se hva dommen blir da

Var forresten på trening på fredag. Hovedkonklusjonen er at det ikke nytter å bli sint på istiden for å lage fjellskrenter som varer og varer på høyre side av løypa. Trente på Østmarkssentra. Flott åpen løype i starten, men jeg klarte ikke å forholde meg til frekkheter i form av myr og fjell da de dukket opp. Fortregning som strategi funket dårlig. Andre økt trente jeg litt på å sende henne opp steder der jeg måtte løfte henne. Hun er jo ikke akkurat spretten, men skjønner at det er dødsviktig å komme opp dit jeg peker, så da er det bare å løfte 30 kg schäfer opp etter sideflesket (de skulle hatt håndtak et sted). Det funker fint, men hun blir litt for gira og uforsiktig, så hun kan nok fort skade seg. Så snart hun er på toppen, detter hun ut av søket og blir mer opptatt av å finne en vei ned igjen til meg. Så det må det trenes mer på.

Lettkorrumpert adoptivhund

Fri, 23 Feb 2007 20:30:49 GMT

Hadde jo store planer om et aktivt hundeliv så snart jeg var tilbake til USA. Men grusomme frister gir 10-timers arbeidsdager og ingen helg. I tillegg kjennes det som om noen har kjørt over magen min med en trailer, så det frister ikke så mye å klatre rundt i snøen nå.

Så da lånes Shivassen gladelig ut til hvem som helst. Tante Camilla står nok øverst på ønskelisten hos Shiva, som gladelig inngår i Team Anarki når som helst. Hos Camilla er alt hundeområde - dusjen, soffan og senga. I tillegg vanker det godbiter og magekos når som helst.

Nr. 2 er Camillas mor, som har dannet Team Entrecote med Shivassen. Shiva får alltid sin egen entrecote når hun er på besøk der, i tillegg til 4 mils skiturer. Hva mer kan en enkel sjel ønske seg? Da hun kom og hentet Shiva sist, kastet biffen seg rett i armene hennes, for deretter å frese rett inn i baggasjerommet, klar for tur. Meg hadde hun allerede glemt.

Ellers har vi Team Risotto - min mors venninne som ble Shivas sol og fører etter to porsjoner med fløterisotte - hun tasset logrende etter henne hele kvelden.

Og i dag har vi utvidet med naboens datter, som ikke gjorde annet enn å rope Shiva med blid stemme, og lokke med kjekk schäferhann. Dermed forsvant Shivassen lykkelig inn til henne og ble der fra 8-18 mens jeg var på jobb. Dattern til naboen var på besøk med sin vakre schäferhann og en innlånt hvit liten pelsdott, og ville gjerne låne Shiva også. Ikke meg i mot. Så Shivassen har hoppet rundt i snøen i timesvis med kjekke ungen menn. Hun og Sharco utfylte hverandre også utmerket i voktingens edle kunst. Når fremmede hunder passerer på gata bjeffer Sharco mens de nærmer seg (ekte vakthund), mens Shiva står musestille med halen rett ned. Hun overtok bjeffinga så snart hunden har passert og faren er over (ekte schäfer).

Hun er jo lille gullet mitt, så har litt vondt for å levere henne fra meg. De skal jo liksom være enmannshunder og ulykkelige uten ledern sin, men hun har tydeligvis ingenting i mot å utvide flokken i alle retninger. Glad for at hun er så tilpasningsdyktig og omgjengelig av seg!

Tre blir fire

Tue, 20 Feb 2007 10:19:17 GMT

Jeg er nå ugjenkallelig på vei inn i de kjedeliges rekker, og i august en gang kommer det et nytt tilskudd til Team Gjølle - en liten figurant som forhåpentligvis blir like høyt elsket som Shivassen. Jeg hadde jo håpet på at det hele skulle ta litt tid, men den satt på første forsøk gitt. Formen har vært upåklagelig. Var kvalm en halv dag (kurert med å spise gode, salte kjeks), og var fryktelig trist en annen dag (I-poden min gikk tom for batteri og det var ikke måte på hvor grusomt trihihist det var akkurat da, men siden jeg var mutters alene i USA var det ikke noe vits i å gråte når ingen ser det, så det var bare å skru på TVen i stedet).

Har akkurat kommet hjem fra 4-5 uker i Arizona. Har hatt det helt knall - lært masse, jobbet masse, møtt hyggelige folk og fått reist litt rundt og sett på Grand Canyon, Monument Valley, indianerreservat osv. Har også spist mengder med god mat, solt meg litt og i det hele tatt hatt det supert. Men man får jo litt brakkesyke etter en måned på et tomt hvitt rom, så det var godt å komme hjem. Til nyoppussa soverom til og med! Fantastisk deilig, og en god grunn til å bli liggende i det nye hvite sengetøyet. Men det er grusomt mye å gjøre på jobben ut måneden, så det er bare å disiplinere seg.

Shivassen har nok en gang bodd hos tante Camilla og blitt tykk, hårløs, glad og ulydig igjen. Fryktelig kosete og veldig sosial mot alt og alle. Starter hver dag med en 200m hurrasprint rundt nabolaget på jakt etter kråker og bilen vår, så hun har tydelig hatt det utmerket. Fikk også denne gangen egen entrecote hver gang hun var hos Camillas mor, hvilket har satt uutslettelige minner i hjernen hennes. Moren kom for å låne Shiva til skitur i dag, og da var det ekstrem gjensynsglede og rett inn i bagasjerommet - jeg var tydeligvis helt uinteressant sammenlignet med entrecote-damen. I går måtte jeg også gi tapt om Shivas hjerte da vi var på besøk hos en venninne av moren min. Shivassen fikk en enorm porsjon fløterisotto, og dermed tasset hun trofast i helen på Liv resten av kvelden.

Men, to ting står på plakaten:

1) Pusse støv av gamle kunster. Tenkte å bare sette i gang med en rundering i dødt terreng for å se hva som skjer. Husker hun opplegget, og klarer jeg å sette henne i riktig modus? En fin test på hvor dypt det stikker og hvor stabilt det er.

2) Prosjekt Ny og Bedre Personlighet. Har jo så langt fått terningkast 3, og må nå gå over i høygir. Skal man både ha redningshund og barn, nytter det ikke å svirre rundt i Maria-land. Joachim fant faktisk sokkene mine i kjøleskapet her for noen uker siden (brukt, men pent sammenbrette i allefall. Aner ikke hvor det jeg skulle putte inn i kjøleskapet har blitt av - kanskje jeg burde sjekke undertøysskuffen?!). I tillegg kan ikke Lille Rosin oppfostres på hamburgere, kaffe latte og smågodt. Må både bli velorganisert, sunn og ojojoj: Punkt 3

3) Ikke bli helt kjærring! Har møtt så mange gravid-monstere de siste ukene. Var på fest med en gravid som påsto at hun var så avslappet atte - spiste både egg og spekemat og fjellørret på over en kilo?! Javel ja. Living on the edge... Jeg har selv en stort kjærring-gen som kun holdes i sjakk av sokk-i-kjøleskap-genet, så det gjelder å finne den rette balansen. Et valg mellom onder.

Mens jeg venter, kan jeg nyte å ha et team av hundefantaster rundt meg, og i skrivende stund er Shivassen på vei mot Løvlia i ivrig jakt på skitupper og godis.

Årskavalkade 2006

Wed, 10 Jan 2007 21:49:44 GMT

Sannelig på tide med en liten årskavalkade

Januar

Det er tre måneder siden den grufulle ryggoperasjonen og dagene går med til svømming, massasje og intens bekymring fra min side. Litt spor og noen forsiktige skiturer mot slutten av måneden. Mens Shiva begynner å ligne en body builder, er jeg i fritt kondisforfall siden den eneste trimmen jeg får er å stå ved en bassengkant. Jeg tryner på isen og pådrar med hamstringstrekk, hvilket sender meg til "Helseprofiltest" på jobben. Får feilaktig konstatert "løpekne" (hvordan skulle JEG fått det?), at jeg har en fettprosent som en wienerpølse og "rett og slett litt dårlig kondis" som den onde, spreke damen uttrykte det.

Februar

Etter wienerpølsesjokket består februar av manisk skigåing og en pliktoppfyllende mix av svømming, mental trening, balansetrening, spor osv. Tydeligvis så mye at jeg bekymrer meg for å ha blitt "ortirektiker" dvs. besatt av tanken på å leve sunt og riktig. Men etter alle innleggende om "nok en dag forsvant i bakfylla" kan det umulig ha vært faretruende. Jon, Stig og jeg danner en liten skigjeng, og jeg henger på etter beste evne. Husker fortsatt følelsen av å se Donald-stjerner og spise snø i skjul mens jeg prøver å overbevise om at "det går helt fint altså" når jeg klarer å få litt luft ned i lungene.

Mars

Jeg kjøper nye ski og oppdager at utstyret faktisk har noe å si. Jeg begynner å trene med Johnny. Er fortsatt tydeligvis ofte bakfull på trening, men er så ivrig i tjenesten at bikkja får konstatert å ha for mye muskler, og jeg kjører henne helt i kne med svømming, rundering i 1 m snø og masse skiturer. Etter intens depping over kaputt hund, skjønner jeg at det er overtrening og sikter meg nok en gang optimistisk inn på den gylde middelvei.

April

Atomvinter i Norge. Mer rundering i snø og slaps. Mye trening med både Johnny og gamlelaget. Runderingen begynner å gi litt resultater. Vespa-gjennom-Afrika-galskapen setter inn, og jeg begynner på de grusomme MC-timene. Kan ikke huske å ha vært så redd og grått så mye over noe jeg gjør helt frivillig. De fleste måltider inntas åpenbart på McDonalds og Shiva hjelper meg å bestille mat i DriveThru: " Hei, jeg vil ha NEI!! Ja, en Big STILLE! Mac med cola NEI!!! Joda, med cola, KUTT UT! Medium størrelse. NOK! Ja, medium..."

Mai

Buklanding i treninga. Bikkja går helt i stå. Totalflopp. Jeg resonnerer som en Mensa-helt, med alt fra kosmisk sammensvergelse til pollenallergi ("Pollenskyen synes fra verdensrommet"-måneden). Tror det er fordi hun er dehydrert. Så at hun er overhydrert. At hun har livmorbetennelse. At jeg har kastet bort 30.000 på bortkastet ryggoperasjon. At hun er en håpløs drittbikkje uten læringssenter i hjernen. Og så går baggasjerommet i baklås med alt utstyret + en pakke grillpølse innestengt inni seg.

Juni

Som et hån mot kvalitetskontrollen i MC-Norge består jeg oppkjøringa. Dagen før scooterne shippes til Cape Town. Sikkerhetsmarginer er ikke min greie. Shiva har nå fått diagnosen innbildt drektighet, og tar morsrollen meget seriøst. Ingen trening. Jeg bytter inn BMWen i en Passat. En personlig tragedie for Joachim, som nå konstaterer at han har stasjonsvogn, tøfler, morgenkåpe og bor i rekkehus. Hvor ble det av rebellen med blå hanekam?

Juli

En måned senere henter en lykkelig, ulydig, halvnaken og tykk hund hjemme hos Camilla. Dette er visstnok min hund, og vi må bli kjent på ny. Selv er jeg den gode gamle og har selvfølgelig bommet på fristen til Hovedkurs Sør. En stund ser det ut til at jeg må til Målselv i stedet, men det ordner seg. Bombesikker på at alt nå skal være klart for suksess, drar jeg på A-lagssamling i Ljørdalen. En regelrett katastrofe. Har aldri vært så nær å begynne å grine på en trening. Et traume for livet. Et arr på min hundesjel. Og bare tre uker til hovedkurs. Tilbake i Oslo får jeg trøst og hjelp av mirakelmannen Johnny, og fra da av er det sprudlende blogging og enorme mengder trening. Det er stekvarmt men vi kommer langt på kort tid.

August

Hovedkurs. Inn i de voksnes rekker. Shiva består sporet som eneste på hovedkurs. Ukas arbeid bestås også, men runderingen går velfortjent i dass - verken jeg eller Shiva holder godt nok nivå. Deretter er det massiv trening hjemme, og problem for problem takles møysommelig med hardt arbeid.

September

En ufattelig treningsinnsats legges ned, i ettertid helt sjokkerende å se både mengde og systematikk. HF Gjølberg innrulleres i Knoll og Totts midtlinjeskole og det er ikke en detalj ved min mangelfulle personlighet som unnslipper. En hard skole. Jeg taper og vinner figurantøl om hverandre. Livet består av jobb og trening, det koster men gir resultater.

Oktober

Etter voldsomme treningsmengder og støttetimer har Johnny og jeg nå blitt som et gammelt ektepar, gnåler og småkrangler. Jeg gjør comeback på A-lagssamlingen i Ljørdalen og får endelig bevist for verden og meg selv at hunden kan rundere. Nervene stiger mot A-prøven i slutten av måneden. Prøven bestås som en arbeidsseier der jeg fikk bruk for all den nedlagte treningen. En fantastisk følelse! Vi blir kalt ut på vår første leteaksjon to dager senere. I ettertid ser jeg at det var helt riktig at jeg strøk i august, for hoveddelen av mine ferdigheter som hundefører ble lagt mellom første og andre A-prøve. I denne perioden har jeg også rundert 30,2 mil, i snitt 500m om dagen, hver dag.

November

Veldig voksentrening denne måneden. Teiger, lange søk, øvelser og langrundering. Spranget fra manisk fokus på 800m rundering til praktisk ettersøkning krever omskolering. Lærer stadig noe nytt. Flere utkallinger, men kommer aldri i søk.

Desember

Den store Helikopteredagen! Og enda mer praktisk øving. Og så kommer endelig ettersøkningene på rekke og rad. Hva ellers skal juleferien brukes til? Shiva kvasirunderer i time etter time. Jeg har ennå mye igjen å lære for å belønne og motivere bedre, men jeg føler meg faktisk rimelig godt opplært og utrustet til å håndtere ettersøkningene. All ære til NRHs godkjenningsprogram og til Johnny som har drillet meg for alle tenkelige scenarier.

Summe Summarum

Et fantastisk hundeår på alle måter - fra de store nedturene hos dyrleger, på treningssamlinger og kremt... det ikke så vellykkede Prosjekt Ny og Bedre Personlighet - til de store oppturene med lykkelig klapperekke-hund, bestått klasse A og de første ettersøkningene. Hvem hadde trodd det?!

Alt vel

Mon, 13 Nov 2006 21:45:51 GMT

Mine gamle fantasier om ryggproblemer begynte å dukke opp igjen - synes hun har virket litt stiv og ukoordinert. Spanderte på meg en tur i bassenget til vår gode gamle venn Lene på Jeløy - hun er en pragmatisk og jordnær og ser ingen spøkelser der det ikke er noen. Og her var det visst ingen spøkelser å se heller. Hun strekker fint ut, har parallelle bevegelser i bakbeina, fine reflekser og viser ingen smerte eller ømhet langs ryggraden. Hun har også bevart mye av muskulaturen i ryggen etter at vi har sluttet å svømme. Mange ser visst ut som pipestilker igjen etter kort tid. Vel å merke er hun litt krum i ryggen fordi ryggleddet etter der ribbeina slutter er må ta litt ekstra bevegelighet ettersom det bakerste leddet i ryggen er stivere, men det var ikke unormalt.

Kjøpte et 10-timers kort med svømming for vinteren. Er altfor dårlig til å trene når det er mørkt, kaldt og vått, så da får jeg ta konsekvensene av det og kompensere med litt svømming. Mye deiligere å stå inne i en varm og lys svømmehall enn å plaske rundt i gjørma. Betaler gjerne litt for det. Hun fortalte også at de har flere operasjoner av denne typen hver uke, og at det går veldig bra med de fleste av dem. Hun hadde nettopp vært i USA på kurs med politihunder, der mange hadde gjort denne operasjonen, og de klatret fint opp møner hva det nå er de skal igjennom. Har jo hatt lyst til å prøve meg på ruin, og hun hadde ingen motforestillinger mot det. Tenkte det er en fin måte å vedlikeholde søkstreningen når det er for mye snø ute, og et bra alternativ til å stå ute i pissregnet. Må bare jobbe litt med min bedre halvdel...

Syk og svak

Mon, 18 Sep 2006 19:33:35 GMT

Hadde store planer om å rundere til himmels i dag, men Shivassen ville det annerledes. Hadde henne i bilen på jobb, og for å understreke sin misnøye med å ikke få ligge og breie seg inne på kontoret og forsvare det fra akademisk inntrenging, så kastet hun opp i bilen. Vasket vekk det værste og tok henne inn i lunsjen. For å virkelig straffe meg så spydde hun en brungrønn dam utover gulvet rett før jeg skulle dra på trening. En riktig lekker dam som raskt inkluderte mine nye arkivskuffer i papp. Yummy!

Jeg tenkte straks og med en gang at oppkasten skyldte enten ond boreliose-infeksjon fra flåttbittet, eller smerter pga. rygg, knust skulder eller hva søren. Prøvde å sjekke skulder/rygg-greia, men det syntes hun var så grusomt at hun ikke fikk seg til å komme inn til meg da jeg ropte på henne etterpå - hun bare løp forvirret rundt i sirkler rundt meg. Satser på at det var minnet om traumet som gjorde det, ikke at det gjorde vondt. Hun har ikke vist noe ubehag siden sist i allefall.

Uansett. Jeg droppet trening for å være på den sikre siden. Skjønte jo tegninga da jeg ga bort all Rimadylen min, og denne hylinga selvfølgelig kom samme uke. Gikk en lengre tur i Østmarka i stedet. Kun utrustet med min nyvunne orienteringsselvtillit la jeg i vei. Som det naturbarn jeg nå anser meg for å være, så gikk vi på sol, stjerner og kvinnelig intuisjon, hvilket raskt brakte oss helt ute av kurs. Ikke bare en gang, men tre. Da det begynte å skumre ble jeg litt betenkt over min overnatte-i-skogen-utrustning som besto av joggesko, trang jeans (mistenkelig trang faktisk...), tynn genser og en Cola Light. Men vi kom oss nå trygt tilbake, selv om turen to to timer og ikke en 40 minutter som planlagt og jeg ramlet uti Rundvann i vår felles iver over pinnekasting (Prøvde å få henne til å svømme rundt hele Rundvann ved å kaste pinne. Vi kom halvveis i allefall). Shivassen var irriterende frisk og raste rundt i en helvetes fart, så jeg skal prøve å la være å bekymre meg mer nå.

Skrekk og gru

Sat, 16 Sep 2006 13:29:29 GMT

Kom hjem fra jobb i går til en glad og lykkelig hund. Men da jeg skulle hilse på henne, skrek hun plutselig til og smøg seg unna. Har bare hørt henne skrike sånn et par ganger av typen hale klemt i bildør, tråkke på poten el.l. Prøvde å finne ut hva det var, og det så ut til å skje når jeg løftet på forparten hennes mens hun satt. Fryktet selvfølgelig ryggen med en gang - press på de bakerste lendevirvlene når hun satt og ble presset bakover... skarp smerte fra nerver i press, begynnende prolaps osv... Hun skrek til en 5-6 ganger mens jeg holdt på med henne, og til slutt prøvde hun å gjemme seg for meg og lå bare å skalv når jeg tok på henne. Hun pleier jo ofte å uttrykke sin misnøye med tingenes tilstand med glål og ul, men her var det tydeligvis noe som gjorde ordentlig vondt, ikke bare schäfervondt. Ble jo midt sagt skikkelig lei meg.

Skulle ut med noen venner, så det var bare å skyve det så langt bak i hodet som mulig. Da vi kom hjem tok jeg henne ut en tur, og hun så litt utilpass ut, og ved en anledning ville hun ikke sette ned venstre bakbein et par skritt. Det er jo ikke akkurat noe godt tegn. Vel hjemme prøvde jeg å få strukket henne ut litt, men hun var helt anspent og ville bare ligge bak senga. Joachim mente problemet satt i skulderen et sted, for hun skrek til da hun kom inn for å hilse på ham, og da sto hun oppreist og var bare borti fronten hennes. Jeg sov ikke akkurat særlig godt, og var trist som en matros. Våknet av at hun pep et par ganger når hun snudde seg.

I dag tidlig hadde hun tydeligvis glemt alle sorger og var like blid igjen. Men da Joachim var klappet henne mens hun lå i senga si, så skrek hun plutselig igjen. Da var han bare såvidt borti øverst på høyre skulderen hennes. Så det kan faktisk tyde på at hun bare har fått seg en smell i et muskelfeste, irritert en beinhinne el.l. Hun ser også helt fin ut i bakbeina, så den haltingen i går kan ha vært at hun tråkket på noe, eller at det sve litt i et potekutt hun har der. Mulig at hun har løpt inni stuebordet som har ganske skarpe hjørner, eller det kan ha vært fra

da hun hektet forlabben i bringkobbelet for noen dager siden. Virker som om det bare er et lite punkt som gir et slags hekseskudd, for hun halter ikke, og er ikke øm, halt eller stiv i skulderen. I såfall er det nesten for godt til å være sant - vil ikke ha noe ryggreier igjen!

Og masse grattis til Oscar og Erry som ble regodkjent i dag! Den er pølsegutten sin det!

Fryd og gammen

Sun, 03 Sep 2006 16:45:23 GMT

Her har vi hatt fintfolk på besøk i helgen - lille Fryd på 3 måneder. Det gikk veldig veldig fint, og de har kost seg ordentlig sammen. Fryd har perforert ørene til Shiva, og Shiva har sunget mange schäfersanger til Fryd. Fryd hadde også mange fine forslag til hva man kan finne på kl. 06:15 om morgenen, og har prøvd seg som interiørdesigner med litt omrokkering av sko, doruller, tomflasker og sokker. Merker at vi har hatt en retriever i hus. Desverre kom Elin og hentet henne altfor tidlig, så nå er det bare oss igjen. Har en stor plan om å lure herremannen ut på plenen for litt meldingstrening, men han forhandlet seg fram til en liten lur på sofaen først, så da tenkte jeg at jeg kunne laste opp litt bilder så lenge...

Kardinaltabbe!

Wed, 12 Jul 2006 18:40:31 GMT

Er det mulig?! Prosjekt Ny og Bedre Personlighet har møtt på sin mest katastrofale tabbe så langt! Påmeldingsfristen for Hovedkurs Sør gikk ut for en måned siden! Hvordan går det an? Sjekket det da jeg meldte meg på Vårspretten, men da sto det ikke engang påmeldingsfrist, så jeg regnet med at det var lenge til. Har enten sett feil, eller husket feil. Uansett er jo dette en helt idiotisk måte å misse A-godkjenning på.

Vurderer å ta med meg balltre og knuse et par kneskåler på A-lagstreningen i helgen for å "rydde" litt plass til Team Gjølle på hovedkurs. Det må nemlig komme en avmelding fra en A-lagsekvipasje for at jeg skal få plass. Kurssekretæren kunne ikke gi meg svar i dag, men var heldigvis optimistisk. Alternativet er å sitte tilsammen fire dager i bil tur retur Bardufoss til HK Nord. En passe straff igrunnen.

Ellers var jeg på Jeløy for å sjekke krapylet. Til min store glede fant ikke veterinæren noe å sette fingeren på. Hun har litt nedsatt førlighet i bakbena (= litt subbing og dårlig koordinasjon), men det er ikke problematisk i seg selv. Det skyldes at noen nerver lå i klem (før operasjonen) og vil nok alltid være sånn, og det er ikke noe smerter involvert. Hvis hun er påfallende mer stiv og klønete etter trening, så betyr det at jeg har gått for fort fram, og dermed må gå tilbake og ha litt langsommere progresjon. Hun har jo aldri vært stiv når hun reiser seg, og jeg kan bare huske at hun har virket dårlig den ene gangen i vinter da jeg klinket til med sinnsyke mengder trening rimelig tidlig i oppbygningsfasen. Så nå skal jeg være flink til å føre treningslogg og notere meg eventuelle reaksjoner, og ellers drite langt i min evige paranoia.

Er egentlig litt irritert på damene på AlternatiVet som er så utrolig problemfokuserte og skremmer livet av meg. Skjønner at det er jobben deres, men som han på Jeløy sa, så må man skille mellom hva som er unormalt og ikke et problem, og hva som er unormalt og som er et problem. Shiva vil aldri bli et ergonomisk prakteksemplar - målet er at hun skal funke som familiehund og redningshund, så får alle andre rariteter være som de er. Veterinæren tok i allefall og vridde og vrengte på ryggen hennes på måter som ville gjort grisevondt om hun hadde hatt nerver i klem. Hun reagerte ikke noe som helst.

Nå skal vi ut på vår nye kosetur som er Grønmo-Østmarkskapellet med innlagt dukkert i Rundvann, og kanskje et par runderingsslag på sekk eller jakke. I morgen er det treningssamling med A-laget i Ljørdalen

xxx

Var ute i halvannen time i kveld og hun var vill og gal. Svømte og sprintet rundt non stop. La inn en kort runderingsøkt hjemme. 4-5 slag. Gikk fint og dypt og var veldig ivrig. Var ikke så flink til å lokalisere gjenstandene, og de lå jo ikke lenger ut enn jeg klarer å kaste dem, så det var nok litt uvant med funn så nær midtlinja. Melder litt tregt, men viser i allefall stor interesse for det hun finner. Det viktigste for meg nå var bare å se at hun er i fin form etter innbildte svangerskap og det hele, og det er hun! Puh! Blir spennende å se på treningssamlingen!

Takk og farvel

Tue, 06 Jun 2006 21:57:35 GMT

Da fyker de tobeinte i Team Gjølle avgårde på eventyr på andre siden av Ekvator. Men fortvil ikke: Vi holder venner og familie oppdaterte på denne nettsiden: http://spaces.msn.com/vespaadventure/ mens vi er på veien.

Shiva er trygt oppbevart hos Tante Camilla og innrullert i hennes formtoppingsregime. Shiva har alt prøvd å rømme hjem igjen ved å kaste seg inn i en Peppe's-bil (ikke dumt resonnert, om jeg må si det selv).

Ellers har jeg som den ypperlige hundeeieren jeg er, fixet et 24 timers telefonsupportteam bestående av Elin (medisinske spørsmål), Jon (aktivitetsonkel) og Espen som kan forklare Camilla underlig Shiva-adferd med referanser tilbake til ulven, villhunden og sjakalen. Camilla har allerede antydet at den 2 sider lange "Bruksanvisning for Shiva" var litt hysterisk, men hun er psykolog, så hun er vant til det meste.

Siste nytt

Thu, 01 Jun 2006 20:06:52 GMT

Det skjer lite hundemessig i gården nå om dagen. Shiva ruger fortsatt på fantasivalpene sine, og er ganske dorsk, med varierende appetitt og energi. Gikk en fin tur i går der hun kviknet til litt, og hadde en liten "lete-etter-Joachim-rundering i skogen bak huset etterpå. Ellers klør hun mindre og våteksemen gror fint.

Fikk i dag forhandlet meg fram til ny bil - en rimelig døll Passat fra 1991. Har gått 160.000 og er i god stand. Kjøper den av vår faste bilmekaniker og må legge 5000 i mellom på BMWen. Dvs. han foreslo først 10.000 i mellom som den var, deretter 5000 hvis vi ryddet og vasket den. Med andre ord har mine tomflasker, krøllete servietter, hundehår, sjokoladepapir og sølesprut blitt taksert til en markedsverdi på 5000 kroner - ikke dårlig! Joachim er forferdet over tanken på å kjøre Passat (i tillegg til å bo i rekkehus og eie både tøfler og morgenkåpe), og mener det eneste positive er at ingen gidder å stjele den. Selv er jeg strålende fornøyd over å ha fått en stasjonsvogn som i tillegg har sånt fint plastikkskjørt rundt det hele (ok, det heter sannsynligvis noe annet på bilspråket) så jeg kan ripe og skrape rundt med den uten at lakken ødelegges.

Ellers besto jeg MC-lappen på tirsdag! Mot alle odds! Må si det var utrolig mye mer krevende enn jeg først trodde. Hadde en veldig hyggelig kjørelærer, men han veide sikkert 140 kilo og sa bare hva jeg gjorde feil, og aldri hva jeg gjorde riktig, hvilket til sammen gjorde at jeg utviklet en solid paranoia for alt som hadde med MC å gjøre. Vurderte lenge å smugle "Klikkertrening for din hund" opp i postkassa hans... Kan ikke huske å ha vært så stressa, anspent, redd og blokkert noen gang, og det ble bare værre for hver kjøretime.

Oppkjøringen var jo et kapittel for seg selv. Dagen før hadde jeg to testturer med kjørelærer. På den første turen strøk jeg to ganger før jeg i det hele tatt hadde kommet meg ut fra Biltilsynet (dustete fotgjengere som kaster av seg usynlighetskappen og hopper ut av buskene, og den onde påkjøringen på Østre Aker Vei der ingen biler ville lage en 1000-meters luke så jeg kunne slippe inn foran dem). Kjørelærer ga meg en 50/50 sjanse for å stå...

På selve oppkjøringen tenkte jeg at jeg skulle starte med mitt glansnummer - krypkjøring (eneste øvelse jeg likte, for da gikk det ikke så fort). Den startet med at jeg nesten mistet sykkelen i bakken før start, og fortsatte med ekstrem vingling, inkludert begge beina i bakken, glemte stoppunktet og bommet på kjeglene. Følte meg utrolig liten, og ba pent om å få prøve en gang til. Nødbremsen var det vel heller ikke så mye nød over, ettersom jeg foretok den i en fart på ca 10 km i timen, så den måtte også gjentas. Prøvde å myke opp eksaminator med min utmerkede sans for humor under sikkerhetskontrollen. På spørsmål om hvordan man kan utføre sikkerhetskontroll av forkjulet alene, foreslo jeg for eksempel å spørre en kjekk, forbipasserende mann. Men det var perler for svin, gitt, og Steinansikt gjentok bare spørsmålet med vekt på "hvis man var ALENE". Vel ute på veien skjønte hun heller ikke hvorfor jeg hadde hatt planer om å kappe ned alle de høye hekkene på Risløkka med motorsag natten i forveien for å "hjelpe" til litt med sikten rundt svingene. Søstern min hadde til og med tilbudt seg å rane skolepatruljen for flagg og dirigere trafikken på Østre Aker vei for meg - det er kjærlighet det... Vel ute i trafikken kjørte jeg bedre enn jeg noen gang har gjort - prikkfritt etter min vurdering - kanskje fordi Steinansikt veide halvparten av kjørelæreren. Men bestått er bestått, og nå er jeg dene enste jenta i Vespaklubben som har MC-lappen. Og den eneste jenta som har krysset Afrika på skuter, om vi kommer så langt noen gang...

Ellers dreier det meste seg om den nært forestående turen vår. Skuterne ble skippet til Cape Town i går, etter intens pakking og bygging av fraktkasser til langt på natt. Jeg var slem jente og snek med meg tre undikker i stedet for to, og en ekstra singlet. Ettersom det er Vespaer som er det utvalgte kjøretøyet, må nemlig det meste av plassen gå til verktøy og reservedeler. Har også med så mye og så dyrt førstehjelpsutstyr at jeg nesten håper vi får bruk for det. Har til og med lært meg å sy, men satser selvsagt på at det blir på Joachim og ikke på meg selv!

En slags forklaring

Mon, 22 May 2006 17:27:06 GMT

Velvel. Grublet og googlet i går. Sjekket bloggen bakover i april/mai, og fant at det var første helgen i mai det hele begynte. Så litt i avisene fra den helgen, og fant raskt artikler av typen "Polleneksplosjon", "Pollenskyen synes fra verdensrommet" osv.

Dro derfor til doktorn i dag og tok tester for allergi og hudinfeksjon. Hun var illrød flere steder på ryggen, og hadde små sår hist og her. Hun klør seg jo rimelig intenst for tiden, så det var ikke så overraskende. Har fått antihistaminer og antibiotika mot elendigheten og regner med å se resultater av det ganske snart.

Men veterinæren trodde ikke allergien kunne forklare at hun har fungert så dårlig på trening, og mente hun sannsynligvis går og ruger på noen fantasivalper. Hun har jo hatt tendenser til innbildt drektighet før, og det gjør dem jo rimelig utafor og ubrukelige i trening. Det er 5-6 uker siden løpetiden nå, så dette går vel over om ikke så altfor lenge. Får holde treninga innenfor grensen av hva hun synes er gøy. Skjønner jo at hun ikke gidder rundere 800m når hormonene hennes forteller henne at hun bør ligge foran peisen, spise spekk og strikke små potesokker til de 12 valpene i magen. Skjer dette igjen, så åker utstyret ut - kan ikke holde på sånn.

Så får vi vente å se hva resultatet av prøvene blir. Ikke akkurat kjempefestlig, men ikke noe stort sjokk som schäfereier heller. Løpetid forværrer jo pelsplager også, så når det + pollensjokket er over, så satser jeg på at det blir levelig. Finnes jo litt vaksiner og hokuspokus man kan bruke også. Så lenge man ikke trenger kortison fulltid, så skal jeg ikke klage.

Så jeg tøyer min tålmodighet ennå litt lenger og er på en måte ganske lettet over å ha funnet en medisinsk og forbigående årsak til treningsproblemene. Så da er det ikke treninga det er noe i veien med, og det går over. Det gjelder å se det positive i ting, ja! Hei hvor det går!

Hipp hipp!

Thu, 18 May 2006 13:56:08 GMT

I går var det 17. mai, og i tillegg Shivassens 3-årsdag. Som den dårlige eieren jeg er, så hadde jeg glemt det hele, inntil Elin minte meg på det. Var ikke i det helt store 17-stemningen, så bunaden fikk støve i skapet, til fordel for myk og god jeans og genser. Spiste supergod middag med storesøster og hennes kjæreste, bare oss 4. Utrolig deilig å slippe å løpe rundt fra 17-mai-frokoster, lunsjer, se på barnetoget, pilse med venner i byen, og så avslutte med grilling, alt iført tung og kløende bunad. Shiva var umåtlig fornøyd med det hele, og gikk faste runder mellom oss fire for å cashe inn litt kos og magekløing. Hun fikk både rester av innbakt laks, jordbær, en dært champagne (sannsynligvis dene eneste schäferen som har smakt Dom Perignon i hele verden...), tortillachips og bløtkake. Alt gikk ned med stor iver. En utmerket dag for Team Gjølle.

En liten aha

Wed, 03 May 2006 11:35:49 GMT

Trening ved pistolbanen på Vik. Startet med klapperekke og puttet henne i bilen. Etterpå var hun i fyr og flamme og løp som et olja lyn. Jeg kom på etterskudd og det hele gikk litt på halv tolv. Men akk og ve, så kom vi over i dødt terreng, og da ble det så tungt så tungt for oss begge gitt. Løste det med å legge inn masse funn og avslutte. Husker ikke helt hvordan neste økt var lagt opp, men vi var litt mer i synk i starten, og nå var det jo også mer tråkk i terrenget. Kom oss brukbart gjennom 800m. Den store utfordringen er definitivt å gå i dødt terreng. Runderinga er for mye koblet opp mot fert i terrenget, og jeg angrer bittert på alle de slurvete treningene jeg har hatt - dårlig plasserte figuranter, sporløsninger, overtråkk i terrenget osv - jeg burde ha fanget opp og jobbet med dette problemet for lenge siden.

Men jeg fikk en liten aha-opplevelse av en av de andre på trneing som har lest mye om dette. I følge ham, så må man ikke tenke hverken klassisk eller operant betinging rundt dette med klapperekke osv. Man må tenke det som ren stimulering... Han refererte til Konrad Lorenz, som jeg jo vagt har hørt om fra før - må se å skaffe meg boka. Slik jeg forstår det nå, så må man tenke det som stimulering av medfødte anlegg, akkurat som man trener en muskel. Ved å stimulere søksdelen og nysgjerrigheten vhja. lydpåvirkning, så trener man mekanisk opp søksiveren i hunden. Akkurat som vektløfting? Mange repetisjoner gir store muskler - mye klapperekker gir store søksmuskler? Hmmm. Har jo definitivt ikke helt skjønt det helt ennå, men jeg tror det ligger noe der. Har jo slitt litt med disse klapperekkene osv. fordi jeg tenker det som en hjelp/juks, ikke som en stimulering/trening. Men så har jeg jo blitt veldig drillet på at hunder kun lærer vhja. operant/klassisk betinging - har jo lagt opp mye av treninga til at hunden skal "resonnere" seg fram til en god rundering, og det er kanskje ikke riktig å bare tenke slik. Skjønner jeg har et stykke igjen før jeg har grepet på dette her, men som den upraktikeren jeg er, så må jeg forstå ting før jeg klarer å gjøre dem riktig.

Har ellers ikke veltet en eneste gang på MC siden sist, klarer nå å krypkjøre i 8-tall og kjøre kjegler i 2-gir. Besto teoriprøven i dag også, så det går framover på den fronten også.

Overtrent?

Wed, 19 Apr 2006 18:34:25 GMT

I rekken av paranoide tanker hadde jeg aldri trodd jeg skulle komme til denne! Men jeg tror faktisk hun var litt overtrent eller overbelastet her for noen uker siden. Litt for mye ski, svømming og rundering i dypsnø litt for få hviledager og litt for brått etter at rehabiliteringsfasen var over. Ble vel litt revet med begge to.

Synes hun har virket litt daff, og muskulaturen hennes har jo vært full av spenninger og vondter, men heldigvis ikke noe værre. I dag var svømmedamen veldig fornøyd med både bevegelser og muskulatur - det har blitt klart bedre fra gang til gang. Det har jo vært bra før denne hardtreningen også, så det er tydelig at det var denne perioden som var nå som ble for mye. Hun har begynt å strekke seg mer igjen også, hvilket er bra.

Har lest litt om kondisjonstrening nå, og forstått at det faktisk er god trening i å bare la henne løpe løs i skogen, så lenge det er over en time. Dropper derfor sykling, trekksele, kløving og alt annet fiksfakserier, og skal bare gå koseturer framover nå. Gikk en lang deilig tur ved Vervenbukta og hun var tydelig fornøyd med det. Det har nok blitt litt for mye fokus på kondis, og litt for lite på å ha det gøy. Sykling i springer langs vei er jo ikke hennes topp ti. Tenkte hun ville venne seg til det, men en hund har jo ikke treningsmoral/disiplin - er det noe vi vil oppnå, så må det være gøy. Hvis jeg i tillegg tar med meg kart og kompass ut i skogen, så...

Men hun har blitt mye mye mye roligere de siste ukene. Avknappen har plutselig vokst fram. Hun har ikke vært stressa/rastløs, men likevel litt for på'n hele tida. I dag feks. ble hun stående i tom tredemølle tredemølla i 5-6 min og vente. Og så bare la hun seg ned og slappet av! Jeg trodde øynene skulle dette ut! Har til og med gått opp en gang i annen etasje uten at hun ble med meg opp! Kanskje har hun lært seg verdien av å slappe av mens hun kan - man vet jo aldri når jeg kommer drassende sykkelselen, så det gjelder å få den skjønnhetssøvnen man kan rive til seg? Alder og løpetid kan kanskje også forklare noe + evt. at hun ikke har vondt noe sted lenger. Oj, eller motsatt - at hun HAR vondt og derfor legger seg ned... eller at hun er overtrent beyond repair... Nok nå, ja.

Nå blir det runderingstrening i morgen, og så kan hun hvile ut hele helgen alene med Joachim, for jeg skal på Ulvesafari i Sverige! Nei, på tide å jobbe litt... sukk.

Mad Professor

Tue, 18 Apr 2006 22:20:06 GMT

Dagen jeg lenge har fryktet har inntrådt. Hadde som vanlig fortrengt at jeg skulle sirkulere et kurspaper i dag. Uppsann. Leser gjennom det jet har skrevet på paperet for fire uker siden i dag og blir mektig imponert. Har jeg virkelig skrevet dette? Oj, så flink jeg er! Men så kommer jeg itl slutten, og ser at jeg ikke har skrevet noen konklusjon. Og da oppstår problemet: Jeg forstår faktisk ikke hva jeg selv har skrevet! Jeg har blitt smartere enn meg selv! Dette viste seg å være et uløselig problem, ettersom jeg ikke hadde en uke til å rekonstruere Einstein-tankene mine. Endte med at jeg slettet alle ufullstendige setninger, klasket inn århundrets platteste konklusjon og gikk ut med bikkja i stedet. Må bare best¨, og da har Gudmund Hernes helt rett i at "godt nok er best" - hvilket vel desverre også er min filosofi for hundetrening.

I kveld hadde vi lagsamling for A-laget - håper det blir et bra opplegg. Ettersom jeg fortsatt har dårlig samvittighet for kondisjonstreninga, så trakk jeg på Shivassen "joggeskoene" hennes og la ut på en halvtimes tur, ca 5 km. Gikk fint med skoene, minus dramatisk nødstopp for å legge igjen en skikkelig ruke midt på fortauet som måtte ut akkurat NÅÅÅ! Fikk skoene gratis av AlternatiVet for prøvekjøring for et halvt år siden. Men så kom operasjonen og jeg har hatt utrolig dårlig samvittighet over å ikke fått testet dem skikkelig. Men de satt som et skudd her, og virker å gi god støtdemping også.

Google litt på korrekt sykkeltrening for hund, og fant ut at jeg har gjort en del feil mht. hardt underlag og springer:

For langt
For fort i nedoverbakker
Ikke tatt hensyn til at hun blir psyka av å være bundet + møtende trafikk + underlige sko
Ikke tatt pauser
Ikke sakket av når hun ligger bak

Leste disse to artiklene på Canis om det: Artikkel 1 & Artikkel 2

Han som skrev det er vanligvis ganske tøff i treningsoppleggene sine og trener trekkhunder, så han driver ikke med dilldall. Men skjønner ikke at en halvtimes sykkeltur tre ganger i uka skal være nok til å bygge god kondis. Og at det må bygges over flere måneder, dersom man skal venne dem til hardt underlag. Hmmm. Skal forhøre meg litt og sjekke med mine venner Hallgren og Järverud.

Hun er i allefall skikkelig vár på sykkelen og vil ikke trekke. Men hun var glad og spretten da vi kom hjem, så jeg har nok ikke kjørt henne i senk.

xxx

Oj, har nå forlest meg på artikler om kondisjonstrening. Er stygt redd for at den skigåinga i vinter ikke var helt optimal - veldig hard belastning ettersom hun alltid lå bakerst og måtte streve for å henge med. Slikt er visst en skikkelig killer for motivasjon og gnist på lang sikt. Trening i vanntredemølle er nok også ganske så monont, det samme med sykkel. Hun har jo vært roligere i det siste - håper det bare er at hun har blitt roligere med alderen, og at jeg ikke har flattrent henne. Får prioritere koseturer med kart og kompasstrening framover.