Redningshunden Shiva

Vi fikk solgt huset på første forsøk! For en lettelse. Og langt over takst og prisantydning. Deilig å kunne gå tilbake til gamle uvaner, og ikke bo i en interiørkatalog. De friske blomstene henger ikke fullt så friske i vasene sine, stearinlysene er behørig kastet rundt av 2-åring og fått fine hakk i alle kanter. De grønne eplene er spist opp og pynteputene er videreutviklet med schäferhår. I tillegg har venner og familie dumpet alle sine flyttekasser hos oss. Supert å spare tid og penger på det, men banankasser i 2 måneder til... jaja.

 

Shiva har vist helt nye sider ved seg selv. Understimulert og litt til overs som hun har vært den siste perioden, har hun rett og slett tatt saken i egne hender. Før visningen forrige lørdag var hun plutselig søkk borte. Erfaringsmessig forlater hun aldri flokken frivillig, så jeg skjønte fort at det måtte ha skjedd et eller annet. Vi hadde vært ute en tur, og lukket henne inne på kontoret. Au pairen forlot huset en stund etter, men låste ikke ytterdøra, for hun trodde vi var hjemme. Da vi kom hjem var kontordøra åpen, men ytterdøra stengt. Etter en stund skjønte vi jo at au pairen ikke hadde med hunden på tur, og da satte vi i gang vår lille leteaksjon. Føltes rimelig tåpelig. Ringte til slutt Viking, og etter en halvtime ble jeg oppringt. Shivassen hadde tydeligvis åpnet to dører og gått et lite asfaltspor etter au pairen. Ble funnet i nærheten av busstasjonen og plukket opp av noen som bodde der. Var jo ikke mange meterne hjemmefra, men hun bør jo ikke krysse Enebakkveien alene... Og neste lørdag var det på'n igjen! Sneket seg ut ytterdøra nok en gang, og gjort gud vet hva. Ringte Viking igjen og etter en stund kunne vi dra å hente henne der. Like hel og like blid. Men jeg må jo si at jeg undrer meg over hvorfor hun plutselig har begynt med dette i en alder av 6 år. Og nå har hun jo lært trikset, så vi må passe på å låse døra hver gang nå...

 

Etter Shivas rømninger, fikk jeg endelig ut fingern og kjøpte meg noe jeg har lurt på lenge: En elektrisk sykkel! Juhu! Den ultimate oppfinnelse for alle late hundeeiere. Kjøpte en billig Kinavariant for 5000,- (de ordentlige koster rundt 12000 ny). Den er tung som et helvete (40 kilo!) men den har blitt min beste venn allerede. Den har en fiffig liten hjelpemotor som gjør at for hvert tråkk du bidrar med, så putter motoren på sikkert det dobbelte.  Utrolig digg i oppoverbakker. I forigårs syklet jeg Nøklevann rundt og måtte bare gå av trille sykkelen en eller to ganger (Østmarka er provoserende kupert!). Det går ikke kjempefort, men det kan det jo ikke gjøre med en hund på slep uansett. Supert når man vil bevege seg litt, men ikke bli gjennomsvett og melkesyresprengt eller har med barn. Så nå skal det bli mer moro på lillepelsen. Den store skrekken er dog å gå tom for strøm midt inni skogen. Da må jeg hentes ut med helikopter, for jeg orker ikke slepe hverken meg selv eller sykkelen hjem for egen maskin.

 

 

Shivassen har luktet usj og æsj etter løpetid. Regnet med at det skulle gå over, men den gang ei. Kikket inn i munnen hennes og så at fortennene nede var helt nedgnagd. Sukk... Fant fram til en hundetannlege (ja det finnes...) og booket time. Jeg selv har ikke spandert på meg en tannlegesjekk på flere år, men voffen ja! 600 kroner senere konstaterer vi at hun har slitt ned tennene fordi hun smågnager så mye på pelsen sin og at det egentlige problemet er pelsen (både mht tenner og lukt, selv om de ikke syntes hun luktet ape). Orker ikke tanken på hele det der allergiopplegget igjen - masse penger, masse jobb, lite resultater, så jeg avspiste den overivrige dyrlegen med å kjøpe shampo og balsam med løfte om ukentlig vask av hund, glatt hundeseng og fiskeoljetilskudd. Så mens resten av familien deler en 1/2-litersflaske med shampo fra Coop til 10 kroner, så har Shiva shampo og balsam til den nette sum av 315 kroner! Hun er også eier av familiens dyreste underbukse, til 180 kroner. Mine bondebesteforeldre vrir seg i graven...

Det har mildt sagt blitt spektakulært lite trening de siste månedene. Shiva har knapt nok fått gå tur de siste månedene pga mitt skranglete bekken. Har hatt utrolig mye dårlig samvittighet, men har rett og slett ikke hatt kapasitet til mer enn jobb og barn. Venner, familie, hage og hobby har fått gå helt i frø, og livet har vært en smule fargeløst.

 

På toppen av det hele har vi impulsshoppet et digert, forfallent kråkeslott på Slependen:  

 

 

Med enorm hage, et stort uthus og en vevstue med på kjøpet (og et toglinje og litt sus fra E18, men pyttpytt). Timingen er jo helt ekstraordinært elendig, med overtagelse ca 1 mnd etter Barn 2 ventes. Alle mine redebyggerinstinkter er litt i villrede, og tanken på å flytte inn i et iskaldt, fremmed, forfallent hus rett etter fødsel er litt skremmende. Men det er jo helt selvvalgt, så jeg synes liksom ikke jeg har lov å synes så synd på meg selv.

 

Men i dag var jeg på trening igjen og tilværelsen ble straks lysere da jeg oppdaget at en på trening har kjøpt hus i nærheten, også har en toåring og hund (rottweiler, men det får vel gå). I tillegg er hun kanskje interessert i å få søstern til vår au pair til seg, så det letter min samvittighet for å dra uskylde filipinske pike ut i kråkeslottet.

 

Treningen gikk langt bedre enn fryktet. Hun var veldig yr og glad, uten at det bare ble hysteri og så flatt batteri etter 200m. Hun har begynt med litt ekstasemeldinger i starten nå, og det var veldig mye sopplukkere og talentløse orienteringsløpere som virret rundt i terrenget, så det ble endel meldinger og påvisninger litt på kryss og tvers. Og jeg må jo bli med henne på påvisning av fremmede, så da er det bare å anlegge toppfart for å ikke skape tvil i min allerede usikre hund. Nå er jeg så utrolig sliten her jeg sitter i sofaen, men bekkenet har heldigvis ikke slått seg helt vrangt, så det er jo helt supert! Begynte plutselig å få litt tro på at jeg skal kunne trene i permisjonen igjen. Regodkjenninga går jo definitivt fra meg, og jeg aner ikke hvordan jeg skal få mulighet til å dra på hovedkurs til sommern og gud vet hva andre ting så må re-regodkjennes... vet ikke hvor langt ned i hierarkiet man dumper (appell? førstehjelpskurs? herregud...). Utrolig bittert, men det har bare ikke vært mulig å gjennomføre søksprøver når det er en lidelse bare å gå fra bilen og inn på jobb... Ikke tenke mer på det nå!

 

Dagene nå har gått med til klargjøring til visning (nå ser det ut som om vi bor i en interiørkatalog). Maling, rydding, fiksing, nytt kjøkkengulv... i det hele tatt mye styr for å få det klart, men 26 personer har satt seg på liste, så det blir spennende å se hvor vi ender i morgen da budrunden åpner. Tvi tvi!

 

http://www.finn.no/finn/realestate/object?finnkode=18757217&sid=xz2bacHAoD2726333

 

 

Så har vi vært i skogen igjen gitt. Blir litt sporadisk, men jeg gjør så godt jeg kan. De siste ukene har vært viet mitt nye stormannsgale prosjekt - hekk av flettet pil. Som jeg skulle klare HELT selv, Joachim kunne bare sitte og sole seg imens.  Inntil det viste seg at det å slå ned staur på 180, ikke var helt forenelig med egen høyde på 170. Og at det å banke armeringsjern ned i bakken for så å dra dem opp igjen (20 ganger per meter, ganget med 22 meter...) ikke var helt forenelig med bekkenløsning. Kombinert med hage uten gjerde (naturlig nok) som gjorde at halve tiden gikk med til å løpe etter Team Magnus&Shiva som synes verden der ute er svært forlokkende. Men nå er all pilen i bakken, og resultatet ser lovende ut.  

 

Team Gjølle var som vanlig lettere redusert i skogen i dag, jeg med et snev av svineinfluensa, og langt mer enn en snev av degenerert bekken. Shiva på sin side sliter med verdens mest enerverende tvangstanker. Hun klarer rett og slett ikke å løpe ut av syne uten å få min velsignelse. Freser ut 15-20 m, bråstopper, snur seg og kikker bedende på meg. Så må jeg løfte hånda, eller si runder, eller flink jente, eller hva som helst egentlig, og så gallopperer hun videre ut i flotte, lange søk. Hun har virkelig ikke lyst til å stoppe, og sitrer etter å få gå, men klarer altså ikke helt å frigjøre seg fra mor. Når hun er høy stopper hun jo ikke, men så snart hun har sprunget av seg startkruttet, eller "vet" at det ikke er noen der, så kommer det. Blir jeg sint, blir hun bare enda mer usikker og stoppete.

 

Ser man bort i fra disse idiotstoppene, så runderer hun veldig fint, og søker veldig bra også. Problemet er mest at det ikke ser særlig pent ut, og at når hun blir sliten og lei (etter ca 1000m i dag) så blir det vel mye stopping og gloing på meg med et fantastisk irriterende tomt blikk. Blir jeg irritert da (JA!) så merker hun det med en gang og en ond sirkel er i gang.

 

Min offensive strategi mot dårlig sirkler er mye mer påfylling. Formen er brukbar nå etter endel sykling, og alt det andre er jo på plass fra før. Har slitt litt med tullemelding de første slagene. Tror det er fordi bringkobbelet dunker veldig mot brystet, så skal bytte det ut med et hjemmelaget - har aldri hatt problemet da. Ellers meldte hun på en T-skjorte som har hengt ute urørt siden i vinter, så nesa er med.

 

På slutten fikk vi besøk av Magnus og Joachim - Magnus hadde en topp dag med alle favorittingrediensene: BIIIIIL (alt med hjul er bil) og SHIIIIVA (alle hunder heter Shiva). og UT (han vil alltid ut og gå). Og litt kjeks, og tre tyggis som gikk ned utygd.

Det har blitt uforskammet lite trening disse månedene. Hele Østlandet er innsnødd og jeg har nok en gang blitt gravid. Nå er jeg endelig på andre siden av tremånederståka. Må si det slo hardere til denne gangen - følte meg sjøsyk og utmattet fra den dagen jeg fikk to rosa streker, og bekkenet har annonsert sin avskjed allerede. Skal bli spennende med to barn på såpass kort tid - gleder meg masse - sist gang skjønte jeg jo knapt nok noe som helst, men nå vet jeg jo hva jeg venter på.

 

Men, nok en gang en nådeløs oppkjøring til godkjenningsprøvene, med vårt sedvanlige dårlig utgangspunkt på hund og fører. Nå er det kondisen til Shiva vi må gi oss i kast med. 1 mil på sykkel 3 ganger i uka er planen. Håper det skal gi en brukbar form uten at hun går opp i liminga med en eller annen fantasifull diagnose. Nå er det snart ikke den kroppsdel som ikke har vært refundert av Vesta. Ellers bare passe på å fylle på masse og forhåpentligvis flyte på litt gamme rutine. Forhåentligvis holder formen min utover våren også. Må innrømme at det er litt tyngre når man har en turboprins som holder det gående til 19 hver kveld, og gjerne våkner litt om natta og er i gang igjen litt over 06 dagen etter. Ikke mye til pause da, og ikke mye mulighet for å hvile ut litt etter treninger, etter jobb eller i helgene. Men, jernkvinnen durer på.

 

I dag var første ordentlige trening på to og en halv måned. Snø til opp over halen, så alle bikkjene måtte virkelig ta i. Klapp og funn og klapperekke. Shiva synes dette var helt utmerket, og gikk ganske så fint også da vi gikk en 2-300m tomt. Lystrer meg godt og går langt ut, til tross for at det er så mye slit å bevege seg. Betryggende å se at samarbeidet og lysta er der. Håper det er med å flytte psyken og at vi kan ta det ut i form av driv og lengde når snøen går.

Fikk lagt inn en liten økt i dag på Steinbordet. Burde nok egentlig holdt meg hjemme, for nå har febern krysset 38 igjen, men når man har vært forkjøla i 2 mnd i strekk, så slutter man jo å ta det særlig seriøst. Blir helt snurrig av å gå rundt å vente på å bli frisk, så da er det bare å trå til. I går dro jeg faktisk til legen i "håp" om at jeg hadde lungebetennelse eller et eller annet det går an å behandle med noe knark for jeg følte meg plutselig helt døden nær, men neida, bare et virus, så jeg fikk en paracet på kommunens regning og klapp på hodet. Regnet jo med at småttiser skal få alle barnehagevirusene, men ikke at han skal overføre dem til meg, som også må opp ørten ganger om natta og ordne for snørrete liten gutt... Nok om det.

 

Startet økten med litt klapp og funn, som så varte gjennom to økter på ca 5-600 m. Første økt gjorde hun funn på veldig lang avstand (til Shiva å være vel å merke). Andre økta gikk jeg alene, og slurva litt med starten, så på andre slaget sto hun faktisk bare og snuste i lyngen og drev dank i påvente av at vi skulle starte på ordentlig. Så det nytter ikke å sove bak rattet - her må man gjøre sin del av jobben gitt. Hun har også blitt litt mer selvsendig, sånn at hun noen ganger faktisk bare går ut i terrenget, står der og venter, og så kommer når jeg roper på henne hvis hun har bestemt seg for at her er det ikke en dritt å løpe etter. Men ellers er hun glad og arbeidsvillig, så jeg burde få meldt meg opp til prøve så snart jeg blir frisk. Mistenker at det ikke blir før min lille heisatur til Argentina i februar.

 

 

 

 

 

 

 

Ja, nytt år og friskt mot!

 

God jul og godt nyttår til alt og alle! For vår del ble mesteparten tilbragt på Trysil. Shivassen fikk kost seg med litt ski- og gåturer og var med å hente årets juletre (selvplukk under kraftledning), men det ble litt begrenset siden min 6-ukers-forkjølelse våknet til live igjen med bihule- og halsbetennelse. Nå er jeg endelig frisk igjen og var på første trening i dag. Utrolig deilig å være ute igjen! Trene, spise mat i frisk luft og plukke granbar i håret når man kommer hjem på soffan. Synes hun var litt tung i stussen, men kjente at jeg fikk til sårt tiltrengt motivasjon igjen nå. Litt mer kondis og stabil trening, så melder jeg meg opp til første og beste prøve. Utrolig deprimerende å være av lista, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gjenopplevd det ene, manglende slaget på høyre side inni skogen på prøven. Det var til og med trist å kjøre forbi Elverum og Kolomokrysset fordi det minner meg om hovedkurs, som igjen minner meg om mitt forsmedelige fall fra tronen.

 

Brusflaske. Moro for store og små, gamle og unge... 

 

 

 

 

Julebesøk på Egeberg. Ikke redd for hund, ikke redd for geit.

 

 

Juletrehjelpen

 

 

 

Eneste trekkoppgaven Shiva har egnet seg til så langt:

 

Ååååå! Hvorfor er jeg så talentløs? Selvfølelsen er på bånn og det hjelper ikke å drive med jumbo-rundering på trening med påfølgende dissing i pausene.

 

Oppdrag: Gjennomsøke 800m.

Utførelse: 55 min! Manglet en figurant!

Diagnose: Jeg er en mann. Jeg kan kun ha en tanke i hodet om gangen.

 

Etter sist fadese tenkte jeg at nei, jeg skal i allefall sy tett-tett-tett. Og det gjorde jeg. Jasåmenn. Runderte vel tilsvarende 1600m i løpet av de 800m. Mot slutten var jeg helt desperat for jeg var helt sikker på at jeg hadde gått over Geir for lengst. Sydde tettere og tettere, og ble mer og mer irritert på bikkja, som jo egentlig gikk veldig fint. Selvfølgelig lå begge figurantene helt på slutten. Skjønner ikke hvordan jeg gikk over Geir, for han hadde sett henne tre ganger, godt på utsiden av seg, men hun gikk mye ut og inn i samme spor, sikkert fordi jeg da hadde sendt henne så mange ganger med så kort mellomrom at hun vel bare gikk på tvang.

 

Men sånn rent bortsett fra at jeg ufrivillig fortsetter mitt taper-prosjekt, så er planen framover å vedlikeholde god kondis, og ellers ha endel klapp og funn og moro på trening så hun er full av pepp.

 

Nå sitter jeg å spiser sjokoladen jeg fant nederst i sekken min, som jeg hadde kjøpt for å kose meg med etter jeg hadde bestått runderinga. Trøstespising kan vi vel kalle dette...

 

Postscript:

 

Vel, i rekken av glade nyheter: Fikk refusjon nummer 2 på min artikkel til Socio-Economic Review. Død og fordervelse over alle redaktører som ikke ser et mesterverk når de får det servert! Revise and resubmit... jaha... Ja det skal jo bli gøy å sette tenna i denne artikkelen som jeg skrev førsteutkastet til i 2005! Kjenner meg riktig så inspirert. Så inspirert at trøstespisingen gikk over til suicidal fråtsing, og nå er det ikke mer melkerull igjen, og jeg har høy sjoko-sjokk-puls og har mest lyst til å knuse noe dyrt og skrike høyt til alle som står i min vei.

Jeg har ikke ord for min egen dumhet og udugelighet.

 

Var oppe til prøve i dag, og snublet noe så fenomentalt 50 meter fra målstreken.

 

Hun startet som et lyn og suste av gårde. Dype fine slag, kun noen få stopp-og-kikk der det holdt at jeg løftet hånda. Alt så supert ut. Fant første fig ganske raskt, fin melding. Så gikk vi og gikk vi og jeg kjente at nå hadde det vært godt med en figurant. Hun gikk litt grunt på et slag fordi hun tydelig hadde hengt seg opp i et spor (bakspor) og sniffet seg inn til meg. Sendte henne ut der hun kom inn, hun forsvant en stund og kom inn med melding. Jippi ja, tenkte jeg, da er vi vel i boks med figurantene. Sendte på høyre og så på venstre og hørte en av dommerne si at "vi stopper etter neste slag på høyre". Fint slag ut på høyre og så var jeg på 800m. Evig optimist som jeg er, trodde jeg at jeg hadde bestått, men neida. Hadde gått over figurant! Fig lå omtrent på motsatt side av der vi fant fig nr 2. Siden jeg jo sendte henne dobbelt på den funn-siden hadde jeg avansert litt lenger enn planlagt, og da jeg kom inn igjen, slurvet jeg og startet for langt fram. Mistet dermed de vitale meterne på høyre side og da var det jo kjørt. Ingen som hadde lyst til å styrke meg, siden det etter sigende var dagens beste rundering, og defintivt en av Shivas beste på. Men mangler man en fig så kan det jo bare gå en vei. Ufattelig frustrerende og et skikkelig nederlag. Hun gikk så fint og vinden var fin og løypa var fin og jeg fikk alt servert på et sølvfat. Fikk store mengder velfortjent kjeft fra Johnny og klapp på hodet og kinnet av de store snille mennene.

 

Humøret har vært ekstraordinært dårlig i kveld, og å være alene med syk sutregutt gjør ikke saken bedre. Vil ikke spise. Vil ikke drikke. Vil ikke være på gulvet. vil ikke bæres. Vil bæres. Vil ikke bæres...

 

Når jeg tenker gjennom hva som gikk galt, så var det egentlig litt fortjent, for jeg vet at jeg er for sløv til å følge med hva jeg har dekket, særlig etter funn kan jeg slurve litt. Jeg ble liksom litt redd for å gå inn og forstyrre henne siden alt gled så fint. Men jeg hadde jo masse å gå på. 800m og 2 fig på 19 minutter... Hadde jo vært min minste sak å skrå litt bakover når jeg kom inn med fig og sendt derfra. Kan liksom ikke helt synes annet enn at det var litt ufortjent også. Hun har jo nivået inne, vi har trent så masse og det var bare det ene slaget jeg gjorde en feil. Hvorfor kunne ikke den dustete vinden kommet og sendt et lite reddende drag? Hadde så utrolig lyst å kunne være glad og stolt og blid i kveld og kose meg med egen fortreffelighet og legge planer for ny type trening, i stedet for å bare ligge helt stille på sofaen og vente på at skuffelsen skal gå over av seg selv til slutt, og så nok en gang tvinge meg selv til å finne fram til siste rest av motivasjon, som vel var nede på mikroskopisk nivå alt etter hovedkurs.

 

Nå skal jeg lage meg en sterk toddy med whiskey for å kurere vond hals og vondt humør, og kjenner på meg at jeg nok må ha selskap av både deilig liten varm gutt (som hoster og gråter ørten ganger hver natt) og snill og myk schäfer (som snorker og voffer i søvne). Dårlig ide for søvnkvaliteten men god ide for hjertet akkurat nå.

Ja, intet mindre! Men få nå ikke for høye forventninger... Møtte naboen i går kveld. Med lommelykt og et bistert uttrykk i ansiktet, akkompagnert av hysterisk barnehyling som bølget ut fra andre etasje i huset hans. Bamsen Teddy hadde forsvunnet, sannsynligvis et sted mellom busstoppen og husrekka vår. Kona hadde tatt to turer alt, uten resultat. Ta med Shiva, sa Joachim. Jeg kjente selvfølgelig det voldsomme presset vi hundefører kjenner når vi skal ut på skarpt oppdrag. Fikk hunden pent inn på plass og sa "Søk apport" og tenkte at det jo bare var 2 år siden feltprøven. Hun suste av gårde på noen voldsomme slag, så jeg ba henne finsøke litt. Dette tok hun like alvorlig, og braste inn i prydbuskene til våre andre naboer. Men sannelig så jeg at hun slo på noe, og så reiste hun seg opp på to og markerte at sannelig ligger Teddy her og fryser alene oppå muren. Naboen var dypt imponert og jeg aner nå et håp om at han og hans familie kan tilgi vår uplanlagte og uannonserte nachspiel dagen før med ståk og støy til langt utpå morgenkvisten...

 

Vel, hva ellers kan vi rapportere? Har trent litt i det siste, og det ser slett ikke så værst ut. Hun har fortsatt sine utrolig irriterende stopper, men når jeg løfter hånda så løper hun videre, så jeg håper jeg ikke stryker på dette igjen, men at dommerne ser at det ikke har noe med tvang eller manglende søkslyst. Hva det skyldes aner jeg ikke, men hun gjør jo det samme når vi går på tur - må liksom sjekke hvor jeg er og hva jeg synes om tingenes tilstand. Søket er også blitt mye bedre, hun tar seg god tid og gir ikke opp når hun har fått ferten av noe lovende. Men hun har begynt med litt frustrasjonsmeldinger, og det bekymrer meg. Skal opp til prøve neste lørdag og håper av hele mitt hjerte at jeg består. Ikke noe gøy å ha godkjenningene hengende over seg hele året...

For de av våre trofaste lesere som måtte lure på om vi har krepert, så kan jeg med glede melde at vi lever i beste velgående. Siden sist har vi hatt et par hektiske uker uten barnepass, da jeg egentlig burde vært på jobb. Deretter ankom min personlige engel, vår nye au pair, gudesendt fra Filippinene via Danmark. Siden den dagen har jeg knapt løftet en finger med husarbeid, Magnus elsker henne og i dag var hun sannelig med som figurant også. Hva mer kan man ønske seg! (Måtte ut og nødkjøpe en vinterbukse og hente vinterstøvlene hennes, da hun stilte i jeans og semskede støvletter...)

 

Shivassen har hatt sin vanlige dose uflaks. Var på trening for ca 1 mnd siden og syntes hun jobbet så dårlig. Er det jeg som gjør noe galt? spurte jeg, idet jeg så at hun haltet. Biceps??!! Biceps!! Rygg? Rygg? rakk jeg å tenke, men så raskt at problemet var langt enklere enn som så. Et skikkelig kraftig potekutt som hadde splittet ene tredeputen i to. Lækkert. Dro til veterinærhøgskolen med sultent barn og blødende hund. Fikk satt tre sting og beskjed om total ro, bandasjer, halskrage, piller, kort bånd, bla bla bla. Visstnok skulle jeg være takknemlig for at det ikke hadde røket noe sener/nerver eller hva det var, for det var så dypt. Takknemlighet var ikke det første som innfalt meg der jeg sto med bedrøvet hund og 1800 kroner fattigere.

 

En uke senere var vi tilbake, ikke bare til null, men enda lenger bak. Alle stingene hadde røket, tross mine heltemodige innsats. 2750 kroner senere sto vi med 6 sting og samme lekse om ro, bånd, bla bla.

 

Nå har det grodd fint, men halve tredeputen er jo borte, så for å få litt fortgang i herdingen la vi ut på vår første tur på grusvei med sykkel og potesokk på feil fot. Veldig fristende å legge seg ned foran en trailer på Østensjøveien da jeg oppdaget det. Men ikke stor skade skjedd, utrolig nok, bare en liten flik som blødde.

 

Har vært på to treninger siden den gang. Hun har vært veldig fin å jobbe med - full av arbeidsglede - veldig gøy å jobbe med henne. Hun har fortsatt disse stoppene sine, og vi har nå konkludert med at det normalt sett ikke har noe med runderingen å gjøre - hun gjør akkurat det samme på tur og ellers - stopper og kikker på meg. Det holder at jeg løfter armen, så suser hun ut på langtur. Selvfølgelig unødvendig at hun alltid må stoppe en gang før hun forlater meg av synet, men det har jo ikke noe med at jeg må tvinge henne ut. Prøvde en periode å kjefte på henne, slik flere dommere nå har anbefalt meg å gjøre. Men etterhvert ble hun veldig vàr på meg, og det ble ikke noe trivelig for noen av oss, for det føltes nok urettferdig for oss begge. Greit å gjøre det en gang i blant hvis hun ikke gidder og opponerer, men vanligvis har jo ikke stoppene hennes noe med det å gjøre.

 

Vet ikke hvordan jeg skal gjøre det mht prøven, for det begynner å bli få av dem, og hun burde ha litt konsistent trening + mer kondis før vi går opp til prøve. Får se det an til over helgen en gang.

 

 

Har vært på et par leteaksjoner i det siste. Funker egentlig ganske greit nå. Begynner å bli litt mer rutinert på alle småting som å pakke beredskapssekken, ordne m GPS, samband, finne fram, finne teig og blir ikke så stressa som før. Synes også Shiva går mye videre enn før (vidt til å være mamma-dalt-schäfer-tispe vel å merke). Bra å få brukt oss litt i allefall. Nå sitter jeg i soffan hjemme og nyter min termos med te, etter hederlig innsats på E18 og i KO. Lenger kom jeg ikke denne gangen - sist søndag var jeg ute ca 3t og søkte rundt Bondivann. Bratt og vått som vanlig.

 

Ellers har vi trent litt kondis - bare litt enkel sykling - hun går jo i oppløsning hver gang jeg tar for mye i med noe. Synes hun virker piggere nå, så jeg håper det kan bidra litt. Ble jo fint lite aktivitet på henne en lang periode her. Men hun er fortsatt drit irriterende å ha i hus. Blir så fryktelig ivrig hver for alt mulig tull. Hver morgen oer det hilseseremoni så det holder, det samme når noen kommer hjem etter å ha vært ute en stund. Når det er mat involvert, blir hun helt idiot, og ennå værre når hun skjønner at det er tur/aktivitet på gang. Riper i parketten og full gallopp så hun sklir over ende i svingen i gangen. Og hun har vært helt grusom å kjøre T-bane med til jobb - uler og piper og pistrer når folk går av T-banen og forsvinner ut i det store intet. Sammen klarte vi å velte sykkelen min på en stakkars kar inne i vogna, velte alt innholdet i veska mi utover, vannflaska sprakk, Shiva hoppet rundt som en gal og dryppet løpetidsblod over alt, og jeg hadde bare lyst til å legge meg på skinnegangene foran T-banen med min sykkel, mitt barnesete, min dumme hund, men kaotiske veske og min brustne vannflaske.

 

Har rundert litt på kveldstid, og det har sett bra ut i det siste. Men må trene i dagslys for å få tatt ordentlig tak i problemet med stoppinga hennes. Nå håper jeg å få mulighet til det, for jeg må være hjemme i ca 3 uker nå pga manglende barnepass. Herlig tid å ta ut ferien sin...

 

Ellers ser det ut til at Magnus sitt første ordentlige ord (utover Au, Mmmm, mamma og pappa) er Shiva  Vi lurte veldig på hvorfor han ropte Shiteee! Shiteeee! hele tiden.

Argh. Fra dårlig til værre.

 

Var oppe til konteprøve og det gikk i dass. Ble liggende 1t på startstreken, og biffen var lettere elektrisk da vi startet. Funn på første slag, deretter suste vi videre i ca 500m i upåklagelig fart. Litt ustyrbar, så det ble litt uelegant gauling fra min side, som jeg i etterpåklokskapens lys bare kunne ha droppet. Etter ca 500m begynte hun med sine sedvanlige stopper, men gikk i og for seg langt og fint ut når hun først satte igang. Deretter ble det ganske trått et par slag, og før jeg fikk sukk for meg ble jeg nok en gang stoppet. I enda mer etterpåklokskap ser jeg at jeg burde ha dekket henne og gitt henne en liten pause da det begynte å stokke seg, men gjort er gjort og spist er spist.

 

Nå er jeg bare drittlei NRH, trening, hunden og meg selv. Dagene starte kl 6 og går i ett med barn, jobb, matlaging, ordning, mer barn og så kl 19:30 synker jeg sammen i sofaen og blir ikke fristet til hunderelaterte utflukter alene i mørket og regnet. Dermed har hunden ligget brakk i nær 1 mnd nå, og det funker dårlig med Shiva som må trenes masse med for å holde nivået. Dårlig kondis hjelper jo heller ikke på situasjonen. Ser ikke for meg hvordan jeg skal finne mulighet og energi til å trene så mye som må til for å bestå en ny prøve, og ser heller ikke for meg hvordan jeg skal kunne bruke 1 uke på hovedkurs om jeg dumper på siste prøve i år. Og i bunn og grunn skjønner jeg ikke hvordan jeg skal komme meg igjennom en prøve uten å få en sånn stoppe-fase. Vi kommer oss jo ut av den, men det hjelper ikke når jeg blir strøket før vi kommer igang igjen.

 

Behold the power of positive thinking... Kan høyst strekke meg til å vurdere å vurdere å ta meg sammen.

 

Var på trening i dag, og hadde samme fine starten, men så mer og mer knot nærmere 600m. Synes ikke det hjalp å pause henne heller. Eneste lyspunktet var at hun meldte etter mye overveielse på en særdeles merkelig mann som vandret parallelt med oss litt uti terrenget. Han lurte på hvorfor vi ikke brukte katter i stedet, siden de hadde godt nattsyn. Nei si det.

Er nå tilbake fra hovedkurs, lettere traumatisert, oppskrapet, blåmerket, gnagsåret, avmagret og forfyllet. Slik det skal være.

 

PRØVENE

 

Runderingen startet helt forskrekkelig. Var første til å starte, og rakk ikke å kjøre vårt lille starttriks. Hun var helt overbevist om at her var det ingenting, og varmen fikk henne til å skru ned tempoet - hun er jo vant til å disponere kreftene mer nå. Lavt tempo og snusing i veikanten på andre slaget. Akk og ve. Utrolig stressende, og dermed ble mine bevegelser sikkert enda mer nevrotiske. I tillegg syntes hun det var på sin plass å stoppe opp 5m uti terrenget og dobbeltsjekke med meg på hvert eneste slag. Hun gikk nå greit ut på dobbeltkommandoene, langt ut og søkte bra, så det fungrete jo selv om det ikke så så imponerende ut. Fant første fig og tråklet oss videre. Kom til en utedo som hun syntes var meget interessant og slet litt med å forlate da hun skulle ut på andre siden. 3 dobbeltkommandoer måtte til for å få fart på fjøra og dermed ble vi stoppet. Var på rundt 5-600m og hadde bare brukt 15 min, så jeg synes ikke det var så ille, varmen tatt i betraktning. Manglende søksglede og at hun kun gikk på lydighet var begrunnelsen. Vet ikke om jeg er helt enig i den tolkningen - hun hadde i allefall aldri rundert 5-600m på ren lydighet... Vakkert var det nå uansett ikke, og det er jo ikke noe poeng kverulere. Men skulle gjerne fått lov å fullføre i allefall. Så var det bare å vente helt til kvelden på sporprøvene.

 

Sporet var relativt uproblematisk. Etter et heller uelegant oppsøk nedi en grøft med vegetasjon til over ørene, kom vi fint i gang, fant første gjenstand. Rotet litt i et underlagsskifte der det gikk litt tid, men kom fint videre. Fant to gjenstander til, og så begynte hun å være og trekke mot tidtager. Fikk angst for å ha gått over slutten, og til slutt sto hun med nesa i sky og kikket rett på sin favorittgifurant fra barndommen. Aiai, tenkte jeg, men sannelig sto hun med labbene godt plantet på sluttgjenstanden.

 

DAG 1: SPOR

 

Oj for en dag. Var allerede sliten etter den eviglange ventingen på prøvene. På lagmøtet gikk det også opp for meg at det ikke bare var å seile igjennom Ukas Arbeid på ren rutine. Full av ærefrykt og mindreverdighetskomplekser, satte jeg i gang med nattsporet. Fint oppsøk, men ble fortvilet da vi ikke fant noen slutt. Slutten viste seg å bare være en liten sporgjenstand, og vi hadde gått sporet riktig slik jeg beskrev det. Men alltid best å komme inn med beviset i hånden...

 

Så var det langspor. For å være ærlig, var jeg ganske utmattet bare av å legge 3km-sporet. Varmt som en bakerovn, og kronglete terreng. Bedre ble det ikke da jeg skulle gå mitt eget. Tre av oss ble sendt av gårde og jeg skulle gå i midten. Fint oppsøk, tråklet av gårde i heten og fant første gjenstand. Så vinklet sporet i retning av sidemannen min, og vi fant siste gjenstand. Suspekt. Begge gjenstandene helt i starten?! Så fortsatte vi vår skjeve gang, og endte på veien. Mer enn suspekt. Måtte åpenbart ha krysset sporet til sidemann, tatt hans gjenstand, og endt i baksporet på veien. For å ikke ødelegge for sidemann, søkte jeg meg tilbake, men fikk samme løsning. Søkte meg ennå lenger tilbake til første gjenstand, men fikk ingen løsning. Søkte meg ennå lenger opp, og hørte etterhvert sint kvistknekking fra sporgåer på innsiden av meg som rotet med eget sportap. Jaha - så hun knoter rundt i mitt spor, mens jeg knoter i sidemannens? Satan. Vi forbannet våre skjebner, og jeg gjorde nok et tappert oppsøk på andre siden av en bekk, slik at jeg uten tvil måtte krysse mitt eget spor. Rot rot rot. Fulgte bekken helt til jeg nok en gang sto på veien, uten løsning, bare enorme mengder virr. La meg diskret ned i veikanten for å dø av skam. Ble oppringt av sidemann på utsiden som FAENMEG IKKE SKULLE GI SEG. Psychobitch tenkte jeg og la meg ned igjen for å fortsette dødsprosessen. Det hadde gått over to timer, og sporloggen viste 4,5 km. Ansiktet mitt viste Red Alert og humøret likeså. Ikke bare varm, men svimmel, lett i hodet og kvalm. Pulsen ville ikke ned selv om jeg lå dønn stille. Mystiske prikker hoppet foran øynene mine. Ringte sporgåer på innsiden av meg for å høre om han var ferdig (skulle kjøre sammen tilbake). Nei, han knotet rundt han og, men kom med den fiffige opplysningen at han gikk spor på andre siden av veien - utenfor teigen til laget vårt. Jaha! Så jeg hadde ikke krysset hans spor og stjålet hans gjenstander!?.

 

Hentet styrke fra uvisst sted, og gjorde nytt oppsøk godt oppi lia. Har ikke den fjerneste anelse om hvordan Shiva klarte å skille ut det opprinnelige sporet fra mitt overtråkksspor, og mine sporoppsøk nr 1, 2 og 3. Sporet støtte og stødig samme ruta som før ned på veien. Nikket pent med hodet prikk-prikk-prikk i sporleggers fotspor bortover veien en 50-70m før hun tasset inn i skogen igjen. Over kratt og til og med en liten elv. Hadde jo ingen flere gjenstander å trøste meg med, men fant en fersk sneip i det minste. Tass tass tass - underlagsskifte, hogstfelt og så faenmeg opp på veien der vi skulle møtes. Tass tass tass oppover veien. Hvor var slutten?! Hva hadde gått galt!? Alt så jo så fint ut! Søkte tilbake til underlagsskiftet - samme løsning opp på veien. Satte fra meg sekken og søkte over hele det onde hogstfeltet for å se om det forandret på saken. Nei. Prøvde også en pateteisk "Søk apport", men hunden var ikke så interessert i å avslutte seansen med feltsøk i hogstfelt. Sporloggen viste nå 6,5 km. Nå var jeg hinsides interesse for å bestå ukas arbeid, noensinne dra på leteaksjon, og hadde alt i flere timer formulert min skriftlige utmelding av NRH. "Kjære NRH, jeg melder med med dette umiddelbart ut av organinsasjonen, gjerne med tilbakevirkende kraft, da det er en komplett misforståelse at jeg ble tildelt gul vest..." La meg ned på sekken for å fullføre mitt avskjedsbrev og ikke minst min påbegynte død. Der lå jeg flat som en pannekake og ventet på transport, da jeg plutselig ser at jeg ligger rett ved et lite merkebånd, og under granbusken på veien ligger det en liten blå snor. Sannelig hadde jeg ikke lagt meg ned for å dø rett oppi slutten. Akkurat da ofret jeg ikke en tanke på hvorfor sporlegger hadde lagt begge gjenstandene i sporet rett etterhverandre, gått ut på veien, og til slutt brukt en liten taustump som slutt og attpåtil plassert den under en busk oppe på veien. Shiva fikk en trøstepølse for å ha vist meg slutten to ganger uten å få noen takk, og jeg slepte meg opp til møtestedet. Fortsatt kvalm og ør, men i allefall ikke suicidal lenger. Leverte inn sporloggen og fikk en Haha, og en Hmmmm. Hva skjedde med nesegrus beundring for innsatsen? Jeg tildelte meg selv høylydt NRHs tapperhetsmedalje og trakk tilbake utmeldelsen.

 

DAG 2: TEIG

 

Forstår fortsatt ikke hva som skjedde denne dagen. Tror det var lilleteigen vi gikk. Og gikk og gikk. Fikk opplysninger som tilsa at jeg brude søke av begresningen langs veien først, hvilket jeg gjorde uten andre resultater enn stikkskader fra aggresivt hogstfelt. Trøklet videre og videre i stekende sol uten resultat. Fikk flashbacks til Discovery-programmer om hva som skjer med kroppen når man dør av hete og utmattelse.

 

Til slutt hadde jeg dekket alt unntatt norvestre hjørne, hvilket jeg rapporterte inn. Regnet da med å få en fig her, og ble mer enn stiv i blikket da jeg ikke fant så mye som en sneip. Innrømte nederlaget på samband, og ble da bedt om å søke av sørlige del av teigen på nytt. Jaha. Så det var der feilen lå. Men nei, ingen resultat der heller. Begynte å bli alvorlig bekymret, for tidskravet hadde for lengst røket og kravet om funn var jo heller ikke akkurat på plass. Ny beskjed. Vestre begrensning. Javel. Men nei - ingenting der heller. Ekstraordinært svett og sliten for lengst. Får så ny beskjed om å søke på et koordinat i østre del av teigen. Nå var teigen blitt en grønn klyse i sporloggen, så jeg måtte rett og slett slette hele dritten for å i det hele tatt se hvor jeg gikk. Gjorde funn rimelig kjapt her, men altså på et sted som jeg hadde søkt av for godt over halvannen time siden, og fig hadde kun ligget der en time. Hvordan skal man ha mulighet til å bestå en teig innen halvannen time når fig først plasseres ut etter 2 timer? Og hva skjedde med muligheten til en rask løsning hvis man søker strategisk? Mystisk. Ingen kommentar fra instruktørene hverken på opplegget eller på min heltemodige innsats for NRH. Kjenner at jeg har tømt både meg selv og hunden grundig.

 

Orker ikke gjenopprette væskebalansen med øl om kvelden og legger meg kl 21:30. Våkner sur og med sengetøyet fullt av rødgult snørr som tyter ut av gnagsåret på helen. Feller noen modige tårer over alle de fine bildene og filmsnuttene Joachim sender av naken, deilig liten babykropp på stranda. Puppene sprenger av melk jeg aldri rekker å pumpe ordentlig ut, og tvinger meg selv til å ikke begynne å gråte over at de bare spiller country og svenskpop på radioen NÅR JEG TRENGER Å HØRE LITT FIN MUSIKK!!! Irriterer meg over at jeg holder på å bli vippet av pinne av tause instruktører og fysiske påkjenninger, og karrer meg videre. Ennå ikke halvveis.

 

DAG 3: MER TEIG

 

Antar dette var lilleteigen på nytt, til tross for manglende mulighet til strategisk løsning. En god dag for Team Gjølle der vi plukket funne fra hele tre teiger. Klakket igang i fin motvind, så lillebiffen løp over i naboteigen og stjal en fleecejakke. Fortsatte i god stil i kamp mot høydekurvene. Etter langt om lenge kom en figurant gående fra naboteigen. Meget interessant i følge Shiva, som forfulgte ham langt og lenge og tok ham igjen i teigen nærmest veien. En god løpetur for Team Gjølle. Deretter oppsto det sterk konflikt mellom kompasset, GPSen, min kvinnelige intuisjon og min logiske hjerne som forsøkte å koble den sprikende informasjonen til noe vettugt. Mens jeg tråkket rundt meg selv og kikket på de uforståelige rosettene som oppsto i sporloggen kom biffen plutselig inn med melding, og vår egen fig var funnet. Fikk beskjed om å sprette champagnen og ta taxi tilbake til KO. Eneste kompliment så langt, så det varmet et slitent hjerte.

 

Deretter var det lange sporoppsøk. Biffen tasset av gårde i kjent lusetempo, fant sporet og fulgte det fint til slutten. Ga meg selv terningkast 6 i sporoppsøk, siden ingen andre var der for å bifalle våre prestasjoner.

 

DAG 4: MELDING OG ØVELSE

 

Dagen startet bak leieren med sjekk av melding. Runderte ca 400m, nok en gang i stekende sol. Nok en gang ikke spesielt elegant og fartsfylt, men hun gjør nå som jeg sier. Fin melding på gjenstand. Fin melding på gående. Deretter legger hunden seg ned i skyggen etter å ha "rundert" ca 15m. What to do? På'n igjen. Fin melding på gående nok en gang, men denne gangen fortsatte han bare å gå. Og gå og gå. Han rakk å gå ganske så utrolig langt mens jeg belønnet for meldingen og deretter løp med Shiva pendlende mellom meg og fig. Stoppet ikke da jeg ropte "Hallo". Heller ikke ved "Stopp i lovens navn", og sannelig ikke da jeg brølte "Freeze" heller. Ingen nåde, og ut på nytt slag igjen. Fin melding på tildekke fig, og dermed var vi ferdig. Følte at det var uforsvarlig varmt, og hun ga tydelige signaler om at hun ikke hadde det bra. Denne gangen gikk hun helt tydelig på lydighet, men det var godt å se at hun faktisk melder like støtt selv om tunga henger på knærne og motivasjonen er lik null.

 

Desverre gikk det ikke like bra for de andre, og alle de tre halshundene streiket helt eller delvis. Veldig glad jeg ikke har hals, det er rett og slett en mer krevende meldingsform.

 

Så bar det av sted til øvelse.

 

Huhei, hvem var mest erfarne hundefører i laget. Moi?! Sjokk og vantro. Der satt jeg i KO og skulle være med å organisere søk etter 30 psyko-ungdommer. Vi var 3 hundeførere i KO, og det var 2 for mye. Flertallsbeslutninger er en uting. Tok urimelig lang tid å få dekket primære søketeig, og vi brukte tid på uvesentligheter som å tegne av søksområdet osv. Men etter en litt treg start, gikk det hele fint, og jeg fikk skryt for innsatsen gitt. Hvem skulle trodd det. Nå hadde jeg riktignok det minste laget å holde styr på, men jeg merker jo at jeg har fått mer erfaring fra sist. Deilig å sitte på en stol og piske andre rundt over samband. Men lykken kunne jo ikke var evig, og til slutt ble jeg kastet ut av paradis og i søk rundt en seter. Holdt på å kjøre bilen på dunken for veien ble smalere og dårliger for hver meter. Til slutt var jeg kommet til det punktet hvor man innser at man ikke klarer å rygge, og bare må fortsette til man finner et sted å snu. Det stedet ble på ca 500m unna setra. Ingen sted å hverken stoppe eller snu, men en stor gravemaskin som blokkerte alt. Skjønte fort at dersom jeg ikke klarte å oppdrive en av de savnede psyko-ungdommene til å hjelpe meg å rygge bilen, så ville det hele ende i enten dyr NAF-regning eller dyr understellsreparasjon, inkludert skilsmisse.

 

Slapp Shivassen ut i sauenes rike, og hun gjorde et prikkfritt sporoppsøk mellom all sauelorten. Endelig kom mine uker med asfalt- og grusspor til sin rett. Tass-tass-tass bortover veien i et 3 timer gammelt spor, ned i skogen og bak et hus lå en person som viste seg å ha overnaturlig evner innen ryggedirigering.

 

Dag 5: ENDA MER TEIG

 

Storeteigen... Motivasjonen var ikke helt på topp, men godt å ha hatt en litt roligere dag i forveien. Jeg gikk og jeg gikk og jeg gikk. "Arvet" teigen til forrige ekvipasje, så det var spekket med velduftende og distraherende spor. Ikke til hjelp, og vanskelig å lese hunden for hun drev jo med noe hele tiden. GPSen oppførte seg merkelig, og lurte meg til å dekke de samme områdene flere ganger. MÅ bli mindre avhengig av GPS og stole mer på meg selv - kastet bort mye tid der. Og så gikk og gikk og gikk jeg enda litt til. Og litt til. Tiden begynte å bli knapp og jeg var den eneste som fortsatt var i søk. Endret taktikk helt på slutten for å utnytte vinden bedre og fant en jakke på god avstand. Rett etterpå var figuranten lokalisert og det gjensto bare en liten dert igjen av teigen. Sørget med andre ord for maksimal søkstid, men kunne ikke blitt annerledes slik vinden sto. Deretter spjæret himmelen i lyn, torden, regn og haggel, og min patetiske schäfer tuslet tilbake til bilen sammen med oss i ly av jervenduken.

 

DAG 6: DRIVER DANK

 

De stakkars halshundene var fortsatt på vippen, så bringkobbeljentene ble sendt av gårde for å more seg. Vi la en teig hver for hverandre - jeg la en lureoppgave og stresset henne masse på samband og taktikk stakkar, men hun løste det bra. På min oppgave prøvde vi å få til en lengre overværsløsning, men vinden ødela vår brilliante plan. Kaffen kunne derimot ingen ta i fra oss, så det ble endelig tid til å spise matpakken i ro og mak.

 

Deretter var uka over, og jeg besto med god margin tror jeg. Ingen negative tilbakemeldinger på noe, og ekstra pluss for godt samarbeid med hunden når både hund og fører er slitne. Det varmer!

 

Må si det var en rimelig tøff uke. Været var en heftig påkjenning, alle middager ble skylt ned i en fei, og det å aldri få noen tilbakemeldinger var både undøvendig nervepirrende og irriterende. Selv om jeg besto, er det masse jeg kan bli bedre på, og skulle gjerne hatt feed back underveis for jeg synes ikke jeg har lært noe utover de konklusjonene jeg trakk selv. Følte meg som et udugelig null mesteparten av uka og ante aldri hva neste oppgave var.

 

Summa summarum må jeg si at jeg ikke er rent lite stolt over Team Gjølle. Jeg er staere enn jeg trodde og har flyttet psyken mange hakk denne uka. Og så er jeg veldig glad i lillebiffen min som, selv om hun ikke er det beste emnet akkurat, så jobber hun som en liten helt og er trofast og lojal mot Team Gjølle helt til siste rest er brukt opp.

 

Kjelleren betra... ops, lillemann hoster og harker stygt ved siden av meg med brunt snusgørr rennende ut av munnviken... Sånn. Ja, Shiva-kjelleren anses nå som tilfredsstillende ryddet, og nå skal det bare vedlikeholdes fram til prøvene. Har vært en uke på hytta med alle kvinsa i familien, og pisket ut yngste stesøster ut i skogen 3 VELDIG FINE ØKTER OG HVEM HAR SATT PÅ STORE BOKSTAVER HER NÅ? Sånn. Ja. Var veldig varmt der, men Shivassen ble ustyrtelig bekymret over at Magnussen forsvant med barnevakten bortover stien. Fint tempo og veldig dype fine slag. Uerfarne figuranter plasserer seg jo gjerne på litt merkelige steder, så hun måtte virkelig jobbe og hadde flere fine løsninger på flere hundre meters hold også. Kjørte en økt alene som gikk endel tråere (Hadde kjørt ut en jakke, så terrenget var absolutt fertfritt). Magnus satt fornøyd på ryggen min og ropte begestret Dutt! Heh! Næh! (Ut, Her og Nei?!).

 

I tillegg fikk vi trent litt kondisjon i vannet med vår lille kano der vil krysset vannet over til andre siden. 20 min hver vei. Passe sliten på slutten - godt å hvile ut i hengekøya...

 

 

 

 

Flere som må hvile i hengekøya etter intensiv innsats på land og vann...

 

      

 

Har også hatt et par økter på egenhånd hjemme. Fin fart og motivasjon da også. Hva er vel bedre enn å rundere 900m innover fra Østmarksetra. Spise lunsj og krabbe litt rundt, og så rundere tilbake. Bicepsen ser fin ut, selv om svømminga kanskje ble litt i overkant siden hun ble så stressa når hun havna langt bak kanoen. Men så vidt jeg ser så vil den holde fint til hovedkurs mm.

 

Tilbake på lista er vi også, og 3 utkallinger har vi rukket å få med oss siden sist. De får bli behørig rapportert i egen kategori.

 

I dag hadde vi en lang og fin dag i skogen. Synes Shiva har virket litt slapp og utilpass etter at vi kom hjem fra hytta, så det var godt å se at hun var full av futt i dag. Gikk 400m tomt og alene som gikk kjapt og fint. Deretter 800m som fløt veldig fint. Ivrig etter å komme seg ut, lange fine slag og alt er slik jeg vil ha det. Har jo de sedvanlige stoppene, men nå var det kun for å søke samarbeid. Kjip sidevind, men vi fant nå begge figurantene, og den ene inkluderte en liten badeseanse der hun spytta bittet i vannet, men meldte fint likevel. Et lite skritt for menneskeheten, et stort skritt for badenarkomane hunder... må også for ordens skyld nevne at jeg gikk et par minutter raskere enn Geir, og at jeg fikk Henry (eller Han Henry, som han vel heter) til å starte prikkfritt på første slag, der der både Johnny og Geir måtte bite i det sure eple og spise sine hatter og steke i sitt eget fett. Moahahaha.

 

Lillegutt ble skikkelig grinete på slutten, og jeg tenkte fortvilet at nei, nå har han vel blitt for stor og utålmodig til å være med på lange dager i skogen. Men så så jeg på klokka og skjønte at det var akutt sult som plaget ham (hadde jo bare fått 4 måltider stakkars). Børstet det værste rusket av figurantpølsene og de gikk ned på høykant. Johnny supplerte med en kjøttkake, og dermed var alt fryd og gammen igjen.

 

Trøtt gutt dekorert med stamplass-skitt og knottbitt.

 

 

 

Shiva er også trøtt og får dele teppet med Magnus.

 

 

Fortsetter med prosjekt kjøre-hunden-i-kjelleren-og-opp-igjen. Ikke så utpreget festlig for noen av partene når det regner i strie strømmer, knotten driver trefrontsangrep og midtlinjegeneralen knapt lar oss spise eller trekke pusten mens vi kjører doble sett rundering oppover løypa. Lørdag runderte vi nesten tur-retur Steinbordet, ca 1600 m. Som vanlig får hun en liten nedtur etter ca 400m, for så å gå seg opp igjen på ca 6-700m. Flyter fint i perioder, men hun blir veldig lav, og det blir mange stopper der jeg må oppfordre henne til videre innsats for Rednings-Norge. Greit at hun søker samarbeid og trenger litt mer støtte, men jeg ønsker meg mer motivasjon og motor til jul, må jeg si. Men, man tager hvad man haver og gjør det beste ut av sin skråstilte utstillingsschäfer med dårlig rygg, bicepsbetennelse, våteksem og dusk under øyet. Om ikke annet er hun lenger ute å leter nå, selv i de fasene hvor hun er sliten og lav.

 

Søndag fulgte omtrent samme oppskrift, med omtrent samme resultat. Vi humper oss gjennom og finner det som er å finne. Denne dagen regnet det non-stop og til slutt var alt skittent, vått og grusomt. Tok lunsjen hjemme og fortsatte med skitne og våte ting ute i hagen, og nå tildeler jeg meg snart Lille Langerud Vels Prydhagepris. Må bare få bort en fantazillion løvetenner, som av en eller annen grunn har valgt å bosette seg hos meg, men ikke hos noen andre naboer. Hva kan det komme av?

 

Snart skal vi ut og hente herremannen Roy for et minikennelopphold, før vi bytter hunder og Shivassen skal være med Team Rimadyl til fjells. Min nevrotiske tante skal ha med sin nevrotiske katt på familietreffet på hytta. Dette har alle i familien bekymret seg for i flere måneder nå, så til slutt måtte Shivassen vike. Sist gang katten var der (uten hund) måtte den stadig hentes ned fra hyttetaket, og den lot seg kun transportere i vedkurven. Aner ikke hva den ble redd for, men en stor schäfer gjør vel ikke saken bedre. Savner henne litt allerede!

Jah, hva har skjedd siden sist?

 

Hadde en ikke uventet besværlig rundering på Skytterkollen. På tide med en litt lengre rundering, og som forventet dalte motivasjonen og hun begynte å mene både det ene og det andre. Mye pressing, og et par ekstranummere i en vanndam der jeg ble sinnsykt sint og brølte så det sved i halsen lenge etterpå. Men hun gikk nå til slutt og fikk en fin avslutning. Alle tegn på behov for et par gode gammeldagse arbeidsøkter for å jobbe seg gjennom denne fasen.

 

Men da var det tid for å leke kennel og kose seg med Roy. Dro på hytta og lot hundene være hunder. Første og andre dagen suste de rundt og inspiserte sitt nye kommedømme og badet non-stop. Dag 3 var det kun bading, avbrutt av små varmepauser i solen som gjaldt. Morsomt å se hvordan de tuslet etter hverandre og koste seg sammen.

 

Verdens vakreste lille gutt... herdes litt i vannkanten:

 

 

 

Roy lurer på hvorfor han bare får èn frokost. Magnus lurer på hvordan han skal komme seg inn i gryteskapet.

 

 

Spise gress og spise sand i fellesskap og bade dagen lang på verdens vakreste hytte.

 

 

Deretter var det hjem og sitte nattevakt på båtforeningen... Festlig. I mitt hode er dette klassifisert som mannfolkarbeid, men den gang ei. Armert med mine to eminente vakthunder tilbragte jeg natten med en annen båtmann... av det ganske traurige slaget. Kl 04, etter å ha sett nøyaktig 0 busemenn på 7 timer, la jeg meg i ren desperasjon til å sove, og sa Pass På til Roy. Avsluttet 05:30 og sov i båten til 06:30 da en viss person våknet. Fikk en time til på øyet senere, men resten av dagen forsvant i en tåke... minnes at humøret ikke var det beste

 

Vakthund 1 & 2:

 

 

Dagen etter var det sannelig min lille bursdag. Fikk deilig frokost i hagen, men ellers ingen stor feiring, da min minste lillebror skulle konfirmeres i en lang, katolsk prosedyre. Som eneste idiot hadde jeg klemt meg inn i bunaden. De som sier at ull isolerer mot varme tar feil. 30 grader i partytelt, med endeløse taler og utålmodig liten mark på fanget. Fantastisk deilig å hoppe i bikinien og stupe ut i Oslo-fjordens 22 grader. Nok en natt i båten, og så grytidlig opp for min favoritt, en kombinasjon av det beste fra to verdener: O-prøve og fysisk test!

 

Prøven var utmerket arrangert, og jeg klakket meg greit igjennom hele løypa på 4 timer. Så heller ikke noe til den gale wannabe-Rambo-mannen som har slått ned damer med stein i Maridalen. Gikk uten hund denne gangen, da hennes (min?) superkorte dekk-bliiii og generell trekking og tant og fjas i bånd ikke bidrar til mine O-ferigheter. Bomma på en punktorientering må jeg jo innrømme, men det var bare tull fra min side. Forhåpentligvis min siste O-prøve om jeg består Ukas og søskøvelsene, og dermed oppnår den hellige statusen som Tidligere Hundefører. Deretter bar det ut på båten igjen med nytt bad og kald pils for å feire egen fortreffelighet.

 

Dagen i dag startet nok en gang kl 06 med fynd og klemt og ferd tilbake til kaia, der Jokke ble skipet tilbake på jobb. Jeg fikk meg en time på øyet og så båtlige sysler, og plutselig fløy tiden og min litt uklare treningsavtale endte med at en viss person satt på Skytterkollen og ventet på meg, mens jeg enda klumset med kalesjen. Ajaj. Vill ferd med masse feilkjøring (har ennå tilgode å kjøre rett på første forsøk i Bærum). Målet var en staselig arbeidsøkt, og det ble det. Startet rett på uten påvirkning i et helt dødt, og vanskelig terreng. Synes hun gikk ganske så bra egentlig. Sliter litt med at hun fort går samme vei tilbake når hun endelig har funnet en vei igjennom alt krattet, og ofte ikke går fullt så langt ut som jeg ønsker. Det tar jo mye lenger tid å komme ut på 50m og hun synes ofte hun har gjort 50m-innsats på rundt 40 meter. Terrenget var ganske utfordrende med mye ugjennomtrengelig kratt og kvist. Men vi jobbet bra sammen og innsatsen hennes var upåklagelig. Apporterte en vante og meldte på en sykkel. Etter 500m var vi i enden av løypa og på tide å snu og rundere tilbake. Fikk se J/pølseposen forsvinne. Satte igang med gode forsetter om å være til hjelp og støtte for pelsen. Knotet endel fordi hun ofte ikke trakk bra nok fram og dermed ble det liksom litt assymetrisk mellom dekking på høyre og venstre side.

 

Etter nærmere 500m med kamp mot 100% kratt og kvist, demret det at terrenget jo ikke kunne ha grodd igjen av seg selv, og at plankebroen umulig kunne ha klappet seg selv sammen og gått sin vei. I helvete! I min iver etter å være den perfekte hundefører, eventuelt at hele O-kvota ble brukt opp i går, så hadde jeg rett og slett tatt feil i første veikryss. Måtte beskjemmet kalle opp på radioen til en viss person som nok en gang satt og ventet forgjeves på meg. Avbrøt og gikk tilbake til start og fikk funnet der. Fikk en god dose velfortjent irritasjonspreken og måtte si meg enig i alle de udugeligheter på ble påpekt ved undertegnede. Tror det er vanskelig for folk med Stifinner-Hjortefot-gener å forstå at mitt hjernesenter for lagring av terrenginfo er enten ikke-eksisterende eller dekket av teflon. Min O-karriere i ung alder ble jo i hine hårde dager avsluttet da jeg sto i den stygge lille myggnettingdressen min og forvirret så alle mine lagkamerater komme inn gjennom mål, mens jeg ennå ikke hadde klart å finne start... Trist, men sant.

 

Anyway - ble positivt overrasket over pelsen. Trengs mer arbeid før vi er på prøvenivå, men jeg føler jeg har kontroll og vet sånn ca hva som skal til for å komme dit.

 

 

Her gjelder det å ha mange, men korte økter for å holde motivasjonen oppe og bicepsbetennelsen nede. Så hun var litt stiv og støl etter sist trening, men ikke noe spesielt å skulderne. Dessuten tror jeg hun har blitt litt mer frodig i fasongen...?

 

Bestemte meg for å se hvor nullpunktet lå, og satte igang i helt dødt terreng og uten påvirkning. Gikk egentlig ganske så fint. Ikke noe problem å få henne i gang, og hun svinset av gårde i 300m i jevnt tempo. Avsluttet med et godt slag mens leken var god. Neste økt fikk hun se J forsvinne. Klart høyere fart og motivasjon da, men jeg rota litt med å få dekket 90-graderssvingen i starten, så jeg fikk ikke utnyttet startfarten så godt som jeg burde. Et litt subbete slag, ellers fin flyt og overværsløsning på ca 50 cm avstand, etter sigende i god fart.

 

Skal prøve å få klemt inn en trening til i løpet av uka, og kanskje en til helgen. Men må nok også få tatt noen lengre økter og jobbe meg igjennom litt rusk, som helt sikkert ligger å venter på meg når vi passerer 600m.

 

Resten av dagen ble brukt til skadedyrforebyggende arbeid i bilen, da det begynte å hope seg opp så mange fuktige håndkler, tåteflasker, poser med pølserester, matpakkepapir og gud vet hva. Parkeringsbilletter, en enorm mengde penner, lekebiler, biteleker, hundeleker. Isbrodder. Engangskamera, teskjeer, matbokser med små brødbiter med leverpostei på, grøt-på-glass... Humaninært arbeids mørke side. Utrolig pinlig hver gang naboen sitter på til babysvømming med sin lille rosa jente med hvite blondeluer og pusesokker, inneklemt med rot og min høyrestende sønn.

 

Investerte også i et bur som passer baki. Dermed ble det mulig å organisere ting litt bedre på hver side, og alt hundeutstyr er sirlig hengt opp på kroker på buret, i håp om at den skumle, sure lukta vil forsvinne. Magnus krabbet fornøyd rundt og spiste på gamle muffinspapir som dukket opp under førersetet, men lot seg fint plassere i buret også. Meget, meget hendig. Anbefales alle småbarnsforeldre! Er jo i prinsippet det samme som en lekegrind, bortsett fra at den også har tak. Men siden barn ikke kan fly, så er jo det irrelevant. Mulig at naboen som passerte mens Magnus satt alene og ropte og ristet i burdøra (mens jeg var inne på kjøkkenet) ikke deler oppfatningen helt...

 

 

 

 

Og jeg har bakt: En croissant for de som ikke kjente den igjen. Rå i midten, til tross for dobbel steketid. Frekt. Smakte fælt. Men jeg gir ikke opp. I morgen skal jeg steke pose-vafler til stesøster som kommer på besøk.

 

Pissregn fra alle kanter, og kun nerder som orket å være ute i regnet, dvs 4 NRH-ere og et musikkorps (ok, jeg synes kanskje det å marsjere i korps i skogen i pissregn er hakket mer bisarr enn å drive hundetrening).

 

Jeg fikk varmet opp behørig, og trasket formålsløst rundt med hund i bånd i over en halvtime. Men det var det sannelig verd - masse søksglede og veldig løpsglad til henne å være. Fikk litt påpakk for å sende henne for lang foran meg fordi jeg indikerer med kroppen at hun skal passere. Skal jeg være helt ærlig, så var det vel heller det at jeg så hun kom til å passere for langt foran, og at jeg dermed begynte å indikere selv, for å skape en slags illusjon av samarbeid.

 

På rundt 300m ble hun plutselig ofseleg lenge borte og kom inn med melding. Men da jeg ba henne påvise, krysset hun over på andre siden som om hun ville ut på nytt slag. Jeg ble mektig forvirret, og radioen bekreftet at hun ikke hadde vært hos figurant. Kjente den onde angsten for feilmelding-grunnet-smertehelvete-grunnet-for-tidlig-oppstart-av-rundering grep meg. Sendte henne ut på nytt slag på samme side - hun føk bestemt ut og kom inn med ny melding. Da var det jo bare å være med på påvisning og se hvor haren hoppet. Hun var rimelig nølende, og jeg måtte oppfordre henne flere ganger. Men sannelig dukket det ikke opp et telt uti der! Jeg ble jo grensesprengende stol og åpnet hele pølsebutikken. Da begynte teltet å bevege på seg, og et forundret hippie-hode stakk ut. Jeg forklarte som best jeg kunne, men han så ikke synlig imponert ut over å ha blitt reddet på dette viset. Bra at hun meldte på teltet, ikke så bra at hun var så nølende på påvisning. Vet jo at hun gjerne nøler på påvisning av gjenstander og fremmede, så jeg må være flinkere til å stille henne i den retningen hun kom fra og støtte henne mer, så går det bra. Slurvet litt nå fordi jeg antok at det var vår fig hun hadde funnet.

 

Irriterende nok klarte vi på gå over figurant. Planen var nemlig at jeg skulle sy mye videre enn normalt og se hvordan det gikk. Men på det slaget kjente jeg at jeg hadde gått alt for langt - nærmere 80m. I stedet for å gjøre noe med saken stakk jeg hodet i sanden. En kortvarlig løsning. Gikk litt tilbake og sendte henne ut der jeg hadde gapt over for mye, og da traff vi.

 

Fortsatte tomt til 600m og avsluttet med litt momenttrening for å få en god start. Fikk verdensrekordrask tyvstart, da elementet Dekk, og spesielt den delen som dreier som å Bli, elegant ble hoppet over. Mitt argument om vi besto appellen i 2005 ble ikke tilgodesett. Deretter fikk hun ligge våt og fryse i bur - det må vel telle som en nedising av biceps deg og? Uff - ble mye lenger enn planlagt, og hun gallopperer stort sett hele veien, så jeg har en litt vond følelse. Hun fikk god massasje og virker litt støl, men har ikke vist tegn til noe vondt i biceps i allefall.

Gikk en tur i går ved Østmarkssetra og mimret tilbake til iskalde dager med lange snørunderinger og liten baby på ryggen. Ble riktig så nostalgisk og litt trist og følte at det var en epoke som var over. Syk hund, voksende barn, snart tilbake i jobb og den store J ut på turne med pizzabilen og gassflasker. Kjente et enormt sug etter rundering og skikkelig trening der jeg så Shiva herje glad og fornøyd rundt i lyngen, og inviterte meg selv sporenstreks til litt illegal runderingstrening dagen etter.

 

Morgendagen opprant, og da var det bare å pakke hele sirkuset inn i bilen i god tid. Har nemlig i en desperat stund kjøpt boken Friskvård för Hund. Der leste jeg at man skulle varme opp 5 min snusing i bånd, så 10-15 min mer aktiv gange, langsomt over på mer variert terreng, så la den få springe løs i 10 min. I følge min kalkulator blir det 30 min oppvarming. Etter dette kapitlet kom kapitlet "Varva ned efter arbete" der hunden skal holdes i jevn bevegelse i ca 20 min etter arbeidet. Interessant. Det ble jo 50 min opp- og nedvarming for de 300m med rundering jeg hadde tenkt å innvilge meg selv. Gi meg styrke.

 

Møtte opp 20 min før avtalt og varmet opp + sa 3 x Fadervår (jeg tuller ikke! Må sies fort og  feilfritt som en eneste lang setning - og kun i prekære situasjoner). Fikk heldigvis starte straks og med en gang slik at oppvarming og mystiske ritualer fortsatt hadde sin effekt. Og sannelig. Pang ut på første slag og slik fortsatte det helt til rundt 300m. Utrolig godt å se at

 

a) Ikke halt, vondt eller heldau, slik hun var før sykemeldingen, og
b) Ikke manisk fart og hodeløs jaging slik hun ofte har falt tilbake til tidligere når vi har hatt lenger treningsopphold. 

 

Fikk overvær på lang avstand, og store doser velfortjent pølse. Varva ned-delen ble tilbragt oppstallet i et tre, og hun benyttet anledningen til å synge til schäfersk mens jeg og Magnus ventet på å bli funnet bak en trestabel. Ganske vanskelig å holde en 9 mnd gutt sysselsatt med å kikke på trestokker, patronhylser og brennesle i 15 min. Kom også en kar gående forbi på veien rett bak oss, og han kommenterte at "Ja, dere var vel ikke så vanskelig å finne". Jeg avsto fra å forklare ham min brilliante plan om hvordan min fert ville spres over alle grøftekanter og bli filtrert gjennom trestokkstabelen...

 

Ble selvsagt revet med og lot meg overtale til en ny runde. Samme oppskrift. Fin start, men ble veldig i stuss da hun feilmeldte i et tre. Siste trening da hun hadde så vondt feilmeldte hun jo tre ganger på rappen. Men nå påviste hun med stor iver, omenn lite resultat, og det ble med den ene gangen. Fin flyt og gode slag resten av runden. 

 

Så nå er jeg glad, glad, glad! Men måtte også igjennom tidenes rehabiliteringsinnsats for å kompensere for å ha tyvstartet litt på runderingen: En pose frossen Herregårdsblanding på hver skulder. Har visst magisk effekt å kjøle ned irriterte muskler. Så da gjør vi som vi blir fortalt. Og har ikke råd til å kjøpe isposer til 150 kr stk, så da ble det Herregårdsblanding til 8,50 på Prix. Ingen skal kunne anklage meg for å ikke ha forsøkt!

 

Legger ved bildedokumentasjon, spesielt til glede for Elin, min gode venn i rehab-nøden. Føler dette er helt på høyde med tørrdrakt og magnetpute... Shiva så middels misfornøyd ut med å ha 2xHerregårdsblanding stukket inn i merketrekanten sin.

Vi sporer og vi sporer og alt går så bra inntil noen ligger og saboterer for oss i slutten. Et på 500m. Plukket fint alle 3 gjenstander, og gjorde jobben sin, inntil hun begynner å slå på overvær og jeg ser at hun dropper sporet. Tenkte det kanskje var slutten, men hun skal jo spore hele veien. Måtte gå tilbake å gjøre oppsøk fra sist kjente sted, og etter litt virr, fant vi nå et spor og en slutt med pølser i. Viste seg at barn + barnevakt hadde sittet og luktet godt i medvind ved slutten.

 

Neste spor var 1000m. Nå uten barnevakt, og dermed med 12 kg medhjelper på ryggen. Nok en gang fin oppstart og plukket fint de første to gjenstandene. Noe slit ved et veikryss siden vi ikke hadde helt kontakt da jeg kom inn på veien. Måtte nemlig velge mellom risiko for å miste sporet, og risiko for å stikke ut minn øyenstens øyne på alle kvistene i skogen akkurat der. Jeg visste hvor sporet gikk, men lot henne surre rundt, og tror jeg skulle klart det fint uten å vite det også. Ny gjenstand, og til slutt rundet vi elegant en kolle og så ned på våre argeste konkurrenter som allerede hadde fullført sitt spor. Nok en gang drar Shiva på overvær, og nok en gang lar jeg med lede ut på tur der jeg burde vite bedre. Er redningshund, ikke blindehund... Surr, surr, litt bakspor, og to tydelige sporganger ut på et hogstfelt, men der stoppet både sporet og hunden to ganger. Men jeg så jo tydelig at hun gikk spor dit, og da jeg fulgte opp tredje gang, så sporet hun fint de siste 50m fram til slutten.

 

Konklusjon: Samme feil to ganger på rad. Og hvis jeg gjør den på prøve (dvs. slipper henne helt ned på veien) så er det stryk, siden det ikke er lov å søke tilbake. Det hadde jeg rett og slett glemt! Men ellers: Sporet ser bra ut nå, og gjenstandene har falt fint på plass. Noen 4t gamle spor før prøven, så håper jeg vi er godt nok forberedt.

 

Bilder: Magnus øver på grusspor, og Shiva koser seg som måkevakt på piknik på Jeløy.

 

Mandag var vanndag. Startet med babysvømming. Mitt stakkars avkom har jo vært på mer hundesvømming enn babysvømming. Han har tydeligvis lært endel svømmeteknikk av sin firbente storesøster, for i denne gangen ble junior så entusiastisk da han kom uti bassenget at han hvinte høyt og skingrende, og plasket så mye med armer og bein, at vi måtte stå alene i et hjørne for å ikke skremme de andre små hos kursdeltagerne. Men jeg sliter fortsatt med å stå i ring med 10 andre voksne og synge i fullt alvor "Hjulene på bussen de går rundt og rundt, rundt og rundt, rundt og rundt". Et eller annet er litt kleint med hele settingen.

 

Da vi kom hjem, hadde han svidd av så mye krutt at han faktisk sovnet sittende rett opp og ned i kjøkkenstolen sin med munnen full av banan. Pirket ut de siste bananrestene og puttet ham i seng, der han sov 3 timer (ja, måtte inn å sjekke om krybbedødsfantasiene mine stemte opptil flere ganger).

 

Da han endelig våknet, var det Shivas tur. Ut i Skraperudtjern med henne. I godt selskap med drittbikkja Albert og hans fiskende matfar. Prøvde vennlig å spørre om vi kunne ta hver vår halvdel av brygga, og det sa Alberts far ja til, men han fortsatte likevel å kaste spøet over på min side, men stor fare for å få schäfer på kroken. Abert bjeffet som en gal hele tiden (mens Alberts far sa ALBERT tusen ganger). Til slutt begynte det å regne, og vi trakk opp til bilene - Albert hoppende og hvesende baklengs i flexilina si, mens Alberts far fortsatt brølte ALBERT, fortsatt uten effekt. Jeg spankulerte med dårlig kamuflert, hånlig smil på leppene og hunden fri ved fot. Det må jo være lov av og til?

 

For å hindre bicepskatastrofe vrengte jeg varmeanlegget på 30 grader og nøt tropiske dager i bilen. Etter å ha passert Vestby forsvant det meste av Aloha-stemningen og jeg måtte kapitulere ned til 21 grader, resten av turen til Jeløy.

 

Og i dag fikk vi klemt inn en liten time hos Aqua-Lene på klinikken der ute. Shiva sparte som vanlig ikke på noe, og nå var det hennes tur til å sovne sittende innlent i hjørnet på Lenes kontor.

 

Veldig fint å få sjekke ut progresjonen med henne. Gode og dårlige nyheter. Hun har fortsatt vondt når man klemmer på både triceps og biceps på både høyre og venstre side. Og hun strekker ut 1,5-2 cm kortere på venstre forbein. Men det positive er at hun ikke er det spor halt og ikke kompenserer på noe vis - hun bruker seg parallellt og fint.

 

Oppskriften på best mulig kondis er nå som følger:

1. Gå tur først og varm opp muskulatur.

2. 3x3min svømming annenhver dag, så inn i varm bil. Øke til 3x5min og hver dag om hun ikke blir støl

3. Neste uke tillate rundering i mest mulig flatt terreng (i allefall i starten) + god oppvarming først. + Isposer etterpå (kjenner en viss motvilje akkurat der...)

4. Prøve å få henne til å strekke ut venstre side mer, gjerne ved å gå i bånd i sirkel, slik man gjør med hest.

5. Massasje

6. Melde meg på kurs i hvordan få motivasjon til å dille med å varme opp, kjøle ned, svømme, stretche, massere for trehundredeogførtiendegang på en litt under middels bra bikkje...

 

Full av gode forsetter: Helgevask av huset, svømme med hunden og fikse bilen.

 

Begynte så vidt med førstnevnte, som forløp fullstendig uten dramatikk eller annet som kan pirre. Siden det var regnskyer på himmelen bestemte jeg meg for å ta svømmeturen først. Fyrte opp bilen til 30 grader, og begynte nedstigningen til Skraperudtjern. Hunden var vill og gal og vi svømte 2+300m sånn ca. La inn en pause midt i for å være flink, men den brukte Shivassen til ånners-løping i alle retninger, og i løpet av 30 sekunders pause hadde hun gjort like mange illegale bevegelser. Svømminga så ut som før - brukte venstre og høyre side likt. Puttet henne kjapt inn i bilen og fyrte opp til nye 30 grader.

 

Kom nesten til Skullerud før bilen streiket. Frekt! Vår nye flotte BMW som skal gå som en klokke i 100 år. Fikk vrengt inn til siden da det slo meg at den lille gule bensinmålerlampen jo begynte å lyse da jeg var på vei til sportreningen i går. Men da hadde jeg litt dårlig tid, så jeg måtte ignorere den. Dessuten misliker jeg sterkt åå punge ut 800 kroner i tide og utide. Da jeg skulle tilbake fra trening fikk jeg også dårlig tid grunnet dustekø over hele Røa mens Joachim ventet på å bli plukket opp av sin privatsjåfør, undertegnede. Da han endelig satt bak rattet (ja, vi bytter når han kommer i bilen...) så lurte han på om jeg helt hadde sluttet å fylle bensin. Jeg bedyret at den akkurat hadde begynt å lyse, og at jeg skulle fikse det i morgen. Fortet oss ut på Alnabru, og så hjem i gjen. Egentlig var det regnskyenes skyld, for jeg hadde tenkt å tanke med en gang, men ble altså, av klimatiske grunner nødt til å gjøre om på planen.

 

Men altså, hva gjør man når man står der med bilen full av sultne barn og våte hunder med raskt avkjølende muskulatur? Kunne selvsagt valgt å skjule skammen og tatt bussen hjem, funnet bensinkanne, gått til bensern, gått tilbake og tatt bussen til bilen igjen. For lat. Velger heller skam framfor anstrengelser. Joachim var utenbys, og har allerede en gang møtt meg med bensinkanne (den bilen hadde riktignok defekt varsellampe, så jeg kan umulig lastes at jeg fortrengte at pilen hadde stått på 0 en stund). Kan jo ikke ringe de jeg pleier å ringe når livet går meg imot (bestevenninne, mamma eller storesøster - helt ubrukelig i slike praktiske, ikke-emosjonelle situasjoner). Pappa, som ellers gladelig donerer en nyre på sekundet, var på vei til møte, så det gikk ikke. Christoph tar jo ikke telefonen i fengselet sitt. Vurderte å ringe Johnny, men litt langt å kjøre tur retur fra et annet fylke m liten bensinkanne, samt utstå framtidig mobbing til evig tid. Måtte derfor ringe Joachims kompiser som har inngått et eller annet slags blodsbrødrefelleskap i ung alder og alltid gladelig stiller.opp, inklusive for tåpelige kjærester. Fikk napp på telefon nr 2, men telefon nr 1 var desverre til en som kommer til å kringkaste den glade nyhet om at jeg strandet på Skullerud så snart han runder 0,3 i promille, til tross for at jeg har utlovet dødsstraff for tysting.

 

Tror jeg satser på hest i framtiden. Er bedre til å forstå signaler fra levende vesner. Eller mindre dårlig i allefall.

 

 

Kunne jo ikke la mine tre taper-spor fra sist stå uimotsagt. Skal jo tross alt bli Verdensmester i spor. 3 ganske enkle 3-500m skogsspor. Greie oppsøk og bånn gass så kvistene føyk. Lille-M fikk sitte igjen på standplass og spise eple, og godt var det. Kom meg greit fra A til Å, men gjenstandsinteressen er heller laber. Jeg plukker vel like mange dingser som henne, og endel ser vi aldri snurten til. Skal spice opp belønninga med ball - om enn bicepsvennlig ballbelønning, og kjøre noen felt for å se om ikke det kan hjelpe. Det rare er at de hun legger merke til, er hun veldig interessert i, mens andre barer turer hun rett over. Men merker at det fortsatt trengs mer mengdetrening for å få fram godfoten.

 

Men, gode nyheter: Etter å ha telefonterrorisert dyreklinkken på Jeløy tre dager til ende, fikk jeg endelig tak i rette mann, som var skjønt enig med meg i at når hun har vært symptomfri i litt over 3 uker nå, så lar vi neste kortisonsprøyte bero. Ved minste tegn til halthet eller smertebrøl, så er det fram med sprøyta og 4 uker med båndtvang. Så det henger som en sort sky over hodet mitt. Men jeg er jo vant til sorte dyrlegeskyer, så det skal jeg vel håndtere utmerket med min sedvanlige blanding av angst, utslett og halthetsparanoia.

 

Så nå må vi få opp kondisen. Sykle utgår. Vill rasing i skogen og harde landinger på forparten utgår også. Svømming er visstnok fint. MEN: Hun får ikke bli kald i muskulaturen etterpå. Neivel. Det blir enten dyrt (svømmebasseng) eller vanskelig. Derfor går vi for vanskelig. Dyrlegen (som ellers er en praktisk og jordnær kar) mente at løsningen var å:

 

1) Fukte noen store håndkler

2) Varme dem på håndklevarmer

3) Pakke dem i termobag

4) Pakke hund i håndkler etter endt svømming

 

Har jo store håndkler, men er dritt lei klesvask. Har ikke håndklevarmer eller termobag, og kan heller ikke forestille meg at jeg har en hund som kan tenke seg å sitte pent innpakket i håndkler til vi er trygt hjemme på en trekkfri plass. Lurer på om det hele er et komplott for å psyke meg ut og kjøpe nytt klippekort i hundebassenget. Noen tusenlapper for hundesvømming er jo et røverkjøp sammenlignet med håndklevarmer-termobag-kjøret.

 

Min plan B er derfor å kjøre til Skraperudtjern, parkere bilen i sola og svømme i vei. Putte hunden i kokvarm bil og kjøre hjem igjen. Må da gjøre samme nytten? Må også få ut fingern på vanlige turer i skogen. Kombinert med en viss O-prøve som jeg prøver å fortrenge.

 

Er fryktelig sugen på rundering nå, men vet ikke helt hvordan jeg skal gripe det an. Må jo begynne med korte økter, men hovedproblemet er egentlig de 200 første meterne der hun beiner av sted i bicepsinfiserende fart. Hvis vi bare kunne ha startet på 200m streken...

For no drit. Tre spor som alle gikk i dass. Har aldri opplevd makan.

 

Hadde stallet henne opp ute, hvilket alltid gjør henne superstressa og hodeløs. Fikk se J forsvinne, og dermed røk siste sikring. Oppsøket var elending - hun bare freste rundt, og begynte til og med å spise gress. Fikk henne i gang til slutt og fant en gjenstand. Deretter tok vi feil vei da vi rett etterpå kom på en sti. Hun gikk utvilsomt spor, men det frusterer meg at hun bytter spor uten å sende skriftlig søknad til hundefører først.

 

Neste spor var like tullete - brannsår i hendene og null samarbeid. Surr surr surrete hund og sur sur surere hundefører. Forsøkte å reparere elendigheten, og var nok i riktig retning helt mot slutten, men hun fikk overvær av slutten og plinget helt ut, så da avbrøt jeg.

 

Sista spor hadde et bedre oppsøk, om enn en taktisk blunder fra min side (satte henne på for nær potensielt overtråkket sti). Her var det nok endel krysninger, og det ble tant og fjas flere ganger. Heldigvis gikk de siste 15 m veldig fint fram til fig i slutten. Mulig lillehjernen rakk å gjøre koblingen...

 

Hva er så diagnosen: Overoppspilt hund i allefall. Hun har jo ligget brakk i 6 uker nå, og begynner å plages skikkelig av det. Peser, stresser, flasser, spiser dårligere. I det hele tatt. Skulle blitt ringt opp av veterinæren i dag angående ny sprøyte. Hun har ikke pepet eller haltet noe som helst de siste 3 ukene, og jeg har lyst til å la sprøyte nr 2 bero litt nå. Synes det er dyreplageri om hun må gjennom 1 uke med 100% hvile og så 3 nye uker i bånd. Menneskeplageri og, men det er en annen sak. Og hundefører Gjølle fikk sin diagnose også som humørspiller; når hunden går bra, går jeg bra, når hunden går dårlig, går jeg dårlig. Jeg er rett og slett ikke til mye hjelp for henne når det tufser seg til. Og så fikk jeg beskjed om å trekke i motvind når hun går av sporet. Dette må jeg fundere litt mer på før jeg forstår.

 

Ellers har vi levd som nomader de siste to ukene. Har vært 4 dager på hytta i Sverige. Oppdaget flott runderingsløype på over 1 km, men den måtte jo stå ubrukt nå. Så var vi hjemme og snudde i døra før vi tilbrakte 5 dager i Provence (dvs bare meg og junior). Deilig vær, deilig mat, masse kos med storesøster og papsen + familie. Eneste ulempe var at det var bratte trapper, steingulv over alt og badebasseng, så en imponerende mengde tid ble brukt til å gå krokrygget etter liten gutt. Og så var det hjem og snu i døra og tilbringe 4 dager i vår nyanskaffede båt: En Nidelv 24 fots snekke. Må si det er en utfordring med stor hund og lite barn i en liten balje, men vi tok det på strak arm og hadde det supert.

Grunnet medfødt optimisme ringte jeg Jeløy for å høre om jeg kunne svømme med biffen. Veterinæren selv tok telefonen, og dermed ble det telefonkonsultasjon. Den gode nyhet nr 1 er at vi er enige i at kortisonen ser ut til å virke og at vi forhåpentligvis slipper unna operasjon. Den dårlige nyheten er at han ville sette en ny sprøyte om to uker for å gi litt ekstra marginer. Dermed 4 nye uker i bånd etter det. Altså 6 uker til vi kan begynne rundering igjen. Ergo kommer vi mildt sagt sent igang med oppkjøring til regodkjenning, og da stiller jeg med en utrent hund med dårlig kondis. Finnes ikke nok banneord på alle verdens språk for å gi utløp for min frustrasjon. Den gode nyheten nr 2 er at vi skal bli planetens beste sporekvipasje.

 

Stilte derfor opp til spor-bootcamp ved første P-plass i Maridalen. Fin start og kryssing av veien. Fikk med seg to gjenstander og avsluttet fint inni skogen. Så et spor som startet på vei dekket av halm. Fint oppsøk og første vinkel. Turet av gårde, men plutselig var det slutt på sporet gitt. Virret inn i skogen på venstre side med høy nese, men der så jeg jo at det ikke var. Det som irriterer meg er at jeg ble med på tur videre rett fram der jeg jo burde ha sett at hun ikke ville fortsette da virringa begynte. Virret og virret og gikk tilbake og prøvde oppsøk fra første vinkel, men ble med på ny tur, der jeg også burde ha husket at hun jo gikk fint spor i motsatt retning da vi tok vinkelen første gang. Fikk så vite at sporet gikk ut på det oppløyde jordet, og gjorde et oppsøk der. Så visse fragmenter av sporadferd, og fant en gjenstand, men det meste var formålsløs tråkking i leire. Ikke hjalp det med at det satt en stor en liten nisse i en Audi, spists sjokolade og lo av meg og sang "Maria går bakspor".

 

Neste spor var over stor P-plass. Her fikk jeg for første gang ikke en sporutgang. To ting som satte henne ut her. Oppsøket var rett fra bakdøren på bilen min. Der hadde hun sittet og giret seg opp i motsatt retning der jeg ruslet en tur med Magnus mens jeg ventet på at sporet ble lagt - hun er alltid helt fiksert på å komme seg bort dit. I tillegg er hun jo like BMW-gal som Joachim, og ville ikke helt løsrive seg fra bilen. Bare peste og vandret formålsløst rundt. En mager trøst at Roy også ramlet av sporet... Neste gang burde jeg ha gått litt så hun kom seg løs fra å skulle oppsøke det stedet jeg forsvant + satt henne på i litt større avstand fra bilen. Tror det hadde gått litt bedre da.

 

Siste sporet var en høydare. Fire krysninger over veien og avslutning i opp en skrent. Fant to av tre gjenstander - vet ikke helt hvor det ble av det ble av den siste - lever i håpet om at den fortsatt ligger i Johnnys bukselomme. Uansett var det veldig gøy å se progresjonen. Og så brukte vi påvirkning (fikk se Johnny gå ut) og det ga et fint trøkk og mer intensistet i lina, så det skal jeg bruke mer.