Redningshunden Shiva: Treningslogg

Prosjekt rydde i kjelleren

Mon, 16 Jun 2008 09:06:59 GMT

Fortsetter med prosjekt kjøre-hunden-i-kjelleren-og-opp-igjen. Ikke så utpreget festlig for noen av partene når det regner i strie strømmer, knotten driver trefrontsangrep og midtlinjegeneralen knapt lar oss spise eller trekke pusten mens vi kjører doble sett rundering oppover løypa. Lørdag runderte vi nesten tur-retur Steinbordet, ca 1600 m. Som vanlig får hun en liten nedtur etter ca 400m, for så å gå seg opp igjen på ca 6-700m. Flyter fint i perioder, men hun blir veldig lav, og det blir mange stopper der jeg må oppfordre henne til videre innsats for Rednings-Norge. Greit at hun søker samarbeid og trenger litt mer støtte, men jeg ønsker meg mer motivasjon og motor til jul, må jeg si. Men, man tager hvad man haver og gjør det beste ut av sin skråstilte utstillingsschäfer med dårlig rygg, bicepsbetennelse, våteksem og dusk under øyet. Om ikke annet er hun lenger ute å leter nå, selv i de fasene hvor hun er sliten og lav.

Søndag fulgte omtrent samme oppskrift, med omtrent samme resultat. Vi humper oss gjennom og finner det som er å finne. Denne dagen regnet det non-stop og til slutt var alt skittent, vått og grusomt. Tok lunsjen hjemme og fortsatte med skitne og våte ting ute i hagen, og nå tildeler jeg meg snart Lille Langerud Vels Prydhagepris. Må bare få bort en fantazillion løvetenner, som av en eller annen grunn har valgt å bosette seg hos meg, men ikke hos noen andre naboer. Hva kan det komme av?

Snart skal vi ut og hente herremannen Roy for et minikennelopphold, før vi bytter hunder og Shivassen skal være med Team Rimadyl til fjells. Min nevrotiske tante skal ha med sin nevrotiske katt på familietreffet på hytta. Dette har alle i familien bekymret seg for i flere måneder nå, så til slutt måtte Shivassen vike. Sist gang katten var der (uten hund) måtte den stadig hentes ned fra hyttetaket, og den lot seg kun transportere i vedkurven. Aner ikke hva den ble redd for, men en stor schäfer gjør vel ikke saken bedre. Savner henne litt allerede!

Opp og ned og opp og ned

Mon, 09 Jun 2008 20:00:54 GMT

Jah, hva har skjedd siden sist?

Hadde en ikke uventet besværlig rundering på Skytterkollen. På tide med en litt lengre rundering, og som forventet dalte motivasjonen og hun begynte å mene både det ene og det andre. Mye pressing, og et par ekstranummere i en vanndam der jeg ble sinnsykt sint og brølte så det sved i halsen lenge etterpå. Men hun gikk nå til slutt og fikk en fin avslutning. Alle tegn på behov for et par gode gammeldagse arbeidsøkter for å jobbe seg gjennom denne fasen.

Men da var det tid for å leke kennel og kose seg med Roy. Dro på hytta og lot hundene være hunder. Første og andre dagen suste de rundt og inspiserte sitt nye kommedømme og badet non-stop. Dag 3 var det kun bading, avbrutt av små varmepauser i solen som gjaldt. Morsomt å se hvordan de tuslet etter hverandre og koste seg sammen.

Verdens vakreste lille gutt... herdes litt i vannkanten:

Roy lurer på hvorfor han bare får èn frokost. Magnus lurer på hvordan han skal komme seg inn i gryteskapet.

Spise gress og spise sand i fellesskap og bade dagen lang på verdens vakreste hytte.

Deretter var det hjem og sitte nattevakt på båtforeningen... Festlig. I mitt hode er dette klassifisert som mannfolkarbeid, men den gang ei. Armert med mine to eminente vakthunder tilbragte jeg natten med en annen båtmann... av det ganske traurige slaget. Kl 04, etter å ha sett nøyaktig 0 busemenn på 7 timer, la jeg meg i ren desperasjon til å sove, og sa Pass På til Roy. Avsluttet 05:30 og sov i båten til 06:30 da en viss person våknet. Fikk en time til på øyet senere, men resten av dagen forsvant i en tåke... minnes at humøret ikke var det beste

Vakthund 1 & 2:

Dagen etter var det sannelig min lille bursdag. Fikk deilig frokost i hagen, men ellers ingen stor feiring, da min minste lillebror skulle konfirmeres i en lang, katolsk prosedyre. Som eneste idiot hadde jeg klemt meg inn i bunaden. De som sier at ull isolerer mot varme tar feil. 30 grader i partytelt, med endeløse taler og utålmodig liten mark på fanget. Fantastisk deilig å hoppe i bikinien og stupe ut i Oslo-fjordens 22 grader. Nok en natt i båten, og så grytidlig opp for min favoritt, en kombinasjon av det beste fra to verdener: O-prøve og fysisk test!

Prøven var utmerket arrangert, og jeg klakket meg greit igjennom hele løypa på 4 timer. Så heller ikke noe til den gale wannabe-Rambo-mannen som har slått ned damer med stein i Maridalen. Gikk uten hund denne gangen, da hennes (min?) superkorte dekk-bliiii og generell trekking og tant og fjas i bånd ikke bidrar til mine O-ferigheter. Bomma på en punktorientering må jeg jo innrømme, men det var bare tull fra min side. Forhåpentligvis min siste O-prøve om jeg består Ukas og søskøvelsene, og dermed oppnår den hellige statusen som Tidligere Hundefører. Deretter bar det ut på båten igjen med nytt bad og kald pils for å feire egen fortreffelighet.

Dagen i dag startet nok en gang kl 06 med fynd og klemt og ferd tilbake til kaia, der Jokke ble skipet tilbake på jobb. Jeg fikk meg en time på øyet og så båtlige sysler, og plutselig fløy tiden og min litt uklare treningsavtale endte med at en viss person satt på Skytterkollen og ventet på meg, mens jeg enda klumset med kalesjen. Ajaj. Vill ferd med masse feilkjøring (har ennå tilgode å kjøre rett på første forsøk i Bærum). Målet var en staselig arbeidsøkt, og det ble det. Startet rett på uten påvirkning i et helt dødt, og vanskelig terreng. Synes hun gikk ganske så bra egentlig. Sliter litt med at hun fort går samme vei tilbake når hun endelig har funnet en vei igjennom alt krattet, og ofte ikke går fullt så langt ut som jeg ønsker. Det tar jo mye lenger tid å komme ut på 50m og hun synes ofte hun har gjort 50m-innsats på rundt 40 meter. Terrenget var ganske utfordrende med mye ugjennomtrengelig kratt og kvist. Men vi jobbet bra sammen og innsatsen hennes var upåklagelig. Apporterte en vante og meldte på en sykkel. Etter 500m var vi i enden av løypa og på tide å snu og rundere tilbake. Fikk se J/pølseposen forsvinne. Satte igang med gode forsetter om å være til hjelp og støtte for pelsen. Knotet endel fordi hun ofte ikke trakk bra nok fram og dermed ble det liksom litt assymetrisk mellom dekking på høyre og venstre side.

Etter nærmere 500m med kamp mot 100% kratt og kvist, demret det at terrenget jo ikke kunne ha grodd igjen av seg selv, og at plankebroen umulig kunne ha klappet seg selv sammen og gått sin vei. I helvete! I min iver etter å være den perfekte hundefører, eventuelt at hele O-kvota ble brukt opp i går, så hadde jeg rett og slett tatt feil i første veikryss. Måtte beskjemmet kalle opp på radioen til en viss person som nok en gang satt og ventet forgjeves på meg. Avbrøt og gikk tilbake til start og fikk funnet der. Fikk en god dose velfortjent irritasjonspreken og måtte si meg enig i alle de udugeligheter på ble påpekt ved undertegnede. Tror det er vanskelig for folk med Stifinner-Hjortefot-gener å forstå at mitt hjernesenter for lagring av terrenginfo er enten ikke-eksisterende eller dekket av teflon. Min O-karriere i ung alder ble jo i hine hårde dager avsluttet da jeg sto i den stygge lille myggnettingdressen min og forvirret så alle mine lagkamerater komme inn gjennom mål, mens jeg ennå ikke hadde klart å finne start... Trist, men sant.

Anyway - ble positivt overrasket over pelsen. Trengs mer arbeid før vi er på prøvenivå, men jeg føler jeg har kontroll og vet sånn ca hva som skal til for å komme dit.

Kjapp og grei

Tue, 27 May 2008 19:31:50 GMT

Her gjelder det å ha mange, men korte økter for å holde motivasjonen oppe og bicepsbetennelsen nede. Så hun var litt stiv og støl etter sist trening, men ikke noe spesielt å skulderne. Dessuten tror jeg hun har blitt litt mer frodig i fasongen...?

Bestemte meg for å se hvor nullpunktet lå, og satte igang i helt dødt terreng og uten påvirkning. Gikk egentlig ganske så fint. Ikke noe problem å få henne i gang, og hun svinset av gårde i 300m i jevnt tempo. Avsluttet med et godt slag mens leken var god. Neste økt fikk hun se J forsvinne. Klart høyere fart og motivasjon da, men jeg rota litt med å få dekket 90-graderssvingen i starten, så jeg fikk ikke utnyttet startfarten så godt som jeg burde. Et litt subbete slag, ellers fin flyt og overværsløsning på ca 50 cm avstand, etter sigende i god fart.

Skal prøve å få klemt inn en trening til i løpet av uka, og kanskje en til helgen. Men må nok også få tatt noen lengre økter og jobbe meg igjennom litt rusk, som helt sikkert ligger å venter på meg når vi passerer 600m.

Resten av dagen ble brukt til skadedyrforebyggende arbeid i bilen, da det begynte å hope seg opp så mange fuktige håndkler, tåteflasker, poser med pølserester, matpakkepapir og gud vet hva. Parkeringsbilletter, en enorm mengde penner, lekebiler, biteleker, hundeleker. Isbrodder. Engangskamera, teskjeer, matbokser med små brødbiter med leverpostei på, grøt-på-glass... Humaninært arbeids mørke side. Utrolig pinlig hver gang naboen sitter på til babysvømming med sin lille rosa jente med hvite blondeluer og pusesokker, inneklemt med rot og min høyrestende sønn.

Investerte også i et bur som passer baki. Dermed ble det mulig å organisere ting litt bedre på hver side, og alt hundeutstyr er sirlig hengt opp på kroker på buret, i håp om at den skumle, sure lukta vil forsvinne. Magnus krabbet fornøyd rundt og spiste på gamle muffinspapir som dukket opp under førersetet, men lot seg fint plassere i buret også. Meget, meget hendig. Anbefales alle småbarnsforeldre! Er jo i prinsippet det samme som en lekegrind, bortsett fra at den også har tak. Men siden barn ikke kan fly, så er jo det irrelevant. Mulig at naboen som passerte mens Magnus satt alene og ropte og ristet i burdøra (mens jeg var inne på kjøkkenet) ikke deler oppfatningen helt...

Og jeg har bakt: En croissant for de som ikke kjente den igjen. Rå i midten, til tross for dobbel steketid. Frekt. Smakte fælt. Men jeg gir ikke opp. I morgen skal jeg steke pose-vafler til stesøster som kommer på besøk.

Lykken fortsetter

Sun, 25 May 2008 11:31:36 GMT

Pissregn fra alle kanter, og kun nerder som orket å være ute i regnet, dvs 4 NRH-ere og et musikkorps (ok, jeg synes kanskje det å marsjere i korps i skogen i pissregn er hakket mer bisarr enn å drive hundetrening).

Jeg fikk varmet opp behørig, og trasket formålsløst rundt med hund i bånd i over en halvtime. Men det var det sannelig verd - masse søksglede og veldig løpsglad til henne å være. Fikk litt påpakk for å sende henne for lang foran meg fordi jeg indikerer med kroppen at hun skal passere. Skal jeg være helt ærlig, så var det vel heller det at jeg så hun kom til å passere for langt foran, og at jeg dermed begynte å indikere selv, for å skape en slags illusjon av samarbeid.

På rundt 300m ble hun plutselig ofseleg lenge borte og kom inn med melding. Men da jeg ba henne påvise, krysset hun over på andre siden som om hun ville ut på nytt slag. Jeg ble mektig forvirret, og radioen bekreftet at hun ikke hadde vært hos figurant. Kjente den onde angsten for feilmelding-grunnet-smertehelvete-grunnet-for-tidlig-oppstart-av-rundering grep meg. Sendte henne ut på nytt slag på samme side - hun føk bestemt ut og kom inn med ny melding. Da var det jo bare å være med på påvisning og se hvor haren hoppet. Hun var rimelig nølende, og jeg måtte oppfordre henne flere ganger. Men sannelig dukket det ikke opp et telt uti der! Jeg ble jo grensesprengende stol og åpnet hele pølsebutikken. Da begynte teltet å bevege på seg, og et forundret hippie-hode stakk ut. Jeg forklarte som best jeg kunne, men han så ikke synlig imponert ut over å ha blitt reddet på dette viset. Bra at hun meldte på teltet, ikke så bra at hun var så nølende på påvisning. Vet jo at hun gjerne nøler på påvisning av gjenstander og fremmede, så jeg må være flinkere til å stille henne i den retningen hun kom fra og støtte henne mer, så går det bra. Slurvet litt nå fordi jeg antok at det var vår fig hun hadde funnet.

Irriterende nok klarte vi på gå over figurant. Planen var nemlig at jeg skulle sy mye videre enn normalt og se hvordan det gikk. Men på det slaget kjente jeg at jeg hadde gått alt for langt - nærmere 80m. I stedet for å gjøre noe med saken stakk jeg hodet i sanden. En kortvarlig løsning. Gikk litt tilbake og sendte henne ut der jeg hadde gapt over for mye, og da traff vi.

Fortsatte tomt til 600m og avsluttet med litt momenttrening for å få en god start. Fikk verdensrekordrask tyvstart, da elementet Dekk, og spesielt den delen som dreier som å Bli, elegant ble hoppet over. Mitt argument om vi besto appellen i 2005 ble ikke tilgodesett. Deretter fikk hun ligge våt og fryse i bur - det må vel telle som en nedising av biceps deg og? Uff - ble mye lenger enn planlagt, og hun gallopperer stort sett hele veien, så jeg har en litt vond følelse. Hun fikk god massasje og virker litt støl, men har ikke vist tegn til noe vondt i biceps i allefall.

Jippijaja!

Thu, 22 May 2008 18:34:08 GMT

Gikk en tur i går ved Østmarkssetra og mimret tilbake til iskalde dager med lange snørunderinger og liten baby på ryggen. Ble riktig så nostalgisk og litt trist og følte at det var en epoke som var over. Syk hund, voksende barn, snart tilbake i jobb og den store J ut på turne med pizzabilen og gassflasker. Kjente et enormt sug etter rundering og skikkelig trening der jeg så Shiva herje glad og fornøyd rundt i lyngen, og inviterte meg selv sporenstreks til litt illegal runderingstrening dagen etter.

Morgendagen opprant, og da var det bare å pakke hele sirkuset inn i bilen i god tid. Har nemlig i en desperat stund kjøpt boken Friskvård för Hund. Der leste jeg at man skulle varme opp 5 min snusing i bånd, så 10-15 min mer aktiv gange, langsomt over på mer variert terreng, så la den få springe løs i 10 min. I følge min kalkulator blir det 30 min oppvarming. Etter dette kapitlet kom kapitlet "Varva ned efter arbete" der hunden skal holdes i jevn bevegelse i ca 20 min etter arbeidet. Interessant. Det ble jo 50 min opp- og nedvarming for de 300m med rundering jeg hadde tenkt å innvilge meg selv. Gi meg styrke.

Møtte opp 20 min før avtalt og varmet opp + sa 3 x Fadervår (jeg tuller ikke! Må sies fort og feilfritt som en eneste lang setning - og kun i prekære situasjoner). Fikk heldigvis starte straks og med en gang slik at oppvarming og mystiske ritualer fortsatt hadde sin effekt. Og sannelig. Pang ut på første slag og slik fortsatte det helt til rundt 300m. Utrolig godt å se at

a) Ikke halt, vondt eller heldau, slik hun var før sykemeldingen, og
b) Ikke manisk fart og hodeløs jaging slik hun ofte har falt tilbake til tidligere når vi har hatt lenger treningsopphold.

Fikk overvær på lang avstand, og store doser velfortjent pølse. Varva ned-delen ble tilbragt oppstallet i et tre, og hun benyttet anledningen til å synge til schäfersk mens jeg og Magnus ventet på å bli funnet bak en trestabel. Ganske vanskelig å holde en 9 mnd gutt sysselsatt med å kikke på trestokker, patronhylser og brennesle i 15 min. Kom også en kar gående forbi på veien rett bak oss, og han kommenterte at "Ja, dere var vel ikke så vanskelig å finne". Jeg avsto fra å forklare ham min brilliante plan om hvordan min fert ville spres over alle grøftekanter og bli filtrert gjennom trestokkstabelen...

Ble selvsagt revet med og lot meg overtale til en ny runde. Samme oppskrift. Fin start, men ble veldig i stuss da hun feilmeldte i et tre. Siste trening da hun hadde så vondt feilmeldte hun jo tre ganger på rappen. Men nå påviste hun med stor iver, omenn lite resultat, og det ble med den ene gangen. Fin flyt og gode slag resten av runden.

Så nå er jeg glad, glad, glad! Men måtte også igjennom tidenes rehabiliteringsinnsats for å kompensere for å ha tyvstartet litt på runderingen: En pose frossen Herregårdsblanding på hver skulder. Har visst magisk effekt å kjøle ned irriterte muskler. Så da gjør vi som vi blir fortalt. Og har ikke råd til å kjøpe isposer til 150 kr stk, så da ble det Herregårdsblanding til 8,50 på Prix. Ingen skal kunne anklage meg for å ikke ha forsøkt!

Legger ved bildedokumentasjon, spesielt til glede for Elin, min gode venn i rehab-nøden. Føler dette er helt på høyde med tørrdrakt og magnetpute... Shiva så middels misfornøyd ut med å ha 2xHerregårdsblanding stukket inn i merketrekanten sin.

Prøvespor

Wed, 21 May 2008 15:02:55 GMT

Vi sporer og vi sporer og alt går så bra inntil noen ligger og saboterer for oss i slutten. Et på 500m. Plukket fint alle 3 gjenstander, og gjorde jobben sin, inntil hun begynner å slå på overvær og jeg ser at hun dropper sporet. Tenkte det kanskje var slutten, men hun skal jo spore hele veien. Måtte gå tilbake å gjøre oppsøk fra sist kjente sted, og etter litt virr, fant vi nå et spor og en slutt med pølser i. Viste seg at barn + barnevakt hadde sittet og luktet godt i medvind ved slutten.

Neste spor var 1000m. Nå uten barnevakt, og dermed med 12 kg medhjelper på ryggen. Nok en gang fin oppstart og plukket fint de første to gjenstandene. Noe slit ved et veikryss siden vi ikke hadde helt kontakt da jeg kom inn på veien. Måtte nemlig velge mellom risiko for å miste sporet, og risiko for å stikke ut minn øyenstens øyne på alle kvistene i skogen akkurat der. Jeg visste hvor sporet gikk, men lot henne surre rundt, og tror jeg skulle klart det fint uten å vite det også. Ny gjenstand, og til slutt rundet vi elegant en kolle og så ned på våre argeste konkurrenter som allerede hadde fullført sitt spor. Nok en gang drar Shiva på overvær, og nok en gang lar jeg med lede ut på tur der jeg burde vite bedre. Er redningshund, ikke blindehund... Surr, surr, litt bakspor, og to tydelige sporganger ut på et hogstfelt, men der stoppet både sporet og hunden to ganger. Men jeg så jo tydelig at hun gikk spor dit, og da jeg fulgte opp tredje gang, så sporet hun fint de siste 50m fram til slutten.

Konklusjon: Samme feil to ganger på rad. Og hvis jeg gjør den på prøve (dvs. slipper henne helt ned på veien) så er det stryk, siden det ikke er lov å søke tilbake. Det hadde jeg rett og slett glemt! Men ellers: Sporet ser bra ut nå, og gjenstandene har falt fint på plass. Noen 4t gamle spor før prøven, så håper jeg vi er godt nok forberedt.

Bilder: Magnus øver på grusspor, og Shiva koser seg som måkevakt på piknik på Jeløy.

Tre ganger halvt hurra

Thu, 15 May 2008 18:51:33 GMT

Kunne jo ikke la mine tre taper-spor fra sist stå uimotsagt. Skal jo tross alt bli Verdensmester i spor. 3 ganske enkle 3-500m skogsspor. Greie oppsøk og bånn gass så kvistene føyk. Lille-M fikk sitte igjen på standplass og spise eple, og godt var det. Kom meg greit fra A til Å, men gjenstandsinteressen er heller laber. Jeg plukker vel like mange dingser som henne, og endel ser vi aldri snurten til. Skal spice opp belønninga med ball - om enn bicepsvennlig ballbelønning, og kjøre noen felt for å se om ikke det kan hjelpe. Det rare er at de hun legger merke til, er hun veldig interessert i, mens andre barer turer hun rett over. Men merker at det fortsatt trengs mer mengdetrening for å få fram godfoten.

Men, gode nyheter: Etter å ha telefonterrorisert dyreklinkken på Jeløy tre dager til ende, fikk jeg endelig tak i rette mann, som var skjønt enig med meg i at når hun har vært symptomfri i litt over 3 uker nå, så lar vi neste kortisonsprøyte bero. Ved minste tegn til halthet eller smertebrøl, så er det fram med sprøyta og 4 uker med båndtvang. Så det henger som en sort sky over hodet mitt. Men jeg er jo vant til sorte dyrlegeskyer, så det skal jeg vel håndtere utmerket med min sedvanlige blanding av angst, utslett og halthetsparanoia.

Så nå må vi få opp kondisen. Sykle utgår. Vill rasing i skogen og harde landinger på forparten utgår også. Svømming er visstnok fint. MEN: Hun får ikke bli kald i muskulaturen etterpå. Neivel. Det blir enten dyrt (svømmebasseng) eller vanskelig. Derfor går vi for vanskelig. Dyrlegen (som ellers er en praktisk og jordnær kar) mente at løsningen var å:

1) Fukte noen store håndkler

2) Varme dem på håndklevarmer

3) Pakke dem i termobag

4) Pakke hund i håndkler etter endt svømming

Har jo store håndkler, men er dritt lei klesvask. Har ikke håndklevarmer eller termobag, og kan heller ikke forestille meg at jeg har en hund som kan tenke seg å sitte pent innpakket i håndkler til vi er trygt hjemme på en trekkfri plass. Lurer på om det hele er et komplott for å psyke meg ut og kjøpe nytt klippekort i hundebassenget. Noen tusenlapper for hundesvømming er jo et røverkjøp sammenlignet med håndklevarmer-termobag-kjøret.

Min plan B er derfor å kjøre til Skraperudtjern, parkere bilen i sola og svømme i vei. Putte hunden i kokvarm bil og kjøre hjem igjen. Må da gjøre samme nytten? Må også få ut fingern på vanlige turer i skogen. Kombinert med en viss O-prøve som jeg prøver å fortrenge.

Er fryktelig sugen på rundering nå, men vet ikke helt hvordan jeg skal gripe det an. Må jo begynne med korte økter, men hovedproblemet er egentlig de 200 første meterne der hun beiner av sted i bicepsinfiserende fart. Hvis vi bare kunne ha startet på 200m streken...

Ydmykende spor

Tue, 13 May 2008 19:26:37 GMT

For no drit. Tre spor som alle gikk i dass. Har aldri opplevd makan.

Hadde stallet henne opp ute, hvilket alltid gjør henne superstressa og hodeløs. Fikk se J forsvinne, og dermed røk siste sikring. Oppsøket var elending - hun bare freste rundt, og begynte til og med å spise gress. Fikk henne i gang til slutt og fant en gjenstand. Deretter tok vi feil vei da vi rett etterpå kom på en sti. Hun gikk utvilsomt spor, men det frusterer meg at hun bytter spor uten å sende skriftlig søknad til hundefører først.

Neste spor var like tullete - brannsår i hendene og null samarbeid. Surr surr surrete hund og sur sur surere hundefører. Forsøkte å reparere elendigheten, og var nok i riktig retning helt mot slutten, men hun fikk overvær av slutten og plinget helt ut, så da avbrøt jeg.

Sista spor hadde et bedre oppsøk, om enn en taktisk blunder fra min side (satte henne på for nær potensielt overtråkket sti). Her var det nok endel krysninger, og det ble tant og fjas flere ganger. Heldigvis gikk de siste 15 m veldig fint fram til fig i slutten. Mulig lillehjernen rakk å gjøre koblingen...

Hva er så diagnosen: Overoppspilt hund i allefall. Hun har jo ligget brakk i 6 uker nå, og begynner å plages skikkelig av det. Peser, stresser, flasser, spiser dårligere. I det hele tatt. Skulle blitt ringt opp av veterinæren i dag angående ny sprøyte. Hun har ikke pepet eller haltet noe som helst de siste 3 ukene, og jeg har lyst til å la sprøyte nr 2 bero litt nå. Synes det er dyreplageri om hun må gjennom 1 uke med 100% hvile og så 3 nye uker i bånd. Menneskeplageri og, men det er en annen sak. Og hundefører Gjølle fikk sin diagnose også som humørspiller; når hunden går bra, går jeg bra, når hunden går dårlig, går jeg dårlig. Jeg er rett og slett ikke til mye hjelp for henne når det tufser seg til. Og så fikk jeg beskjed om å trekke i motvind når hun går av sporet. Dette må jeg fundere litt mer på før jeg forstår.

Ellers har vi levd som nomader de siste to ukene. Har vært 4 dager på hytta i Sverige. Oppdaget flott runderingsløype på over 1 km, men den måtte jo stå ubrukt nå. Så var vi hjemme og snudde i døra før vi tilbrakte 5 dager i Provence (dvs bare meg og junior). Deilig vær, deilig mat, masse kos med storesøster og papsen + familie. Eneste ulempe var at det var bratte trapper, steingulv over alt og badebasseng, så en imponerende mengde tid ble brukt til å gå krokrygget etter liten gutt. Og så var det hjem og snu i døra og tilbringe 4 dager i vår nyanskaffede båt: En Nidelv 24 fots snekke. Må si det er en utfordring med stor hund og lite barn i en liten balje, men vi tok det på strak arm og hadde det supert.

To gode og en dårlig nyhet

Tue, 29 Apr 2008 18:10:47 GMT

Grunnet medfødt optimisme ringte jeg Jeløy for å høre om jeg kunne svømme med biffen. Veterinæren selv tok telefonen, og dermed ble det telefonkonsultasjon. Den gode nyhet nr 1 er at vi er enige i at kortisonen ser ut til å virke og at vi forhåpentligvis slipper unna operasjon. Den dårlige nyheten er at han ville sette en ny sprøyte om to uker for å gi litt ekstra marginer. Dermed 4 nye uker i bånd etter det. Altså 6 uker til vi kan begynne rundering igjen. Ergo kommer vi mildt sagt sent igang med oppkjøring til regodkjenning, og da stiller jeg med en utrent hund med dårlig kondis. Finnes ikke nok banneord på alle verdens språk for å gi utløp for min frustrasjon. Den gode nyheten nr 2 er at vi skal bli planetens beste sporekvipasje.

Stilte derfor opp til spor-bootcamp ved første P-plass i Maridalen. Fin start og kryssing av veien. Fikk med seg to gjenstander og avsluttet fint inni skogen. Så et spor som startet på vei dekket av halm. Fint oppsøk og første vinkel. Turet av gårde, men plutselig var det slutt på sporet gitt. Virret inn i skogen på venstre side med høy nese, men der så jeg jo at det ikke var. Det som irriterer meg er at jeg ble med på tur videre rett fram der jeg jo burde ha sett at hun ikke ville fortsette da virringa begynte. Virret og virret og gikk tilbake og prøvde oppsøk fra første vinkel, men ble med på ny tur, der jeg også burde ha husket at hun jo gikk fint spor i motsatt retning da vi tok vinkelen første gang. Fikk så vite at sporet gikk ut på det oppløyde jordet, og gjorde et oppsøk der. Så visse fragmenter av sporadferd, og fant en gjenstand, men det meste var formålsløs tråkking i leire. Ikke hjalp det med at det satt en stor en liten nisse i en Audi, spists sjokolade og lo av meg og sang "Maria går bakspor".

Neste spor var over stor P-plass. Her fikk jeg for første gang ikke en sporutgang. To ting som satte henne ut her. Oppsøket var rett fra bakdøren på bilen min. Der hadde hun sittet og giret seg opp i motsatt retning der jeg ruslet en tur med Magnus mens jeg ventet på at sporet ble lagt - hun er alltid helt fiksert på å komme seg bort dit. I tillegg er hun jo like BMW-gal som Joachim, og ville ikke helt løsrive seg fra bilen. Bare peste og vandret formålsløst rundt. En mager trøst at Roy også ramlet av sporet... Neste gang burde jeg ha gått litt så hun kom seg løs fra å skulle oppsøke det stedet jeg forsvant + satt henne på i litt større avstand fra bilen. Tror det hadde gått litt bedre da.

Siste sporet var en høydare. Fire krysninger over veien og avslutning i opp en skrent. Fant to av tre gjenstander - vet ikke helt hvor det ble av det ble av den siste - lever i håpet om at den fortsatt ligger i Johnnys bukselomme. Uansett var det veldig gøy å se progresjonen. Og så brukte vi påvirkning (fikk se Johnny gå ut) og det ga et fint trøkk og mer intensistet i lina, så det skal jeg bruke mer.

Back in business!

Wed, 30 Jan 2008 19:27:00 GMT

Da er jeg endelig tilbake på lista! Magnus klarer seg utmeret uten mamsen en god stund nå, så da er Team Gjølle klar for oppdrag! Føles veldig bra

For å feire det hele feide vi igjennom Steinbordet i dag. Startet med liten klapperekke og at hun så vidt fikk se J og G forsvinne. Fant begge fig uten problem og på lang avstand. Fikk også melding på en jakke som hang ca 15m fra midtlinja, men som både Shiva og Roy slet merkelig mye med å lokalisere. Shiva meldte på ferten, men bare sneiet innom meg og fortsatte å lete med bittet i munnen. Først da hun hadde lokalisert den helt, var hun fornøyd og kom inn og satte seg med meldingen.

Utrolig deilig dag i skogen, til forskjell fra to dager siden: Horrordagen med barselgruppen (til uinnvidde, dette er en gruppe av kvins som har født på samme tid i samme bydel og som settes sammen av helsestasjonen). Det var supervær, og jeg hadde brukt 4 timer på husarbeid og regninger og var passe amper. Derfor var det perfekt med invitasjon fra noen barselgruppejenter om tur i marka. Men når de ikke har bil, og har vogn, så begrenser det seg dramatisk hvor man kan gå - det må være kollektivtransport helt fram, og så brøytede og strødde veier... Vi møtes på nærsenteret for å legge en plan. Frognerseteren eller Sognsvann foreslår de. NEI sier jeg, , for der hadde vi ikke kommet fram før solnedgang... Valget falt på Skullerudstua. Så går det en god halvtime på bussing og mikking. Måtte en tur inn på Skullerudstua først, for en måtte amme. Ammet ferdig. Åh! Får hun trekk på seg? NEI sa jeg. Så sier neste at Åh, nå må jo jeg amme om en time. Er det greit om vi bare går en halvtime før vi snur? NEI sa jeg - gi ungen mat nå, og drit i de dumme rutinene dine. Nestemann blir ammet ferdig. Å, kanskje burde vi skifte på dem før vi går? NEI sa jeg. Tre kvarter senere kommer vi oss endelig av gårde.

Trehjulsvognene til kroner 7000,- kjørte seg fast så snart det var en liten barnål i veien, og etter en halvtimes tid var ungene lei av å ligge i vogn og begynte å skrike, så da var det mikkmakk med BabyBjørn-seler til kroner 2000,-, hvor de hang en stund. Men siden de henger helt ergonomisk grusomt i dem for både mor og barn, så de blir slitne fort, og da ble det nytt mikkmakk for å få dem ned i vogna igjen. Alle hadde vondt i bekken og rygg og etter litt over 2 km måtte vi snu. Dvs. at vi klarte å bruke 4 timer på en 5 km tur!? Takk men nei takk. Jeg selnger heller Magnus på ryggen, og når bleia må skiftes, så finner jeg et eller annet sted når behovet melder seg, og jeg ammer når han sier han er sulten, og sovne det gjør han jo helt av seg selv på ryggen.

Halv bot og bedring

Wed, 23 Jan 2008 19:48:20 GMT

Som sagt så gjort. Stilte kl 11 for å gjenopprette min ære etter blunderne i går.

Biffen er generelt kraftig motivert for gud vet hva, og sitrer av arbeidsiver. Is med snø på, så jeg gikk kun på gresset. Slet litt i starten med at teigen gikk i allefall 100m ut fra der jeg sendte, så jeg klarte ikke å få henne de siste 30m over isdelta nr 2. Passet på å ikke høyne henne på noe vis, og bare snakke lavt og rolig til henne. Men hun var fin å jobbe med, og tok lange gode slag. Sliter stort med å forsere isen sammenlignet med Roy, og klarer ikke å ta imot kommandoer mens hun skøyter avgårde - ørene åpnes visst kun når hun har fast grunn under labbene. Vet ikke om det er ryggen, erfaringen eller at hun er så lavt vinklet bak. Skled og snurret og snublet i alle retninger, men hun fortsatte å jobbe og søke, selv om jeg så hun var stresset og preget av det. Har jo slitt litt med at hun adlyder, men ikke klarer å arbeide med nesa når hun sliter med miljøet.

Snirklet oss fram over isen, inludert en liten kunstpause med canadagås-jakt nede ved elven. Ble litt i stuss om hun da hadde avsøkt det området (det var jo et eksemplarisk slag), så jeg prøvde å sende henne litt bakover, men det var litt overambisiøst på så lang avstand. Fortsatte pent og forsikitg og da hun var ute og sjekket opp spor nesten helt ute av teigen på høyre side, så letta hun på nesa og suste over hele teigen til venstre side. Der fant hun en ilter kar i en busk, som slett ikke var imponert over Team Gjølles menneskelige halvdel. Og jeg som var så fornøyd! Men, kunne jo ikke benekte at jeg hadde avansert pinlig langsomt. Ved nærmere ettertanke, kommer det av at jeg er redd for å dra henne av slagene når hun er langt ute og i vanskelig terreng. Må liksom stå stille og pushe henne utover og framover. Begynner jeg å bevege meg, så kommer hun lett susende i retur inn til meg. Men jeg løser jo ikke det ved å stå bom stille av frykt for å ødelegge et fint slag. Hva skal jeg med lange slag om jeg ikke avanserer selv? Velvel, fikk nå bedre dreis på de 4 punktene jeg noterte meg i går.

Måtte sitte og steke i mitt eget fett inni jervenduken min og observere Team Larsen suse igjennom teigen på halve tiden, og også få med seg jakka som hang i et tre halvveis over golfbanen...

Mystisk mann og bambi på isen

Tue, 22 Jan 2008 18:47:18 GMT

Her er det trening på rad og rekke. Blir jo skrullete av å sitte inne med 5 mnd gammel baby, og han blir også rastløs av å være hjemme hele dagen, for ikke å snakke om den firbente. Ingen av oss orker å henge på shoppingsenter/cafe/museum, eller hva det nå er andre i barselpermisjon driver med. Så hva er bedre enn å møte dagdrivergjengen og kombinere lufting av hund, barn og meg selv med litt kvalitetstrening?

Hele Oslomarka ligger under et islokk, så eneste alternativ var å droppe midtlinja og gå et teigsøk. Kom litt etter de andre, så hun så aldri noen forsvinne. Satte friskt igang i det som tydeligvis var det stedet der ca 15 barnehagebarn hadde campert hele dagen. Slasken satte nesa rett i bakken og støvsugde hele leirplassen for spor og matpakkerester. Fløt fint etter dette partiet, og kom susende inn med melding. Jeg sender henne på visning, og hun kommer tilbake med ny melding. Og sannelig sitter det ikke en kar gjemt bak en fjellskrent, med hatten ved siden av seg og utsikt til ittno. Mystisk. Han satt så figurantaktig til at jeg måtte spørre om han var med på trening. Ingen andre enn NRH'ere som setter seg nedi en dump bak en stein. Har i ettertid lurt på om han enten var a) suicidal og jeg kunne reddet ham ved et omsorgsfullt: "Er alt i orden"?, eller at b) skog-onanisten som Roy fant i Maridalen i sommer har relokalisert til Østmarka og lurer på hvorfor han blir forfulgt av store hunder med gul merketrekant. Resten av teigen gikk også fint - en lang overværsløsning på Geir og et kjempeslag der jeg tråkket rett på Johnny, men fikk rygget og latt henne gjøre jobben. Morsomt med teig, og kjenner jeg må jobbe mer med at jeg blir så forvirra av å ikke ha en midtlinje å rundere utifra.

I dag skulle vi forsøke et langt overværssøk på Grini (?) golfbane. Hadde heldigvis super-broddene til Johnny, for det var rimelig glasert i store partier. Shiva var voldsomt yr i starten og rasket med seg en frossen grønn lue som halvveis apporterte, halvveis avlivet med hopp og sprett. Planen var at jeg skulle gå på de bare partiene og bruke hunden ut i de kjipe områdene. Men det var så glatt at jeg hadde hjertet helt i halsen. Ikke for meg selv, for jeg sto ganske så støtt på broddene, selv om det gikk sakte, men Shivassen skled som Bambi på isen og jeg så for meg lyskestrekk, korsbåndsknas og tennisalbuer der hun skled, ramla og sjangla rundt. Jeg klarte å gå forbi fig fordi jeg kuttet et hjørne av teigen. Rygget litt og hun kom i mål, men det ble mange leksjoner for lilla jag, som uheldigvis var pinlig synelig for en viss instruktør og dommer som satt i en busk med god utsikt til meg der jeg reiv meg i håret midt på golfbanen (for ikke å snakke om OL som tydeligvis også henger rundt på golfbanene!?).

Altså - dette lærte vi i dag:

- I stedet for å tenke, neineinei nå slår hun seg ihjel og bli akutt deprimert midt på golfbanen, skulle jeg latt meg fylle av konstruktive, offensive tanker av typen: Dette er en fin-fin anledning for henne til å lære seg å ta vare på seg selv, og for meg til å trene på dirigering i vanskelig terreng. Jeg egner meg ikke for motstand. Punktum. Jeg hadde nemlig visualisert hvordan hun skulle feie over steppene i flotte slynger og slå på lang avstand. Men all isen omdefinerte det hele til å være et søk i veldig vanskelige forhold, der treningsmomentet var å få hunden til å klare å jobbe rolig. For ikke å snakke om at vinden snudde til side-/bakfra-vind, og da skal det jo godt gjøres med lange overvær... Jeg er jo sta, så jeg gir jo aldri helt opp, men jeg blir skikkelig motløs og tiltaksløs og klarer ikke å ta inn over meg endrede forutsetninger og forandre strategi tilsvarende.

- Min sedvanlige taktikk med å hjelpe henne over vanskelige partier ved å fyre henne opp, var jo helt noldus på dette føret. Hvorfor i all verden stiller jeg henne opp ved siden av meg og høyner henne for å få henne til å forsere et 20-meters belte med blåis?! Det gir jo ikke mening. I ettertid. Det fikk henne jo bare til å dødse over isen og skli i hockeystilling flere meter, i stedet for å roe henne ned så hun kanskje muligens Insh Allah kunne bruke sin egen hjerne til å ta seg fram på en sikker måte. Og jeg fikk hjertet ennå mer i halsen og tenkte at dette er jo helt håpløst og uforsvarlig.

- Søket trenger ikke være matematiske sløyfer à 50m hele veien. Særlig ikke på en golfbane... Når jeg fikk henne fint ut på lange slag, burde jeg bare ha jagd henne videre og erklært området for dekket. I stedet roper jeg henne inn og ut og inn og ut så hun må krysse over isdeltaene ørti ganger for å passe inn i mitt 50x50 mønster. Tull og tant og fjas og skal aldri gjøre det igjen.

- Jeg må la henne gå litt inn og ut av søksmodus. Jeg tror liksom hun må være under kommando hele tiden - enten ute på rundering eller gå "fot" i påvente av at jeg kommer meg fram i terrenget, slik at hun alltid har en oppgave. Skal forsøke å komme inn i et samarbeid der hun kan komme inn fra et slag, og så bare surre rundt, i påvente av at jeg har kommet meg dit jeg vil og funnet et nytt sted å sende henne. Jeg ser for meg at det kan bli et salig surr i starten, men hvis jeg får det til, så blir det mye mer avslappende å ikke måtte finne på noe å gjøre for henne når jeg selv trenger å konsentrere meg om å forflytte meg, lese kart, terreng eller vind.

Summa summarum - Lite briljering og eleganse - mye læring. Og når skal denne brilliante planen settes ut i livet: I morgen!

Slafserundering og innerundering

Sun, 20 Jan 2008 21:05:41 GMT

For the record - hadde en knalløkt på Østmarksetra forrige uke. En gående fig på åpent område som hun meldte fint på, og J i slutten på rundt 800m som hun tok på et dunderslag med perfekt overværsløsning. Desverre var bittet for stramt, så det ble litt tull med meldinga. Ettersom jeg belønnet da hun kom inn pga det vidunderlige slaget, så ble det jo ekstra forvirrende for både henne og meg. Hun var fryktelig ivrig, og ville helt klart tilbake for belønning og gjerne ha meg med. Fikk egentlig ikke noe rellt inntrykk av hvordan hun ville reagert når hun ikke får tak i bittet siden jeg alt hadde belønnet "innkomsten". Men hele økta gikk som smør og det var veldig deilig å jobbe med henne. Ingen korte slag eller stamping.

I dagene etterpå hadde vi det firbeinte adoptivbarnet Roy på besøk. Et matvrak av dimensjoner, som sniker seg lydløst inn på kjøkkenet. Desverre kommer det avslørende snorkelyder ut av den skjeve nesa hans, så han opphold i kjøkkendøra ble kortvarige. Som vanlig tapte Shiva raskt senga si til inntrengeren, og den siste dagen gikk han bare bort til henne og sa BRØL pent og tydelig inn i øret hennes, så flyttet hun seg. Men hun er bemerkelsesverdig mye roligere med ham i hus - mulig hun synes det var deilig med et ekte mannfolk som kunne ta seg av hennes selvpålagte, men noget plagsomme vaktoppgaver. Burde kanskje være flinkere til å fortelle henne at det ikke er hennes jobb? Ellers fikk Roy være med på SPA i bassenget på Jeløy. Dette synes han var så festlig at han nesten gikk ut av sitt gode skinn og lagde hopp-sann-sa-lyder på høyde med enhver schäfer.

I dag var vi på Maxbo på Fossum for innendørssøk med gamlelaget. Kjempelager med masse flotte søksmuligheter, og et avtrekkssystem som gjorde det supervanskelig for urutinerte små frøkner. Startet med lydpåvirkning, og en enkel oppgave for å sette hjernen i gir. Hun var på nett med en gang, så det var ikke noe problem. Synes hun blir veldig høy i slike søk, så jeg ga ikke mer påvirkning, ettersom det fort blir mye løping og uforsiktig brasing rundt i hyllene.

Fig 2 lå vanskelig til inntil en vegg på en ca 2m høy hylle, der ferten tydeligvis samlet seg et godt stykke unna. Etter endel plunder lokaliserte hun fint og meldte. Økt to fikk jeg en fig plassert slik at jeg kunne rundere mellom hyllene og gå i midtgangen selv. Fikk henne greit ut hele hyllegangen, men så forsvant hun bakover og inn i en annen hall. Neste slag stoppet hun opp og begynte å sniffe bare noen meter fra meg, og tok meg selv i å ville sende henne ut på 50m hvilket jo er helt meningsløst i innendørssøk. Fig lå jo der hun sniffet...

Neste fig viste seg å være klin umulig. Trodde en stund hun hadde overvær av noe, inntil hun forsvant entusiastisk ned i en kartong med ca 200kg av favorittforet , Pedigree Pal... Elin lå godt gjemt bak en rad pappesker inntil en vegg. Synes ikke hun slo i det hele tatt, selv om vi gikk hele hyllraden fram og tilbake flere ganger. Gikk over til finsøk ved at jeg viste, pekte og klappet litt hist og her, og da fikk hun fert av henne.

Synes hun hadde fin fokus og nesa med seg hele veien. Viste stor interesse for steder der folk hadde sittet fig tidligere, og fikk også en setemelding. Men freser rett forbi vanskelige fig med mindre jeg aktivt setter henne i finsøk. Snek seg til en liten ekstramelding på Jon som sto henslengt inntil en hylle et stykke fra oss. Jeg belønnet siden hun er så dårlig på å melde på slike situasjoner i skogen. Synes hun jobbet bra over tid, selv om hun hadde høy intensitet og ble tydelig sliten. Søkte støtte/samarbeid fra meg, og jeg kunne utvilsomt vært bedre der, men er ikke så erfaren i slike søk, så jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Men helt tydelig at grovsøk er helt mislykka for å finne vanskelige figuranter. Må finsøke og peke og vise og få ned tempoet hennes, ellers koster hun lett forbi med høye kneløft. Lett å dirigere og styre, og ikke så værst miljøsterk til henne å være - klatret villig på innpakkede tørkestativ og hoppet oppi konteinere. Dog dødset hun ikke med lukkede øyne inn i konteinere, eller opp på 5m med parkettpakker, som Crash og Guido. Tydelig at de gutta har hatt en lykkelig barndom og har stor tiltro til at verden er et trygt og morsomt sted, evt. fattern ordner det, evt. det ække så farlig om jeg dør i dag.

Hyggelig å treffe kjentfolk igjen! Magnus hang og dinglet på magen og ryggen hele dagen. Har lånte en bæresele av søstern min som han nok er litt liten til, for hodet ble mildt sagt hengende og dingle i en litt ugrei vinkel da han sovnet. Litt vanskelig å figurere i slike miljø, sammenlignet med i skogen, men vi var heldigvis så mange at jeg håper det ikke var til bry. Og tusen takk til Andre som fikser så bra treningssted!

Trippelrapport og litt til

Wed, 09 Jan 2008 20:20:36 GMT

Nyttåret startet deprimerende med at jeg måtte stå over trening pga. sinnsykt glatt midtlinje. Skikkelig kjipt når man har pakket med seg hund og mat og drikke og barn og klær for all slags føre. Endte med en meget ensom tur på Østmarksetra, men traff en hyggelig polakk med en bullterrier, så litt selskap fikk jeg nå. Og aldri så galt så godt for noe; konstaterte utmerkede føreforhold på den delen av byen.

Søndag:
Lille-M var hjemme med papsen, og det er jo deilig å kunne komme seg ut på egenhånd, selv om det føles som om jeg mangler en kroppsdel når han ikke er med. Hadde en kanonøkt i 40cm nysnø. Lange fine slag, selvstendig søk og topp motivasjon. To utmerkede økter på alle måter. Føler at vi definitivt er ute av bølgedalen og at jeg til neste gang vet mer hvordan jeg skal komme meg ut av den. Siste økta var forresten litt knotete i starten fordi jeg ville komme meg avgårde før en turgåer tok oss igjen. Så da var vi begge litt opptatt av turgåeren, og litt opptatt av rundering. Dårlig start henger gjerne igjen i allefall 150m, først blir Shiva litt satt ut og så blir jeg satt ut og så tar det litt tid før begge er tilbake på nett. Men hun var riktig så ivrig hele dagen. Kjente faktisk pulsen hennes dunke i hånda mi da jeg holdt henne i bringkobbelet.

Lille Bølla begynner også å skjønne at man kan få pølse både her og der i bytte med avsagd hageslange. Morsomt å følge en helt fra starten av - man husker plutselig hvordan det var å ikke ane hva ord som apport, standplass, framover-bakover-utover-innover betyr. Her har vi Bølla på vei til påvisning - hun har det alltid meget travelt, og det er ikke alltid hjernecella henger med.

Og her ligger Shivassen og venter på tur etter å ha sett spennende mennesker forsvinne i skogen. En studie i selvbeherskelse.

Mandag:

En meget hard dag for en stakkars småbarnsmor. Opp kl 8:30, dusje og spise frokost og kose med lille-knotten til han blir dødstrøtt igjen kl. 9:45. Legger oss og sover litt alle sammen igjen til 11:30, for deretter å bolle oss i senga til 12:30 før vi fant noen spesiell grunn til å stå opp. Ja det er hardt dette småbarnslivet: Bikkje, bok og baby:

Tirsdag:

Dagdrivergjengen møtes til formiddagsøkt på samme sted kl 9:30. En liten utfordring å få stablet alt uti bilen og ankomme til rett tidspunkt. Lå meget godt an på vei mot yttertøyet, inntil poden hostet dramatisk, og så brakk seg så hele frokosten kom ut i retur over hele ham og hele meg. Nytt skift til begge to, godt hjulpet av Shiva som for lengst har skjønt at det er trening på gang og bidrar med øvelsen "Hopp over stor hund" og virrer i beina mine, til tross for at hun lydig går og legger seg hver gang jeg ber om det.

Nå er nysnøen gått over i småråtten fase, så det er litt tyngre å løpe. Men jeg synes hun gjør en god jobb. Særlig avstandsdirigeringen er blitt mye bedre. Kan stoppe henne på god avstand og sende henne lenger ut til høyre eller venstre. Kan være litt vanskelig i starten når hun er høyt oppe - da må jeg brøle litt mer for å nå igjennom. Bestreber meg på å få mer normal "samarbeidsstemme" nå, men er nok litt mye General Gjølle fortsatt.

Lille-M henger med, litt på magen og litt på ryggen. Her ligger han på magen min mens jeg ligger på rygg og kikker opp i trærne i påvente av hunden Henry. Halvvakker utsikt som figurant. Litt sol hadde gjort seg.

Men dette var dagen for forviklinger. Vel tilbake i bilen ville plutselig ikke bakvinduet opp igjen. Argh! Kaldt! Og ikke spesielt tyverisikkert å ha åpent vindu. Et problem som måtte løses straks og med en gang, og som 100% tilhører Herreavdelingen. Men siden Dameavdelingen ligger i senga med bikkje, bok & baby store deler av uka, så hadde jeg vondt for å komme på en grunn til at ikke jeg skulle fikse det.

Min forrige tur til BMW-verkstedet satte meg tilbake nesten 2000 kroner! For to lyspærer!? Klarte ved sterke anstrengelse å sjarmere meg til at de satte inn disse lyspærene gratis for meg, men et helt manglende vindu ble jo en større utfordring. Pakket Lille-M godt inn:

...og kjørte av sted. Beholdt min gule hundeførervest i håp om å treffe en hundemann i skranken. (Håper jeg ikke blir innklaget til FTU for grovt vest-misbruk. I ettertid var det uansett lite sannsynlig at en vest i lite flatterende form og farge, fult av hundesikkel og sure pølser var et særlig stort pluss). Vekket også sovende barn i håp om å spille på en slags Jomfru-Maria-med-lite-barn-i-nød assosiasjon og drasset med meg desorientert unge og stinkende vest inn i lokalene til BMW og Porsche... Mulig at det rett og slett hadde motsatt effekt og at de ville ha meg, stinkende vest og potensielt skrikende unge ut derfra fortest mulig, for de fikk i allefall hostet fram en kjeledresskar til tross for at de ikke egentlig gjorde slikt uten timeavtale. Glemte å si til kjeledresskaren at det satt stor hund baki, så før han visste ord av det hadde han stort schäferhode inntil sitt eget. Heldigvis er Shiva for pysete til å følge sine innskytelser om å spise opp ørene hans, så han slapp unna med det voff og et slikk. Helt gratis fisket de opp vinduet og satte på denne dekorative juletapen:

Men sannelig skulle de ikke ha 7500 kroner for å fikse det... Kunne kjøpt en ny dritt-Passat for den prisen. I allefall om man tar med de 2000,- for de dustete Xenonlyspærene. Flashback til sist jeg var på verkstedet og fikk snappet dette meget kompromitterende bildet av en BMW som blir tauet av en Passat. Sterk kost for stakkars Joachim. Da jeg klaget høylydt til min mann om dette: "Vi kjøpte jo BMW for at vi ikke skulle ha masse utgifter til reparasjoner!" så måtte han jo trå til å forsvare sin elskede BMW og sa "Ja med det skal selvsagt jeg betale". Kvinnelist...

Onsdag:

Halvråtten snø har nå blitt til helråtten snø, og det veksler mellom yr og pissregn. Ingen bønn for Team Gjølle. Til de som måtte bekymre seg, så har han to lag ren ull innerst, en tykk strømpebukse i ull, og en stor og en liten tykk ulldress utenpå. Sokker og lammeullsforede skinntøfler og to luer i ren ull, den ytterste vanntett. Og ullvotter. Bææææ. I tillegg sitter han i en bæresele foret med et lammeullskinn, så han er varm og god og synger og sover om hverandre.

Mot slutten i dag var det så ille vær at jeg måtte supplere med den forede Jervenduken. Gratis sauna... Men altså. Runderingen: Startet med klapperekke, og hun var jo like ivrig som alltid. Fryktelig mye av energien ble kanalisert ned i sporleting, til og med opptatt av tisseflekker på midtlinja... Gikk alene, og det er jo alltid en prøvelse for min litt manglende selvstendighet. Synes det gikk skikkelig tungt. Mye merkelig i starten etter klapperekka og et sted hvor hun bare ikke ville gå ut. Enkelte partier gikk bedre, og etter ca 600 hadde hun flere gode slag. Men synes jeg måtte dytte henne mye utover og hele tiden passe på at hun gikk ordentlig ut på vindsida. Slo også mye bakover, uten at jeg helt fikk rettet det opp, og da mister jeg lett følinga med hvor jeg har dekket. Tror mye av forklaringen er at snøen var tung å jobbe i, litt sliten fra flere lange økter tett på hverandre, og at det var mer vind i dag, slik at hun kanskje mente hun hadde god nok oversikt fra 30-40m. Var til slutt helt sikker på at jeg måtte ha gått over, ut og i dass, da hun plutselig forsvant. Fant fig på overvær ute på 70m. Nesten for godt til å være sant. Nesten så jeg mistenker at hun kan ha hørt fig prate el.l. Uansett. Hun lot seg ikke lure av fig som ertet henne med ball, men meldte og kom inn til mor. Fikk dårlig samvittighet for at jeg ble så irritert på henne og oser av mistillit så snart jeg begynner å frykte at vi har passert figurant... Men alt i alt, er dette slettes ikke værst. Må ta en prat med Joachim om å komme tilbake på beredskapslista...

Glansdager i sikte

Sun, 30 Dec 2007 19:01:46 GMT

Var på Hammern igjen, liker den løypa veldig godt. Shivassen fikk se pølsemannen forsvinne inn i skogen. Puttet henne i bilen for å la de dramatiske inntrykkene synke inn, og de sank så bra inn at vi brukte 7 min til 400m og 25 min til 800. I starten gikk det rimelig over stokk og stein til tross for at hun hadde ligget nærmere 10 min etter påvirkningen. Hun jager av sted, og så fort hun mener at "Akkurat her er det ingen", så freser hun på kryss og tvers etter eget forgodtbefinnende. Så det gjelder å holde henne litt i tøylene. Gjorde funn på ca 600 og fortsatte til ca 1100. Blir litt "Før & Etter funn" når hun er så gira, så jeg må bli flinkere til å skifte takt etter funn. Da begynner hun å stoppe veldig opp for å få dirigering og signaler fra meg, så jeg må være litt mer føre var da. Hun får villig ut, men jeg skulle ønske hun ikke var fullt så føreravhengig og gikk litt mer på eget initiativ.

Fortsatte etter 800m-streken og støtte raskt på to hester. Hun har løpt og bjeffet etter en hest da hun var valp, så jeg har alltid vært litt obs etterpå, selv om hun aldri har hatt noen unoter. Og sannelig: Hestedamene sa: "For en rolig og avbalansert hund". Haha. Hadde jeg hatt papir, skulle jeg bedt om å få det skriftlig. Hestedamene pratet også utrolig høyt - vi hørte dem på 100m hold. Johnny påpekte at "Sånn høres kvinnfolk ut i skogen", mens jeg, riktig nok kunne konstatere at "Sånn høres nordlendinger ut i skogen". Vi hadde begge rett. Men de var nå ikke fra Vadsø da.

Veien til 1100 gikk også fint - synes dette begynner å ligne gode gamle takter, selv om det fortsatt mangler litt på arbeidsutholdenheten. Største utfordringen i dag, var at hele midlinja var glasert. Lille-M var hjemme med papsen, og godt var det. Føles rart å ikke ha ham med - som om jeg mangler en kroppsdel. Tykk is og superglatt absolutt over alt, så jeg måtte bruke det meste av konsentrasjonen på å holde meg på beina. Hadde et par særdeles uelegante manøvre, og på vei tilbake gikk jeg skikkelig på ryggen. Ikke engang min julepolstrede rompa rakk å lande først - skikkelig Dondald-sklir-på-bananskall. Fikk mest vondt i fingern, og da jeg skulle ut som figurant gikk det nesten litt rundt for meg for det gjorde så vondt i fingern. En liten stund var den neste dobbel størrelse, nå ser det bare ut som om den har fått koldbrann, og jeg har fått slippe alle bleieskift i kveld, så det var et plussprosjekt.

ÅH! Nå er det hundeskolen og kaffekopp på gang!

Nu går alt så meget bedre

Wed, 19 Dec 2007 21:21:00 GMT

Tro ikke at det ikke trenes selv om det ikke blogges!

Lille M har overtatt noe av blogginga, men resultatet lar vente på seg. Gulp i tastaturet er heller ikke anbefalt av IBM fikk jeg erfare;

Men altså. Hunden er glad og jeg er glad og alt er vel i kongeriket Gjølle om dagen. Motivasjonen har vært lagt opp etter prinsippet SE JEG FORSVINNER. Ingen har jo trodd på meg når før når jeg har sagt at Shiva er så kørka at det ikke holder at noen viser henne pølseposen på stamplass. Hun har liksom aldri, til tross for en trillion repetisjoner, skjønt at det betyr at noen er borte. Men nå er hun helt ellevill og har en meget sterk fornemmelse av at noen er dypt savne, og at kun hun kan gjenforene flokken.

Første gang det virkelig løsnet var på Steinbordet. Da hadde jeg også meget eksklusiv barnevakt som tuslet rundt med Lille M, viste ham bekker og trær og vips så sov ham. Han er jo vant til å bli båret, så han er ikke så kresen på sovestillinger, lyder og slikt. Stamplass er like bra som soverommet.

Befridd for 7 kg dødvekt på magen, ble jeg også hakket bedre som hundefører, og Shivassen var ikke vond å be. Synes denne formen for påvirkning fungerer til dels bedre enn klapperekke, for hun blir ikke så jagete i spor, og detter ikke så fort sammen. Nå blir det mer søk, og mer leting, og det varer mye lenger før bøtta er tom.

Innimellom har vi også vært flinkere til litt annen trening. Min nyinnkjøpte Nordic Cab ser ut til å være et røverkjøp. På bildet er Shivassen lastet med 8 kg Magnus, 2 kg mel, 1 kg sukker, 6 egg, 1/2 kg smør, gjær og safran. Erfarne husmødre skjønner at dette tilsammen blir lussekatter. (JA JEG HAR BAKT! Første gang i dette årtusenet. GJÆRBAKST til og med.) Man kan jo ikke gjøre et juleverkstedbarseltreff på andre siden av Østensjøvannet til bare det. Det må jo kombineres med litt hundetrening også. Det hele ble selvfølgelig ganske strabasiøst, for hun er ikke helt komfortabel i selen ennå, og det å få alt dette pikkpakket klappet og klart, og synkronisert med bleieskift og amming med ankomst på et bestemt tidspunkt... bare en lykkelig idiot gir seg i kast med det. På vei hjem traff jeg sannelig både Terje og Sidsel (som ikke kjente meg igjen i mørten, men sa "Skulle ikke forundre meg om det er Maria) og litt senere en annen NRHèr som sa "Er det Shiva og Maria?" i det jeg passerte. Mitt rykte går foran meg. Men vogna funker bra, og har høy byssanlull-faktor. Ikke helt fornøyd med trekkselen, så jeg prøver å forbedre den litt nå. Og fikk et sinnsykt blåmerke bak kneet, siden draget slår inni meg når hun går fot. Men orket ikke å lære henne at fot plutselig betyr å gå en halvmeter fra meg, når jeg samtidig prøvde å lære høyre og venstre kommando + at vognen er vår venn og det er ikke lov å rygge panisk + du må gå midt i veien og ikke snuse i veikanten.

Dernest var det en ekspressøkt på Østmarksetra. Shiva fikk se J gå ut, og så suste hun rundt som en gal fram til funn på ca 600m. Tok ikke tida, men det gikk kjapt. Har nå begynt å knytte knotten på ryggen - mye lettere å jobbe da. Har kjøpt en Ellevill Viking for formålet (www ellevill.com, eller tettinntil.no for knyteinstruksjoner for meget spesielt interesserte), altås en bæresele foret med lammeull. Den er litt stor, så jeg må knytte den på en spesiell måte, slik at den faktisk blir litt liten (logisk?), så første forsøk endte i en anatomisk lettere tvilsom posisjon. Men så lenge de sover har de vel ikke vondt... (se bilde).

I dag hadde vi en knallfin økt på Hammern. Fantastisk utsikt over hele Oslo i iskaldt rim. Føltes nesten litt feil å tråkke rundt og ødelegge de fine iskrystallene (trår bare det var jeg som plagdes av den tanken). Samme opplegg her, og Shiva var ikke vond å be. Holdt racertempo i 800m. Terrenget på Hammern er veldig fint, bortsett fra at det er altfor mange stier som ser ut som midtlinja og det er ikke bra for mitt indre kompass. Begynte dagen med Lille M på magen inni dunjakka, siden det var 8 minus. Følte meg som en enorm teletubbie, og peste som en hval i det ulente terrenget. I følge badevekta veier han 9 kg nå... Skjønner ikke hvordan det går an å gå opp nesten tredoble vekta si på under 4 mnd. Må dra og veie ham på helsestasjonen snart, men det krasjer alltid med trening, og da vet man jo hva som må vike...

Ingen hale kortere, og andre fortellinger

Wed, 05 Dec 2007 18:48:23 GMT

I går var det barfrost og strålende sol. Jeg hadde lagt meg kl 22 og fått 4 timer vidunderlig uavbrutt søvn. Da kjørte jeg rundt og ordnet saker og ting og tenkte nå skulle jeg vært i skogen. Derav sms med forslag om trening i dag. Men da jeg våknet i dag tidlig, med max 2 timer sammenhengende søvn i kroppen, en sår hals og verkende rygg, tåke og regn bak rullgardina, ja da skulle jeg selvsagt på trening!

Har jo kjørt noen motivasjonsøkter som i og for seg funker fint for å få opp gleden, men det blir fort til at hun bare tar det ut i mer fart og jaging i starten, og så er vi like langt. Og når hun da lander, så lander hun hardt. I tillegg har hun litt for dårlig kondis nå til å rase rundt, så det blir ekstra tungt. Jobber med kondisdelen nå. Har fikset sykkelen og prøver å få lagt inn en 30-min runde rundt Østensjøvannet i relativt høyt tempo så mange kvelder i uka som mulig. Overraskende nok er min egen kondis ikke så aller værst. Og veltet bare en gang på isen, så jeg får kalle det en suksess. Og undere over alle undere og medisinske mirakler. Halen er friskmeldt og utenfor amputasjonsfare! Kirurgen var voldsomt fornøyd med sin egen low-teck løsning (røntgenfilm og sportstape) og gledet seg til å fortelle om prosjektet til sine amputasjonsglade kolleger. Nå er det bare en liten støttedings for sikkerhets skyld i to uker til. Deretter kan vi begynne å svømme igjen også . Kløve har vi gjort litt i det siste også, men det gir jo mest vekt på forpartiet, og hun trenger å bygge mer muskler i ryggen nå. Derfor har har Magnus vært så heldig å få en www.nordiccab.no i dåpsgave av meg og deler av familien. Har kun hatt den ute på en kort testtur - kommer tilbake med fyldig produktomtale, for fikk gnålt meg til redningshundsrabatt!

Vel, til dagens trening:

Første økt fikk hun se J forsvinne - ser tydelig at det har bedre effekt enn at man bare roper på henne på standplass. Hun må ha det inn med teskje og se at det konkret forsvinner en person inn i skogen. SE NÅ FORSVINNER JEG... Hadde fin fart fram til satanpartiet etter stokken der hun alltid konker ut i onde krøllene i terrenget (jah... vi er fortsatt på steinbordet). Hadde mektig lyst til å sende henne til limfabrikken en stund... Trodde jeg hadde gått forbi, men det gjorde vi heldigvis ikke. Andre økt gjorde vi det samme. Hun fikk se J gå, men han lurte seg tilbake til bilen. Vi gikk vel ca 300m og stoppet mens hun fortsatt hadde fin driv. God fart og bedre utslag og søk denne gangen.

Planen framover er å kjøre noen skikkelige arbeidsøkter på henne, kombinert med noen kortere slike vi hadde i dag. Tror det vil løse problemene mer enn motivasjonsøkter. Hun jobber jo gladelig for meg, og responderer egentlig bedre på å seigpine seg litt gjennom disse fasene sine. Mer motivasjon blir nå bare mer fart - det fester seg liksom ikke i teflonhjernen. Men hun var tydelig fornøyd, og dro stolt med seg en tung stokk ned til stamplass - et sikkert tegn på at hun er dypt imponert over seg selv. Og jeg var ganske så fornøyd jeg og da jeg sladdet meg hjemover i en bil fylt til randen av våt hund, våt ull og sure sokker.

Men fyttigrisen for et vær! Pakket Lille-M godt inn i tre lag ull, så sjalet og så windstopper fleece og så Gore-Tex. Ullue med vanntett trekk (str. 1 år, så den detter ned i øynene - ikke populært!). Litt regn på nesa tåler han jo, og han sover med hodet godt gjemt inntil meg. Bildene er tatt kl. 14:37... med blitz. Misliker å måtte bruke blitz kl 14:37... Uansett årstid. Den gretne ungen er min sønn. De to gule prikkene er min hund.

Pilen peker opp og ned

Tue, 13 Nov 2007 19:32:29 GMT

Hadde en økt på krysset Sandermosen som var riktig så trivelig med hund i god gammel form. Motivasjonsøktene fra de siste treningene fikk effekt, og hun var lett og fin å jobbe med. Desverre valgte J å underkjenne funnet mitt, da jeg av taktiske årsaker ikke skulle ha sendt der jeg sendte (som var rett på ham). Huh! Neste funn var på en lang fin overværsløsning inni terrenget. Avsluttet med 4 tomme slag, ca 800m.

I dag var vi tilbake til Satanløypa på Steinbordet. Startet økta med en eksklusiv lunsj på MacDonalds med Johnny, takket være et felles lite businessprosjekt, som innbrakte oss tilsvarende to måltider der. Det kom godt med til de etterfølgende 5 timene i skogen.

Tenkte jeg skulle være lur og dekket henne i starten av løypa og gikk til bilen for å gjøre meg klar. Tanken var at hun skulle ligge og lade og fantasere om pølsemennene i skogen. I stedet ble hun besatt av tanken på hvor det var blitt av matmor. Selv etter at matmor vitterligen hadde returnert og satt igang søket. De to første slagene på begge sider, ble derfor via parkeringsplassen for å forsikre seg om at jeg ikke hadde forsvunnet mellom bilene... mens jeg sto og gaula på midtlinja.

Deretter gikk det i dødens tempo, langs den irriterende motvindkanten og berg-og-dalbane-terrenget som får henne til å dreie av for tidlig. Gang etter gang. År etter år. Fikk en kjekk melding på en eldgammel T-skjorte som jeg mener å huske at ble hengt ut der under oppkjøringa til godkjenning, altså over 1 år siden. Ca 15 m fra stien. Visste at det var vanskelig å få dekket terrenget videre ved å sende henne på nytt og håpe at hun da ville passere T-skjorta. Så da var jeg sleip og sendte henne videre ut derfra. Men Gud må ha sett meg og snudd verdensvindene, for sannelig klarte hun ikke å gå forbi fig som lå ca 30m rett ut fra T-skjorta. Ænnåjjing! Skjønner ikke hvordan hun kan få med seg en puslete, eldgammel T-skjorte, og misse en diger figurant!?

Nei, her må det mer motivasjonstrening til, så vi kommer oss godt opp fra streken, for det er så trått å jobbe med henne når hun er så lav. I tillegg må jeg få fiksa sykkelen min så jeg kan få trent litt kondisjon. Blir litt for uregelmessig trening, og ingen ren kondisjonstrening om dagen. Kløve litt også kanskje? Og ikke være fullt så irritabel på henne her hjemme. Jaja, det kommer en ny dag i morgen!

Midt under treet rundering og vidunderlig mat-helg.

Sun, 04 Nov 2007 21:41:38 GMT

Hva skal man si? Har hatt to arbeidsøkter på pelsen:

Fredag bar ferden til Roa, lokket av en elgstek i enden av runderingsløypa. Knall terreng. Hadde gleden av å starte dagen kl. 03, kl 05, kl 07 og kl 09 med sultent barn. Konklusjon; liggende amming (et slags C-moment i ammeverdnen) funker ikke fordi både Magnus og jeg sovner før han har spist seg halvveis, og dermed våkner etter 2 timer, og ikke etter 4 (Formålet med denne meget avanserte ammestillingen er nettopp at mor og barn ikke skal våkne for mye, men her går blir jo vinninga mindre enn spinninga). Vel, tilbake til treninga: Nei, forresten - for første gang i historien var jeg framme før Johnny, det kan ikke forbigås i stillhet. Men altså. Runderinga var ikke like katastrofal som sist, og hun gikk seg opp etter en 3-400m, men det søket er for dårlig, og drifta ut for svak. For ikke å snakke om der Führer, som henger litt bakpå. Avsluttet med en motivasjonsøkt med mye klapp og funn. Hvor Johnny insisterte på at jeg skulle låne den lille lykta hans, og jeg insisterte på at jeg fint så hvor veien gikk. Det jeg derimot ikke så så fint var svart hund som satte seg inntil min svarte bukse på svart vei med bittet i munnen. Note to self: Bare si ja og takk skal du ha. Eventuelt ta med egen lykt...

La meg heller fokusere på nydelig stekt rosa og selvskutt elgstek, deilig saus å drukne poteter og grønnsaker i, servert på langbord i idyllisk småbruk på Roa, med pusekatt og elghund og stor peis og alt som godt er. Etterfulgt av tilslørte bondepiker og daimkake. Flytt småbruket til Østmarka og parker de 40 kuene på Roa, så tar jeg gjerne hele sulamitten og melder meg inn i Bondekvinnelaget straks og med en gang.

Søndag ble tilbragt på Lahaugmoen. Fryktelig mye oppoverbakker på det stedet! Pust og pes med 7 kg Magnus på magen. Men vi gir oss ikke! Startet med litt motivasjon, men som vanlig renner det fort ut når figurantene forsvinner og Shiva er etterlatt med en middels hundefører, myr og kratt og enda mer oppoverbakker. Samme som sist - for lite søk og drift ut.

Så her er konklusjonen: Jeg ser faktisk lyst på det. Etter drittøkta på Steinbordet der alt plutselig falt fra hverandre, var jeg redd for at det var noe fundamentalt galt, av typen ryggen har gått i dass, halen har fått koldbrann, 2 mnd med innbildt drektighet, forholdet mellom meg og Shiva har litt ubotelig skade pga. valpen Magnus og min medfølgende korte lunte hjemme. Men disse to siste øktene viser at det bare er godt gammelt arbeid som skal til. Shiva har jo alltid vært en som må trenes mye og er avhengig av at jeg er egentlig er en flinkere hundefører enn jeg er fra naturens side. Ting gikk jo så flott de første 4-5 treningene etter avbrekket pga fødsel, men jeg fløt nok bare gradvis nedover på gammelt flesk, inntil jeg på Steinbordet plutselig vippet under grensen for hva hun tåler av slendrian og venstrehåndsarbeid. I tillegg har hun "plutselig" blitt 3 kg tyngre (mer om det senere).

Så nå skal jeg gå noen skritt tilbake til sånn som jeg jobbet før godkjenningen. Toppe henne opp med motivasjon og virkelig ta tak i min egen rolle. Skal bli TYDELIG og KONSEKVENT og i FORKANT og MOTIVERENDE. Lettere sagt enn gjort, men jeg har jo fått det til før. Klart det hemmer meg litt med en svær bylt på magen, men hovedproblemet ligger nok litt lenger opp, i den lungemosen som for øyeblikket utgjør min hjerne. Egentlig litt gøy å ha en konkret utfordring å bryne seg på igjen.

Men også denne økten ble avsluttet med et fortreffelig måltid. Min kjære hadde tilbrakt ikke mindre enn 5 timer på kjøkkenet mens jeg var borte, og dekket opp med et skikkelig gilde på 5 retter. Og da jeg kom ut på kjøkkenet etter middagen skjønte jeg hvorfor hun er litt bredere over baken: Shiva løp logrende mellom 7 boller med restemat, og slet med å bestemme seg: "Hmm... litt dadler og chêvre fritert i filodeig... nei, litt okse indrefilet trukket langsomt i hjemmelaget buljong... mmm scampi servert på grønnsakspizza... oj, saus med stjerneanis... kanskje litt auberginemousse med chili... og så litt svisker i sirup med creme fraiche..." og så litt senere fikk hun sin sedvanlige porsjon med tørrfor. Her må det sykles litt rundt Østensjøvannet!

Prøver å legge ved en video her. Magnus koser seg på Roa-rundering med Selbuvottene han fikk av Sidsel! (Multifunksjonelle vidundere - varmer hendene, fascinerende mønster og smaker tydeligvis godt også!) xxx nei det gikk ikke, da ble det bilde i stedet av votten og et lite av Magnum etter middag (vurderer å melde

am på VM i sumo-bryting, eventuelt VM i man-tits... det må da finnes det og?)

800m dritt

Sun, 28 Oct 2007 16:57:58 GMT

Blæh! Man skylder jo verden litt ærlighet, og kan med hånden på hjertet si at sist rundering går inn i historien som en av de dårligere i allefall det siste året. Skulle fylle på litt, men det ble bare vissvass. Fikk ikke fart på henne i det hele tatt - hun hadde tydeligvis en annen agenda, som bare delvis involverte rundering. Resten dreide seg om snusing, sporing, vandring på kryss og tvers og generelt nedsatt hørsel. Hun gjorde som jeg sa hvis jeg knallet til med et brøl, men det skal jo ikke være sånn. Endte med å bruke 1 time på 800m, og flere av funnene ble gjort på spor der vi hadde passert figuranten for lenge siden. Velger å skylde på hunden denne gangen. Jeg kunne sikkert gjort en bedre jobb for å hanke henne inn, motivere og styre, men jeg synes ikke jeg var noe dårligere til det enn ellers. Veldig fristende å skylde på løpetida, selv om jeg ler hånlig av andre som gjør det og hun har jo vanligvis vært helt fin å trene med da.

Ellers henger halen fortsatt på. Den er nå dekorert med røntgenfilm og sportstape, hvilket gir en utrolig heftig lydeffekt når hun logrer entusiastisk inn i dører og vegger. Min favoritt er logring inntil speildørerne på soverommet tidlig om morgenen. Apropos entusiastisk. Spurte dyrepleieren (Fantastiske Aqua-Lene som råder over Shivas favorittsvømmebasseng) om det var vanlig at hunder var så hyserisk glade hos veterinæren, og hun trengte ingen betenkningstid for å svare at Shiva var den mest elleville hunden de hadde der. Sikkert en dose stress og dårlig oppdragelse fra min side også, men er jo rørende lykkelig, og logrer så halen smeller og jodler schäfersanger så snart vi krysser broa til Jeløy.

Ellers har Shiva videreutviklet sitt vennskap med labbisen Bølla. Første gang benyttet Shiva seg av sin alder og styrke til å bosse og være kjip. Men Shivas overtak varte som vanlig ikke spesielt lenge, og hun er igjen nederst på rangstigen sammen med hybelkaninene og Bølla troner på Shivas seng når hun er på besøk (Se bilde av Bøllas gradvise erobring av Shivas trone foran peisen). Legger ved et bilde fra det som utviklet seg fra å være en kort luftetur med meg og Christoph, til å bli en helaften med alle sammen. Og for andre småbarnsmødre; jeg anbefaler ikke lure ideer av typen; "Kom igjen, vi tar en whisky til" kl 03 om natten". Jeg lærer aldri! Grusomt grusomt grusomt dagen etter. (Se bilde av det svake kjønn som sluknet etter et par pils... Nanna og Maria er fortsatt i full sving og på vei innover i barskapet...)

Vi beklager, teknisk feil

Tue, 16 Oct 2007 18:45:04 GMT

Nuvel, fikk endelig somlet meg til denne legetimen jeg droppet sist uke fordi legen var så forsinka. Denne uken var han "bare" 50 min etter skjema. Dermed endte min brilliante plan om mett, trøtt og ren unge, med våken, sulten og skitten unge, som attpåtil måtte holdes sprellende på magen mens jeg lå i den utrivelige damestolen som åpenbarte seg på et hemlig rom bak legekontoret. Alt vel med alle vitale organ, så da bar det ut i skogen. Optimisten Johnny ville at jeg skulle legge meg sporløst ut, men var som vanlig for utålmodig til å vente lenge nok. Derfor kom Roy ruslende på leit lenge før jeg var ankommet min snedig utvalgte plass. Morsomt å se hvordan han klarte å lete seg fram til meg uten å verken følge sporet (som gikk mye lenger fram) eller overvær (vinden sto utover fra der jeg var). Han fikk nok ferten av meg på midtlinja og hørte kanskje lyd, og søkte generelt i diverse retninger før han fikk treff.

Så var det Team Gjølles tur. Shivassen var fryktelig ivrig, og hadde ganske så stor fart. Etter ca 300m merket jeg at hun var fryktelig oppesen, men kom ikke med melding. Til slutt fikk jeg beskjed om teknisk feil der ute; klarte av en eller annen ukjent grunn ikke å plukke bittet. De andre gangene det har skjedd, har hun kommet inn til meg, nølt med å gå ut på neste slag og vært veldig orientert mot det stedet hun kom fra. Ikke så denne gangen - tror kanskje det var fordi hun var så høy. Skal teste det igjen for å vite helt sikkert. Johnny mente også at hun hadde gått for kort ut, siden hun hadde passert på innsiden av ham, men HAH! Hun hadde vinklet av på 65m, så deh såh!

I skrivende stund er Shivassen i et trist bur hos doktorn, som skal se på halen hennes. Håper sterkt at han skal kunne tape den med noe og bare la den være. Alternativt at han kan sette inn noen stifter, men da er utfordringen at det er lite vev og sirkulasjon så langt fra kroppskjernen, så helingen går dårligere. Scenarioet vi ikke ønsker oss, er at det ikke lar seg stifte og at han finner fram øksa. Jeg fikk ham til å love å spare på halen, så jeg kunne tørke den eller stoppe den ut (NOT!). Har ikke hørt noe i kveld, så regner med at det først skjer i morgen. Savner henne så masse at jeg tok meg i å tenke at jeg i allefall kunne sende henne en SMS... Uff, har vært en tur på jobb i dag, håper jeg ikke lot like åndsfraværende tanker slippe ut av munnen...

Kaloririk figurering

Thu, 11 Oct 2007 20:43:05 GMT

Dagen så langt inneholdt spennende aktiviteter: Klesvask, papirarbeid som var utsatt fra tirsdag og en tur på mitt nye hang-around-sted; BabyShop. Klesvasken gikk brillefint, papirarbeidet lot set ikke fullføre pga en kombinasjon av papirarbeidets natur og egen latskap. Turen på BabyShop resulterte i en amme-BH i feil størrelse, ammeinnlegg som viste seg å klø infernalsk, smokk i størrelsen 6-18 mnd og en lue som raknet allerede i bilen. Men dagen var likevel en suksess, da jeg klarte å fullføre mine feilinnkjøp uten å rote bort nøkler, mobil eller lommebok.

Så dagens høydepunkt: Øvelse for Dio Follo. Hensynsfulle som folk var, fikk jeg sitte figurant i kjelleren på Østmarkkapellet (KO). Oppgaven ble presentert slik at HF som hadde KO i teigen sin, burde avsøke bygningene. Men det gjorde han ikke (må innrømme at jeg nok fort hadde gjort samme feil selv), så da kunne jeg raskt stige opp i varmen og gasse meg med kjeks, boller, kaffe og skitsnakk. Lett for oss sitte i KO og stresse opp HF-er med kartreferanser og lurespørsmål. Magnus knirket høylydt på magen min, og var bare våken for litt bleieskift og for å le på innpust og utpust til Åse (Åse er bare 7 mnd på vei, så hun måtte ligge figurant ute i den virkelige verden - viktig å herde vordende HFer). Var hjemme i 23-tiden - mange kalorier rikere. Deilig å være sammen med folk som kan mer enn å gurgle.

Kvelden ble avsluttet på grusomt vis. Man skal jo gi disse småtassene tran her i helse-Norge. Har fått beskjed om å begynne med bare noen dråper på fingeren, men jeg tenkte at jeg ikke ville ha noen sånn vrang unge som ikke vil ha ditt og datt. Så jeg dyttet nedpå 5 ml med en gang og Magnus svelget lydig. Ganske raskt fant jeg ut at grunnen til at man skal begynne forsiktig, er at de mangler enzymer eller noe for å fordøye tranen. Han rapte fornøyd, hostet forundret to ganger før en enorm mengde gulpoppkast, krydret med intens tranlukt kom veltende ut i prosjektilfart, traff meg nedover hele høyre side, ned i dyne, laken, langs sengekanten, ut over nattbordet og ned på gulvet. Så da var det bare å stå opp, vaske seg selv og knotten, skifte sengetøy... men jeg slapp å vaske gulvet, for det gjorde tydeligvis Shiva mens jeg var på badet.... urrrh!

I dag har jeg vært på noe jeg aldri trodde jeg skulle like: Barselgruppe. Jeg var den irriterende opplagte som la ut om hvordan fødselen var en fest, og at jeg var masse ute i skogen osv. Flere av de andre satt der bleke, usminkede og med fett hår og klarte ikke å få gjort noe hjemme om dagen annet enn å holde styr på ungen. Føler meg utrolig heldig som har hatt det så greit helt fra det øyeblikket han bare var en liten celle - håper virkelig det fortsetter slik - og Åse og jeg har lagt en plan om hvordan vi skal spleise på barnevakt på hovedkurs til sommeren (Han Eijnar er også en god kandidat til Haslemoen Lilleputtlag).